Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Erindringer om hverdagsliv i Kvinnherad

Min farmor, Ågot Brudvik f. Bjørkelund ble født 31. oktober 1935 og er fremdeles en særdeles oppegående dame. Jeg har hatt mange samtaler med henne om ulike epoker i livet hennes noe som har resultert i andre artikler tidligere. Denne gangen har jeg hatt litt mer fokus på tidlig barnealder og frem til de fikk vei inn til Bjørkelund – altså perioden fra 40 til 60-tallet. Denne kunne like gjerne vært kalt: Erindringer om hverdagsliv i Strandebarm – da de tilhørte Strandebarm frem til det ble Kvinnherad i 1965. Historikken om Bjørkelund kan du lese her.

Tidligste minner

De tidligste minnene som hun har er av ulike dødsfall. Hun husker vagt at hennes bestemor Britha Mikkelsdatter Sunde (1857-1938) da døde 14. mars 1938 på Bjørkelund. Eneste er at hun husker hun da lå død i sengen, at det var en del folk som kom og at de rodde i båt over til Varaldsøy for å gravlegge henne. Neste minnet hun har er at eldstebroren Johannes Olai Bjørkelund (1917-1939) døde. Hun satt på armen til en fetter som da var kommet på besøk for å sørge over hans bortgang. I ettertid har hun fått vite at broren hadde blitt lagt inn på Sykehuset i Jondal fordi man trodde han hadde tuberkulose. Det viste seg at han hadde svulst på lungen – og han kom aldri ut fra sykehuset igjen. Etter at Johannes døde var de 5 gjenlevende søsken. Ole Bjørkelund (1920-2005), Arne Bjørkelund (1923-1975), Bjarne Bjørkelund (1928-2014), Anna Johanne «Annemor» Valestrand f. Bjørkelund (1933) og Ågot Brudvik f. Bjørkelund (1935).

Et søsken til som døde

Det var også et søsken til, en bror til ved navn Bjarne. Han ble født 28. oktober 1925 og døde allerede 27. april 1927. Ved hans dødsinnførsel så har sognepresten Ole Weibust (1890-1962), sogneprest her mellom 1923 og 1935 – oppgitt «Heilebrand» som årsak. Ved første øyekast så tenkte jeg ikke videre over dette, utover at det sikkert betød at han var død av høy feber. Men når jeg da skulle skrive denne artikkelen og gjennomgikk de ulike kildene på nytt så stoppet jeg ved dette ordet. Med villig hjelp av mange andre så ble det konstatert at dette betød «hjernehinnebetennelse». Dette var en vanlig ettersykdom i forbindelse med mange andre barnesykdommer som både kikhoste, vannkopper og meslinger. Man kan nok derfor tenke seg at lille Bjarne har vært alvorlig syk en stund før han døde.

Til fjells for å melke

De hadde både griser, sauer og kuer. Grisene og sauene hadde de i hovedsak for mat og ull, mens kuene avlet de opp, fikk melk og solgte. Kuene hadde de gående fritt i fjellet ovenfor Bjørkelund og Vestervik. Det var nok ikke så lenge etter at broren døde at hun var med søsteren Anna Johanne Valestrand f. Bjørkelund, moren Anna Gurine Bjørkelund f. Lunde (1893-1959), tanten Johanna Nilsina Gravdal f. Vestervik (1888-1964) samt naboene Brita Vestervik f. Hauge (1900-1980) og Elisabeth Varaldsøy opp for å melke kuene. Siden det var så bratt mange steder valgte de å gå opp langs et gjel som de nådde fra Vestervik. Dette også var noenlunde bratt, enkelt for de som da var barn – men nå i etterkant så beundrer hun at Brita og Elisabeth som begge var litt oppe i årene den gangen tok dette så lekende lett. Brita var for øvrig gift med Alfred Vestervik (1894-1978), tremening til Ågots far, Johan Berntinius Bjørkelund (1893-1980).

Etter hvert så ble Ågot og Anna Johanne sendt alene opp for å melke, og første gangen de gikk dit så var de redde for å komme hjem med for lite – så de endte opp med å etterfylle med vann. Moren forsto nok hva som hadde skjedd, og kommenterte lett at; «ja, jeg ser at dere har fått nok melk i alle fall». Da klarte de ikke annet enn å fortelle hva de hadde gjort.

En annen ting Ågot også erindrer var at moren alltid – når hun gikk til fjells for å melke – men også når hun var på vei til et sted, hadde et strikketøy for hånden. Hun gikk alltid å strikket om hun ikke hadde annet hun kunne bruke hendene på.

Skotøy – ikke alltid like enkelt

Skotøy var det så som så med under andre verdenskrig. De hadde lite tilgang til slikt, og det de hadde var i stor grad hjemmelaget. På vinterstid hadde de noe små støvler, men ellers i året gikk de med tresko. Disse var ikke akkurat det enkleste å leke i, men det var det de hadde. Brødrene fikk etter hvert «klogger», altså tresko med skinn over foten – mens de søstrene måtte klare seg med vanlige tresko. Skoene var laget av deres onkel, Hans Martin Johnsen Haugland (1877-1975). Han var gift med deres fars eldste søster – Elisabeth Olina Johannesdatter Vestervik (1883-1938). Hennes giftermål med Hans var nok også en medvirkende årsak til at flere av søsknene ble gift til Os.

På tur til Kirken

Familien var ikke utpreget kristne utover det som var forventet av samtiden. De dro i barnedåp, konfirmasjon, giftermål, begravelser og hadde de mulighet – en tur på helligdager. Kirken de soknet til lå ute på Varaldsøy og det var en liten rotur over dit for å komme seg dit. Særlig kunne det være lunefult på høsten og vinteren, for blåste det opp så kunne det fort bli vanskelig å komme seg hjem igjen. Mange av våre slektninger har hatt en tilhørighet til denne Kirken; og det var da Ågots far Johan Bjørkelund (1893-1980) som ble den siste av vår slekt som ble gravlagt på den gamle kirkegården. Etter det så ble denne fredet og de gamle gravene og gravstøttene vil da bli stående frem til de forvitrer.

Tysk Krigsskip i Hardangerfjorden, foto: Olav Moen

Andre verdenskrig og Tyske soldater i Kvinnherad

Familien levde ganske fritt der ute på Bjørkelund, de så tidvis Tyske båter som patruljerte ute på fjorden. Som oftest tok de ruten om Sildafjorden men nå og da kom de på innsiden av Varaldsøy over Øynefjorden. Bare en gang opplevde de å få en Tysk soldat på døren, og da tok de et sveip i området for å avdekke om det var noen som hadde radioer eller bedrev andre illegale ting.

På nabogården så bodde tremeningene til Johan Bjørkelund, og yngste mann der Olav Matias Vestervik (1909-1972) hadde en radio som han i hovedsak hadde gjemt ute. Her oppsto det flere episoder. En av de gangene som Tyskerne valgte å gå på innsiden av Varaldsøy så var Olav på besøk på Bjørkelund. Når han da så de Tyske skipene så fikk han plutselig bråhast med å komme seg hjem. Det viste seg at han hadde blitt bråkjekk og hadde tatt med seg radioen hjem – han la på dør, redd for at de skulle gå i land og fikk lempet radioen ut.

De fleste naboene var klar over at han hadde denne radioen, og de fleste av de var også med ut i skogen for å lytte til sendinger fra England. Derimot onkelen til Ågot, Samson Gravdal (1882-1964) var ikke med i dette gode selskap. Han klarte sjelden å holde på en hemmelighet. Ikke slik at han gikk rundt og fortalte om ting, men at han litt for ofte klarte å forsnakke seg.

Så var det en dag hvor Olav hadde gått til skogs for å høre på radioen. Han tok alltid frakken over hodet og radioen for å ikke bli gjenkjent om det plutselig skulle komme noen. Denne dagen så var Samson i skogen og han skvatt fælt når han kom over dette uttyske. Olav skvatt like mye, de la på sprang i hver sin retning. Olav fremdeles med frakken over hodet, og Samson i retning Bjørkelund. Han kom heseblesende inn til Anna mens han pustet fælt; «Jeg traff på et rart dyr ute i skogen, og jeg er ikke kar om å forstå hva slags dyr det var!». Anna forsto raskt hva som hadde skjedd, men hun spilte med og lot nå Samson gå i den tro at han hadde møtt et skikkelig uttyske.

Derimot hadde de mer med Tyskerne å gjøre når de måtte inn til Bergen eller om de dro til Os. Tyskerne sjekket alltid legitimasjonen til alle som tok båtene. En gang så hadde broren til Ågot, Bjarne Bjørkelund (1928-2014) blitt dårlig. Han hadde store mandler, og de så ingen annen utvei enn å ta han med til legen. Det bar av sted. Bjarne var på dette tidspunktet i 1942 – 14 år og hadde ikke egen legitimasjon. Derimot så var han høy – og det resulterte i at Tyskerne ikke trodde noe på at han var et barn. Hans mor måtte snakke med de en god stund for å få ham med seg. Dette synes jo han var spennende, men de andre søsknene synes det var litt skummelt – for tenk om Bjarne ikke hadde kommet hjem!

Senere samme år så var Ågot med moren på tur til Os. Det var en stund siden sist hun hadde vært på hjemtraktene sine og ønsket å treffe gamle veninner. Ågot husker dette som en veldig spennende tur. De hadde jo ikke veier inne ved Bjørkelund, men for å komme ut til Os så måtte de både ta båt og buss – spesielt bussturene var spennende. Samtidig synes hun det var stas å treffe alle disse damene, for hver eneste gang så fikk hun jo så mye oppmerksomhet. Tyskerne var plassert rundt omkring, det var punkter hvor de måtte gjennom og det hendte også at bussen ble sjekket.

Bortsett fra det så var det lite de var påvirket av krigen. Det eneste som egentlig manglet var smør, men for Ågot sin del så gjorde det ikke så mye. Hun var ikke videre glad i bondesmør. Den eneste i sin familie som da ikke synes noe om dette. De hadde rasjoneringsmerker de óg som alle andre, men siden hennes bestefar Johannes Nilsen Vestervik (1855-1943) slet med magen, så fikk de også rasjon på lyst brød. Ågot siklet fælt på dette brødet, men fikk klar beskjed av moren om at dette var det bare bestefar som fikk spise. Han døde under krigen, i 1943 på Jondal Sykehus. Under krigen så var faren Johan Bjørkelund flink til å få sendt hjem ekstra mat – fisk (som oftest sild), melk, ekstra med poteter og kjøtt. Alltid med en liten lapp som bad dem om å huske å dele med hans søster Johanna Nilsina Vestervik (1888-1964) og mannen Samson Gravdal (1882-1964).

Samson hadde vært i Fort Dodge, Iowa, USA – dit dro han 20. februar 1903 over Bergen og hadde anskaffet seg noe land og slikt der borte. Han kom tilbake til Norge for å skaffe seg kone, gifte seg og da ta med seg familien tilbake til USA. Slik ble det ikke. Samson og Johanna giftet seg i 1911 og deres første barn fikk et amerikanifisert navn med Borgny Gladis – men Johanna satte ned foten og de dro aldri over til USA. Samson solgte da landet han hadde der borte og i tillegg til da disse oppsparte midlene så livnærte han seg ved å selge sin arbeidskraft til folk rundt i området samt at han lagde bandetre til å ha rundt tønner. Materialene for å lage disse båndene hentet han fra skogen rundt Vestervik, enda Alfred Vestervik flere ganger hadde sagt at dette fikk han ikke lov til.

Låve og fjøs på Bjørkelund fra 1800-tallet

Sommertid på Bjørkelund

Hver sommer så var onkel Samson Gravdal (1882-1964) og hjalp til på Bjørkelund med å få slått høyet. Det var da Samson som sammen med far Johan Bjørkelund som da gjorde dette. Selve arbeidet var ikke akkurat favoritten til Samson og til tross for at han fikk betalt for å gjøre dette – så sto det ikke på klaging. En sommer hvor det hadde vært varmt og høyet var klar tidlig – så var de på Varaldsøy i konfirmasjon. Da gikk Samson foran de og høylytt klagde at han håpet så inderlig at det begynte å regne, «.. for han var så ille til å slå». Presten, Knut Andreas Sellevold (1900-1991) som var sogneprest her fra 1935 til 1952 sperret opp øyene før han forsto hva Samson egentlig snakket om.

Når da høyet ble slått så måtte ungene hjelpe til med å rake, hesje og bære inn høyet. En dag hvor faren da var dratt ut på jobb igjen og moren var av gårde i et ærend så var det bare Bjarne, Anne Johanne og Ågot som var hjemme på Bjørkelund. De så at det brygget opp til dårlig vær og hastet ut for å få det tørre høyet inn i hus. De var ikke så gamle den gangen, og hadde knapt vært med på slikt tidligere. Det var et par forsøk før det gikk, og Ågot husker godt frustrasjonen til Bjarne når han hadde fått lagt to taulengder ned, lagt høyet inn og lempet dette opp på ryggen bare for at dette skulle skli til alle kanter. Han hadde ikke fått strammet dette godt nok.

En annen ting som da også ble gjort gjerne på denne tiden var å tømme utedoen. Da kom tremenningen til Johan Bjørkelund, Alfred Vestervik (1894-1978) med hesten han eide. De fikk skuffet avfallet opp på kjerren og kjørte dette en 2-300 meter sydover og bak en kolle der slik at lukten ikke skulle være til sjenanse. Dette var også det samme området som Bjarne Bjørkelund senere bygget seg hytte.

Rundt hovedhuset så var det flere åkerlapper. De største lå på andre siden av bekken, men før veien kom så hadde de også flere store åkerlapper som gikk ned fra huset og til sjøen. Her var det poteter, gulrøtter, havre og bygg som i all hovedsak ble sådd. Åkrene ned fra huset ble etter hvert fjernet, og helt borte ble de når da det ble anlagt vei mellom Mundheim og Gjermundshamn. Da tok den ene broren til Ågot, Ole Bjørkelund (1920-2005) og anla parkeringsplass på oppsiden av veien og den siste åkerlappen der ble borte.

Barna måtte også være med å hjelpe til her – og Ågot husker spesielt en episode hvor hun som ganske ung var med faren ut for å få rensket vekk stein før de skulle legge poteter. Hun hadde ikke gjort dette noe særlig før, faren gikk foran med en hakke og tok dette i et rasende tempo og Ågot ble hengende etter. Dette la ikke han merke til, og han kastet da steinene til siden – men plutselig så var Ågot så langt bak at hun da var på siden av ham – og en stor stein deiset i hodet på henne. Da fikk hun beskjed om at hun måtte få opp farten, sagt i en ertende tone.

Det var også vanlig at på våren så gikk da moren Anna sammen med tanten Johanna Nilsina Vestervik og hadde bakedager. Da ble det bakt flatbrød og «haring-kaka» (Hardangerlefse) slik at de hadde nok av dette ut over sommeren. Alt i alt så var det gjerne faste bakepunkter i løpet av året, hvert til sitt bruk. Ågot så ofte på de, men lærte seg aldri alt det de kunne – noe hun angret på i ettertid. Selve bakingen ble gjort i et eget lite «bakerom» som de hadde ved siden av vedhuset.

Kjøring av møkk måtte også til – her med 3 generasjoner

Hverdagsliv og aktiviteter

Faren Johan Bjørkelund (1893-1980) var sjømann, jobbet for HSD og var ofte ute på arbeid. Mønstringsperioden kunne variere fra noen uker til flere måneder – noe som betød at moren Anna Gurine Bjørkelund f. Lunde (1893-1959) ofte var alene med barna. Som Ågot sa, de kjente jo ikke til en annen livsstil så de følte heller aldri at de manglet noe – men at det var stas hver gang far kom hjem.

Selv om Bjørkelund lå noe for seg selv, så hadde de da nabogården Vestervik rett i nærheten. Der var det slekt av Johan Bjørkelund som bodde. I tillegg hadde søsteren til Johan bosatt seg rett nedenfor Bjørkelund ved sjøen – sammen med mann og barn. De var da opprinnelig 7 barn ved Bjørkelund, 9 barn som bodde nede ved sjøen og 7 tremenninger av far på Vestervik. De fleste var i relativt lik alder og det ble derfor livlig til tider. Samtidig så var de jo også mange voksne så oppveksten var alt annet enn kjedelig.

Yngste tremenning, Olav Vestervik (1909-1972) var ofte på besøk hos «Anna i Håla» som han kalte moren til Ågot. Han var noen år eldre enn brødrene hennes, men de kom godt overens. Han var en livlig kar som hadde mye artigheter på lur. Grunnen til at han kalte henne «Anna i Håla» var fordi Bjørkelund fra gammelt av var en plass under Vestervik som ble kalt «Sauehola». Olav er også nevnt under kapittelet om andre verdenskrig, men her skal vi trekke frem enda flere episoder.

Olav og brødrene hadde en slektning som var baker i Fosse. Under andre verdenskrig så lurte han med seg sirup til disse guttene med beskjed om at de ikke kunne fortelle hvor de hadde fått dette fra. Så hadde det seg slik at Olav hadde veldig lyst til å ta på sirup på en brødskive en dag, men hvordan skulle han få dette forbi moren Anna Mathilde Andersdatter Gjuvsland (1870-1945). Joda, han sa så freidig til sin mor at nå skulle han traske bort til «ho Anna i Håla» og låne litt sirup. Moren ble fra seg, det måtte han jo ikke finne på for de hadde jo ingen mulighet til å få betalt henne tilbake. De hadde jo ikke sirup. Joda, det ville nok ordne seg det, sa han. Han må nok ha satt noen grå hår i hodet på sin kjære mor.

Hvis det ble sent etter et besøk på Bjørkelund, så kunne han komme med en kommentar om at «nei, Anna, jeg kan ikke gå hjem – jeg blir så redd om fuglene begynner å synge!». Vel vitende om at det var rimelig stille på natten der ute.

I 1945 så skulle moren for første gang dra og besøke den eldre broren Ole Bjørkelund (1920-2005) som da bodde i Oslo. Da var Bjarne (17), Anna Johanne (12) og Ågot (10) hjemme alene på Bjørkelund og skulle være alene en ukes tid. De hadde fått noen arbeidsoppgaver de skulle utføre – og Olav Vestervik hadde sagt at han skulle komme innom og «se til barna i Håla». Barna klarte seg godt de, og når da Olav kom innom for å se hvordan det sto til så holdt Bjarne akkurat på å ta av rømmen fra melken de hadde hentet. Rømmen skulle egentlig i en egen skål, men alt gikk i trauet for grisemat og da kom det tørt fra Olav; «Ikke så rart at dere får svære griser her i Håla, når dere forer dem med rømme!». Ågot ønsket seg så inderlig et munnspill – og moren hadde med seg dette tilbake fra Oslo, men hun lærte seg aldri å spille på det.

Den gangen så var det ikke noe som het leggetid – det var sjelden man ikke la seg samtidig og det varierte alt mellom 8 og 10 om kvelden. Alt ettersom hvor mye arbeid som var gjort den dagen, og hvor utmattet man var. I alle fall så var det slik den tiden hvor Anna bare hadde de tre yngste barna hjemme.

Skulle man på butikken så var denne enten på Varaldsøy, ute ved Mundheim eller i Gjermundshamn hvor det var muligheter for å handle. For folkene på Bjørkelund så var Gjermundshamn den som var valget. Den butikken lå rundt 6km unna og som oftest så rodde man da ned dit og handlet. En gang i året, når man hadde samlet ull fra sauene – så dro man over til Rosendal. Der leverte man ulla på ullvarefabrikken og fikk ullprodukter i retur. Det var stor stas å være i Rosendal, ikke bare var det en lang tur – men det var også flere butikker der og mye å se på. Ullvarefabrikken i Rosendal hadde marginene på sin side når Rosendal ble utsatt for store flomskader 26. november 1940, noen maskiner ble ført på fjorden – men fabrikken kom relativt raskt i gang igjen. Det var nok heldig også for alle de som brukte, arbeidet og var avhengig av Ullvarefabrikken og dets produkter.

Ågot husker spesielt godt første turen hun og moren rodde til butikken etter andre verdenskrig. Da hadde butikken fått inn bananer og det var da første gang hun fikk mulighet til å smake banan. Hun husker godt hvor himmelsk det smakte – og spesielt siden hun og moren også skulle innom Grønevik for å besøke kusinen til Ågot som var gift der. «Nå Ågot, eter du opp bananene og sier ingenting – for jeg har ikke nok bananer til å ta med oss opp til dem.» Nei, Ågot sa ingenting hun – selv om hun var helt sprekkferdig etter å fortelle at hun hadde spist bananer.

Skulle man sydover til Ølve for å besøke Johan Bjørkelunds yngre bror – Albert Nils Mikal Bjørkelund (1898-1980) og hans kone Anna Gurine Bjørkelund f. Storedal (1898-1979) – så måtte man da karre seg igjennom krattskog frem til Hatlestrand – derfra så var det kjerrevei ned til Ølve. En reisevei på rundt 16km. Til tross for det så var familiene relativt ofte på besøk hos hverandre. Barna til Albert og Anna Gurine var ofte på sommerferie på Bjørkelund både 2 og 3 uker.

Når det gjelder irettesettelser så var det sjelden man opplevde noe direkte – men indirekte så var det mange effektive straffer. Ågot erindrer særlig en episode hvor hun satt og plukket i maten – og hadde ikke særlig lyst til å spise opp fordi hun ikke likte det. En «færavætte» som de kalte det. Moren reiste seg fra bordet, tok tallerkenen og gav den til hunden «Bamse» og gikk å satte seg igjen. Uten å si et ord. Fra da av så lot hun aldri være å spise mat igjen.

De fant på mye rart ute på Bjørkelund – de var som unger flest og utforsket verden på både godt og vondt. Det var nok mange ganger at foreldrene satt med hjertet i halsen, hvis de så at ungene klatrert oppover fjellsiden, eller hang fra treet som lå over bekken. Det var mange tilfeller som kunne gått galt, men det gikk jo bra. Ågot husker en episode som fort kunne gått galt – en av faren Johans eldre søstre, Inger Bertina Bjørkelund (1891-1979) var også gift med en fra Os – Arne Andreas Haugland (1896-1945). Arne var fetter til  Johans kone.

Faren til Arne, Ole Andersen Haugland (1848-1936) hadde gitt sønnen en brukt herresykkel som da endte opp på Bjørkelund. Ågot bestemte seg da for å lære å sykle – og det bar rundt på eiendommen. Dernest bestemte hun seg for å forsøke å sykle over steinhellen som lå over bekken. Hun klarte ikke å holde seg – og fór ut i bekken. Heldigvis gikk det bra med henne – men sykkelhjulet klarte seg ikke like godt.

Den eldre broren Bjarne Bjørkelund hadde en dag klart å fange en skjæreunge – som de barna adopterte. Etter hvert som denne fuglen ble eldre så fant de jo snart ut at den stjal alt den kom over, og Johan Bjørkelund måtte da sette foten ned – den skjæra måtte avlives. Det ble mange store og modige tårer – men ingen bønn, dette dyret hadde ingenting der å gjøre lenger. Apropos avliving – Ågot kunne også fortelle at de slaktet jo griser der hos de, og dette synes hun hørtes så forferdelig ut at hver gang dette skulle skje, så løp hun på rommet sitt og la hodet under puten.

Barna måtte også hjelpe til med oppvask, her hadde de en benk som sto ute i gangen ved siden av trappen opp i andre etasje. Det var ofte Anna Johanne og Ågot som da ble stående her og vaske opp, mens Bjarne satt i toppen av trappen og ertet de. Han hadde dog glemt den ene gangen at de hadde fått besøk av tante Marta Helena Bjørkelund (1895-1969). Marta lå og slappet av på rommet ved siden av trappen, og dro opp døren når hun hørte Bjarne erte sine småsøstre. Han ble nok litt paff, for hun lekset opp for ham og han for av sted.

Klesvask var jo også et kapittel for seg selv. Da som nå så var det jo viktig at man hadde rene klær. Den gang så ble gjerne klærne kokt i en stor gryte før de ble skylt i bekken og hengt opp til tørk. På vinteren så var dette ganske greit utfordrende da man ble blåfrossen rimelig kjapt. Dette løste man gjerne ved at man hadde en egen gryte med varmt vann ved siden av, skylte klærne i bekken og dro de igjennom gryta for å få opp varmen på både klær og hender. Ulltøy derimot måtte man også den gang være mer forsiktig med. Dette ble lagt på en helle ved siden av vaskeplassen, såpet inn og deretter brukte man et banketre for å slå på klærne. Snudde de, skylte på nytt og gjentok prosessen noen ganger.

Ågot Bjørkelund – Klassebilde fra 1944

Skolegang

I løpet av 1920-årene så ble det arbeidet mye med ulike reformer, noe som førte til at en ny skolelov ble etablert i 1936. Dette innførte en rekke minstekrav, blant annet at man skulle ha Engelsk – riktignok med at man hadde ulike modeller som i teorien også gjorde at man kunne unnlate å ha Engelsk. Skoletiden ble utvidet til 16 uker i småskolen og 18 uker i storskolen og det ble innført en ordinær avgangsprøve. Videre fulgte normalplanen i 1939 som da skulle være en nasjonal plan for alle Norges skoler. Dette var da en mal som alle skolene skulle følge.

Blant annet så ble det et satt krav for timer til gitte fag slik at man ikke lenger kunne skyve disse mellom fag som man selv ønsket. Karakterer som ble benyttet når da Ågot og hennes søsken gikk på skole var da: Sg (særlig godt), Mg (meget godt), G (godt), Ng (noe godt), Lg (lite godt). Kvinnherad innførte frie skolesaker i 1936 noe som da medførte at man fikk de skolesakene man trengte, foreldrene måtte ikke lenger betale skolepenger. I 1941 så innførte de at praktiske fag skulle med som en ordinær del av timeplanen, men etter all sannsynlighet så var nok ikke skolen som barna på Bjørkelund lå til, Nygard – del av dette før i 1952 hvor det poengteres i boken «Skulen i Kvinnherad gjennom 250 år».

De hadde 6-årig barneskole som lå ute ved Nygard, Bergtun, rundt 1.5km syd for Bjørkelund. Den gangen var det ikke noe vei å prate om slik at de måtte karre seg igjennom krattskog og ulendt terreng – både sommer som vinter. Vinterstid var det nesten litt lettere hvis det var snø – fordi da kunne de ta skiene fatt. Ågot begynte i første klasse i 1942 og det var bare 5 elever i denne klassen. Det var Margit, Olaf, Karen, Martin og Ågot. Klassene gikk parvis – slik at første og andre klasse gikk sammen, tredje og fjerde gikk sammen – og femte gikk sammen med sjette klasse.

Ågot sin eldre søster, Anna Johanne gjorde det skarpere enn mange – og var det spørsmål som ingen rakk opp hånden for å svare på – så pekte læreren på Anna Johanne og sa; «du Anna, du svarer.» før han slo pekestokken i kateteret. En streng lærer – men også en god lærer. Ågot kunne ikke erindre at han noensinne løftet hånden mot noen. En av lærerne som Johan Bjørkelund og hans generasjon hadde var Ingemar Havneraas (1862-1927), i ettertid kjent som en god, flott og flink lærer – når han døde var det Paul Kirkhus (1884-1976) som overtok stillingen som lærer og kirkesanger ved Hatlestrand.

Paul var da ansvarlig for storskolen mens han hadde Anna Egeland som lærer for småskolen. Etter at 7 år skolegang var gjennomført så måtte man dra til Mundheim om man ønsket å gå videre på «framhaldskolen». Både Ågot og søsteren Anna Johanne valgte heller å dra på folkehøyskole – Anna Johanne dro til Halsnøy og Ågot dro til Loftshus i Hardanger.

Deres eldre bror, Bjarne Bjørkelund måtte klare seg et helt år uten lærer i løpet av krigen – da veldig mange av lærerne ble fjernet og sendt nordover.

Helsetjenesten

Det var en doktor som hadde tilhold i Hatlestrand, men han var der bare noen få dager. Derfor var det gjerne om å gjøre å ikke bli syk på andre dager enn når han var på plass. Alternativt så måtte man dra over til Rosendal og det i seg selv kunne være en strabasiøs ferd. Da ble det heller slik at mange lot være å dra frem til doktoren på Hatlestrand var på plass, og sykdomsforløpet ble da gjerne forlenget.

Tannlege var ikke noe de fikk tilgang til før Ågot gikk i fjerde klasse. Tannlegen var lokalisert i Bakka, like sør for Strandebarm og det var en god tur opp dit. Det gikk motorbåt opp dit og Anna samlet like gjerne flere sammen før de tok den lange turen opp dit. Ågot synes det var en hyggelig tur første gang hun var hos tannlegen, enda tannhelsen ikke alltid var like god.

Når de var små så var det titt og ofte at de droppet tannpussen. Ikke for det, de hadde ikke tannkrem heller, så det var bare tannbørsten de hadde å gjøre rent med. Samtidig så var det lite tilgang på søtsaker på grunn av andre verdenskrig – og det hjalp nok på situasjonen. Inngrep måtte som oftest gjennomføres uten bedøvelse, og da var det gjerne om å gjøre å slippe det.

Ågot husker spesielt godt at han ene som gikk i samme klasse som henne på barneskolen, Olaf – var utrolig nervøs før hans første tur til tannlegen. Så nervøs at han faktisk svimet av. Men kom til hektene ganske fort, og når besøket var gjennomført så var alt glemt og alt bra.

Theodor Kittelsen – Fantefølge

«Splinta-følge»

Omreisende handelsfolk eller «splinta-følge» var også vanlig på 40-60-tallet. Det hendte rett som det var at det kom folk på døren som ønsket å selge ulike varer. Dette kunne da være hjemmelagde verktøy eller rett og slett ting de hadde strikket eller tilverket på ulike måter. Det å være omreisende handelsfolk ble dårlig ansett den gangen, og man var ikke særlig høyt oppe på rangstigen. Mange jaget disse handlende på dør før de knapt rakk å sette sin fot på innsiden av gårdsplassen – men Anna Bjørkelund hadde vondt av disse menneskene som da måtte ta til takke med et slikt omflakkende liv.

Disse handelsreisende kom seg rundt – hovedsakelig med båt – i disse områdene. De lot da båten gå til land der hvor de fant hus, og på den måten prøvde de å få kontakt med så mange som mulig.

Ved i alle fall en anledning så inviterte hun like greit den omreisende damen inn på både middag, og husly siden det begynte å bli sent og været tok til å bli dårlig. Den damen satte nok stor pris på det, all den tid at dette var langt i fra vanlig kotyme blant mennesker den gangen. Her igjen har vi et par morsomme historier med – den nå ikke ukjente Samson Gravdal (1882-1964).

Det var tidlig sommer og som vanlig så var Anna Gurine Bjørkelund f. Storedal (1898-1979) på vei fra Ølve med barna som da skulle til Bjørkelund for sommerferien. Når de da nærmet seg Bjørkelund så traff de på han Samson som da utbrøt; «Åh, er det deg Anna – jeg trodde det var ei splinta-kjærring med fantefølget sitt!». Anna Gurine ble forferdet og hastet inn til Anna Bjørkelund og fortalte om dette – men Anna var så vant til de utbrudd som Samson kom med at hun kunne ikke annet enn å le og vifte det bort.

En annen gang så kom Samson fornøyd inn på Bjørkelund og fortalte til Anna, «Vet du Anna, jeg så at splinta-følge var på vei i båten sin. Så da la jeg meg ned på haugen, latet som jeg holdt et gevær mot de og skrek at kom de til land, så skjøt jeg dem.» – veldig fornøyd med seg selv måtte han da konstatere at de hadde rodd forbi og det tok litt tid før neste splinta-følge stoppet der igjen.

En motor til besvær

Det var først på begynnelsen av 50-tallet at man fikk motorbåt på Bjørkelund. Det var da en eldre bror av Ågot, Arne Bjørkelund (1923-1975) som da fikk denne på plass. Da ble det straks enklere å komme seg av gårde for å få gjort hverdagslige ting som å handle på butikken og slikt. Som mange andre gamle sjøulker så kunne ikke Johan Bjørkelund svømme – og både under oppveksten, og ikke minst når barnebarna begynte å være mer på Bjørkelund så var favorittutrykket hans når de spurte om de kunne få bade; «ja, dere kan få bade – bare ikke ramle uti!».

Rundt 1955 så skulle da bror til Ågot, Bjarne Bjørkelund (1928-2014) gifte seg med sin Martha Dorthea Kalve (1928-2014). Familien hadde samlet seg på Bjørkelund for å være sammen før de da skulle bruke motorbåten inn til Bergen for å gifte bort Bjarne der. Johan hadde ikke helt fått dreisen på denne motoren enda, og uansett hva han gjorde – så gikk bare båten i revers. Kona til eldstebror Ole Bjørkelund, Vigdis Bjørkelund f. Storvik (1921-1976) ble stresset – og utbrøt; «Det får da være samme hvilken vei vi kjører, bare vi kommer frem!». Heldigvis så slapp de å rygge hele veien, de fant ut av det og fikk da motoren til å gå riktig.

Ole og Vigdis bodde i Oslo og hadde da kommet noen dager tidligere. Etter at bryllupet var overstått så fulgte da Johan sønnen og svigerdatteren til togstasjonen i Bergen. Johan var ikke så stor på det å kle seg opp og i farten hadde han klart å sette hatten på feil vei. Ole sa ingenting før de skulle by farvel på togstasjonen; «Ja Far, er det slik du bruker hatten din ute blant folk?».

Fremtiden kommer til Bjørkelund

Som man kan se i de foregående kapitlene så var det ikke like enkelt å komme seg rundt i Kvinnherad, og spesielt ikke på strekningen hvor Bjørkelund lå. Derfor var det stor glede når det endelig ble besluttet å få en vei mellom Mundheim og Gjermundshamn. Johan Bjørkelund anså det som såpass viktig at han ikke ønsket å avkreve noen kompensasjon for det jordstykket som måtte avsees for at veien skulle kunne passere. Det var viktigere at man fikk en god kommunikasjonsrute. Når da veien endelig ble åpnet i 1962 så var flere i familien samlet på Bjørkelund for å bivåne det hele. Johan Bjørkelund hadde der døtrene sine Anna Johanne og Ågot og i tillegg så var barnebarna Hilde, Atle, Jarle og Bente der. En era var over, og det ble nå langt enklere å både komme til – og dra fra – Bjørkelund.

I forbindelse med at veien skulle lages så måtte da det gamle skolehuset på Nygard flyttes. Johan Bjørkelund som nå var pensjonist var med på arbeidslaget som da fikk flyttet skolen over på den andre siden av veien. Årsaken til at de gjorde denne jobben, var rett og slett fordi man ønsket å bevare skolen og bruke lokalet som samfunnshus og forsamlingslokale.