Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Føring av kirkebok i Norge

Norge var relativt sent ute med å komme i gang med å føre kirkebøker. Allerede i 1497 så ble den første kjente kirkeboken innført i Toledo, Italia. Her ønsket man en bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Før hadde man ikke hatt det samme behovet, da innbyggerne i stor grad var lite mobil – men nå begynte mennesker å flytte mer på seg. Ordningen spredte seg utover i Vest-Europa og i 1563 ble det innført en katolsk kirkerett som sa at alle sogn skulle føre kirkebøker.

Noen år tidligere, mer nøyaktig 5. september 1538 – så hadde den Engelske Kirken, som på dette tidspunktet hadde brudt med den Katolske Kirke innført den samme bestemmelsen.

Først i 1623 finner vi den eldste kjente kirkeboken her i Norge. Den er ført i Andebu, Vestfold og man skal mer enn 10 år frem før man finner neste kirkebok – da Bragernes, Drammen, Buskerud kom i gang med å føre kirkebok – men det var først i 1688 at det ble pålagt ved lov at alle sogneprester i Norge skulle føre kirkebok. Til tross for dette, er det flere steder man ikke finner kirkebøker før man kommer inn på 1700-tallet; dog dette skriver seg nok mer til at de rett og slett har gått tapt.

Innhold

Sogneprestene var pålagt å føre kirkebøker eller «Ministerialbok» (fra ministerialia, «kirkelige handlinger»), men lenge var det ikke gitt noen føring på hva som skulle føres. Derfor er det stor variasjon på hva som faktisk ble ført tidlig på 1700-tallet. Man førte gjerne dåp; men hvorvidt konens navn er oppgitt varierer – og siden man førte kirkelige handlinger, er det også få steder hvor faktisk fødselsdato ble ført inn. Det samme gjaldt for begravelse – det var da jordpåkastelsen som ble ført inn; men selve jordpåkastelsen kunne finne sted både dager, måneder – ja faktisk år etter at personen faktisk var død.

For å bøte på dette – så ble det i 1732 av Biskop Hersleb, utstedt et skriv hvor det ble definerte regler for hva som skulle føres og hvordan dette skulle føres. Som det skrives på digitalarkivet;

«Biskop Hersleb i Akershus sendte 24. desember 1732 ut et rundskriv der han gav regler for føringen av kirkebøkene. Han ville ha bøkene delt i tre avdelinger (dåp, trolovelse, begravelse). Om de døpte skulle det opplyses navn på barnet, på begge foreldrene, og på fadderne. Dessuten skulle det opplyses om barnet var ekte eller «uekte» født, og det skulle gis opplysninger om datoen for morens «introduksjon» (en seremoni der moren ble ført inn i kirken av presten en stund etter fødselen, og på en måte tatt inn igjen i menigheten).

I avdelingen for trolovelse skulle navnene på de trolovede og forloverne registreres, og vigselsdato skulle settes til når vielsen hadde funnet sted. Om de begravde skulle det registreres navn og alder, samt tidspunkt for jordpåkastelse. Hersleb ville også ha satt av noen ark for registrering av dem som måtte stå offentlig skrifte «de publique absolverede» (i hovedsak kvinner som hadde fått barn utenfor ekteskap, men også andre som hadde satt seg ut over kirkens regler, og som derfor skulle utstå kirkens «disiplin»).»

Kirkebok i ordnede former

Det var ikke før i 1812 at det ble innført ferdige skjemaer for kirkebokføring. Fra 1812 definerte man derfor at kirkebøkene skulle deles i syv ulike kategorier; fødte, døde, vigde, konfirmanter, avgangslister, tilgangslister og jevnføringsskjema. Samme år ble det også gitt pålegg om at klokkeren skulle føre sin egen kirkebok (klokkerbok). Denne skulle samkjøres med sognepresten sin to ganger i året for å avdekke feil – og skulle heller aldri lagres under samme tak; for å unngå at man mistet alt ved en eventuell brann. Desverre var det mye av og på rundt dette; og det er først fra 1850-tallet at man kan finne sammenhengende serier av klokkerbøker. Klokkerbøkene har fra 1970-tallet blitt gradvis avviklet.