Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Ringsaker på tidlig 1900-tallet

Vår familie er heldige med at det har vært mennesker som har skrevet ned tidsbilder på begge sider av familien. Tidligere har jeg skrevet ned en artikkel om hvordan julefeiringen var når min oldefar var barn – denne gangen er det mine tipp-oldeforeldre på morssiden som står for tur. Johannes Olsen Kværnstubakken (1858-1939) og Eli Amundsdatter Kolstadeie (1852-1937). Deres barnebarn Kristian Olsen Bakken (1910-1988) skrev i 1986 sine erindringer om dem, deres virke og bosted. Her får vi lære mye om både aner, persongalleri og ikke minst hvordan området var på den tiden. Kvernstubakken lå i området ved Kvernstubrua, Ringsaker – like sør for Brufoss.

Kvernstubakken – tegning av Johs. Bækken

Minner fra Kvernstubakken

«Jag har bodd vid en landsvëg i hela mitt liv och sett människor komma och gå», synger Edvard Pärsson. Det samme kan jeg si, ikke om hele mitt liv, men om barneåra på Kvernstubakken i Bårdsetroa. Stedet ligger like inntil vegen, med Moelva og Lundfossen som nærmeste naboer. At Kvernstubakken ble barndomsheimen min, hadde en spesiell årsak. Familien vår ble oppløst da mor ble angrepet av tuberkulose, eller «tæring» som vi kalte den sykdommen som den gang var fryktet av alle. Vi bodde da i Lundfossen, som hadde vært møllerbolig den tida Lundfosskverna var i drift.

Senhøsten i 1913 ble mor Lina Pedersdatter (1873-1915) innlagt på Moelven Sykehus og døde der etter ei tid. Far Ole Johannessen Bakken (1883-1981) fikk husrom i Bakkegården i Moelv, og han arbeidet da på Moelven Cellulose. Senere fikk han bedre betalt arbeid ved en malmgruve ved Arendal og flyttet dit. Så var vi tre guttene for foreldreløse å regne. Men vi var så heldige å komme til våre besteforeldre på Kvernstubakken, og det er minner fra barneåra som jeg nå vil fortelle.

Oldemor

En person jeg minnes fra mine tidligste barneår, var oldemor Karen Johansdatter Stolpestadeie (1833-1918). Oldemor og oldefar Ole Jensen Rudseie (1834-1913) eide Kvernstubakken, men da oldemor ble enke så overtok bestefar Johannes eiendommen. Da han flyttet inn med kone og barn, ble det ikke lenger plass til oldemor. Hun måtte da ta den tunge veien til Holo. Holo Midtre var fra rundt 1900 til rundt 1960 Ringsaker kommunes fattiggård. Alf Prøysen sin bestefar skal ifølge Prøysen sin diktning ha sagt; «Send mei itte åt Holo.» – så det var nok langt i fra noe hyggelig å måtte dra dit.

Til tross for sin høye alder så tok oldemor hver sommer den lange veien hjem til Kvernstubakken. Hun tok turen med ro og kom frem. Jeg kan huske at oldemor vevde vakre bånd som hun solgte eller byttet til seg noe mat for. Hun kom aldri tomhendt hjem, så det var like stor stas for oss guttene hver gang.

Da fikk vi godter, ofte brunsukker, også kalt brystsukker. Det var på den tiden sukkertøy for fattigfolk. Mens oldemor var hjemme på Kvernstubakken, satte hun opp den enkle veven sin slik at hun hadde bånd og selge igjennom sommeren.

Borte ved Kvernstubrua ved Åsmarkveien var det på den tiden en bakkeskråning. Bak den sto granskogen tett langsmed elven forbi Dokken og videre. Her likte hun å sitte og se på trafikken og slå av en prat med kjentfolk. Da satt hun gjerne og røkte i krittpipa si. Vi guttene lekte ved veien eller vi plukket jordbær i bakkeskråningen, tredde dem på strå og gav dem til oldemor som gave fra oss. Men én sommer kom ikke oldemor mer. «Hu orke itte den lange vegen lenger», sa bestemor. – Oldemor ble borte, men ikke glemt.

Min første skoledag

Det var i mai 1917 at jeg skulle begynne på skolen. På den tiden var det slik at vi måtte kunne «stave og legge i hop» før vi kom på skolen. Denne lærdommen ble bokstavelig talt banket inn i hodet på meg. Det var tanta mi som var læremester, og hun var en streng sådan. Det var derfor med bange anelser jeg tok bestemor i handa og begav meg på skolevegen. Den var ikke lang. Skolen var i Øvre Nystuggun, et småbruk som lærerparet Peder og Olga Aasen drev ved siden av læreryrket. Vi var som naboer å regne – i dette miljøet skulle jeg gå de tre første årene av skoletiden min. Et slikt miljø finnes nok ikke i dag.

Da mødre eller foresatte hadde gått hver til sitt, ble vi alene med lærerinna. Hun så slett ikke så streng ut – så kom det som for meg ble et minne for livet. Lærerinna tok meg på fanget! Noen forklaring på hvorfor hun valgte akkurat meg, kan jeg ikke gi.

Hun viste meg bilde av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget og ville vite om jeg visste hvem det var. Det visste jeg, og da fikk jeg ros. Fra da og for hele min skoletid var skoleskrekk nå en saga blott.

I ettertid minnes jeg en annen liten gutt som ble tatt på fanget av læreren sin. Det er fra fortellingen «En glad gutt» av Bjørnson, der Bård skolemester tok vesle Øivind på fanget. Bjørnson skildrer her en stor pedagog. Jeg mener at min kjære lærerinne også var det. Det var i alle fall en glad gutt som spankulerte hjem fra skolen den dagen, like stolt som hanen på ABC-boken min.

Mine besteforeldre

Bestefar, Johannes Olsen Kværnstubakken, var skomakermester, det vil si. han drev skomakerverksted og hadde svenner. Tre sønner var med han i verkstedet, blant annet min far. Det var slik i gamle dager at på de store gårdene i bygda var det mange tjenestefolk. De fikk blant annet skotøy i lønn og det skaffet arbeid til mang en skomaker. Slik hadde det seg at bestefar og svennene hans reiste fra gård til gård og sydde sko vinterstid, helst før jul. Jeg kan også huske at bestefar var borte på skomakerarbeid, men det tok slutt. En kulturepoke var til ende. Men bestefar hadde nok å gjøre hjemme med skolapping til folk i nabolaget. Bruk-og-kast-metoden hadde ikke gjort sitt inntok enda.

Det vesle småbruket skulle også holdes i hevd. Det ble utvidet ved at det ble gravd opp mer åker, et slit som er vel kjent for mange i Ringsaker. Bestefar kjøpte også en slåtteeng ved Kluftmosvea nedenfor Slåttmyra. Der lå vi fra slåtten startet og til langt utover høsten. Krøttera gikk i allmenningen til vi hadde høstet og det hadde vokst til med hå. Vi ungene gikk på skolen derfra. Det var som å ligge på setra dette – et artig minne å ha med seg i alderdommen.

Bestemor, Eli Amundsdatter Kolstadeie, var et stillferdig og elskelig menneske. Hennes minne står det respekt av. Hun hadde i sin ungdom vært seterbudeie, og det hun hadde lært med det, fikk hun visst nytte av som småbrukerkone. All melken ble nemlig foredlet hjemme til pultost, møssmør (søtmyssmør), smør og tettemelk – som nesten ingen vet hva er i dag, tror jeg.

Jeg så sjelden at bestemor ikke hadde noe arbeid mellom hendene. Til og med når hun gikk i butikken, hadde hun bundingen (strikketøyet) med. Hun var også brukt som dyrlege, det vil si – hun kunne gjelde (kastrere) griser og lamunger. Hun tok også på seg flatbrødbaking og hun sa aldri nei til en håndsrekning om hun hadde nok å gjøre med sitt eget stell på småbruket.

Vi hadde noen sauer, så vinterstid satt hun med karding og spinning utover kveldene. Men en times tid da dagen gikk over fra lys til mørke, la bestemor og bestefar ned arbeidet. Dette var noe som kaltes «skreddertime». Det var vel en håndverkertradisjon fra den tiden da parafinlampen var lyskilden og det skulle spares på parafinen i tussmørket. Jeg minnes denne skreddertimen som lun hygge. Da kunne bestemor for en liten stund sitte med hendene i fanget. Bestefar tente på pipa, og var han riktig i godt humør, vanket det en og annen historie om hulder, underjordiske og kanskje styggen sjøl. Det gikk tidvis kaldt nedover ryggen på oss smågutter, men ovnen gjorde sitt til at det var lunt og godt i stua.

Arbeidsdagen var ikke slutt med skreddertimen. Vi guttene hadde lekselesing som måtte gjøres, bestefar satte seg til skomakerbenken og bestemor enten til rokken eller symaskinen. Hun sydde så å si alle klærne til oss guttene. Vel var det så at alle måtte kunne litt av hvert den gangen, men jeg kjenner best til mine besteforeldres kunnskaper og ferdigheter.

Bestemor Eli Amundsdatter – tegning av Johs. Bækken

Våronna

Vi hadde ikke hest på Kvernstubakken. Lars Slåttmyra kom og gjorde våronna for oss. Han gjorde onnearbeidet først hos oss, for det var senere vår der oppe i Slåttmyra hos ham. Vi gledet oss hver vår til at Lars skulle komme, så da vi fikk se ham borte i veien, sprang vi ham i møte og fikk kjøre tilbake. Han kom i stuttkjerre med plog oppi. Den andre våronnredskapen hadde bestefar selv. Lars var en godslig kar. Da han hadde fått traktering av det beste bestemor hadde i huset, tok han og bestefar til å kjøre ut møkka, og vi hjalp til så godt vi kunne med å spre den utover.

Siden pløyde og sloddet Lars, og da åkerlandet var harvet, var det ferdig til såing. Det gjorde bestefar for hand etter at Lars hadde reist. Vi guttene syntes det var trist da han dro. Bestefar måtte gjøre åkerlandet ferdig uten hest. Han hadde en lettharv som han harvet ned kornet med og en rull til å slette åkeren med. Da var bestemor hest. Hun dro også potetarden. Dette var hesteløse småbrukeres lodd overalt – ikke bare i Åsmarka.

Seterreise

Hvert år, men alltid like spennende – var når alle gårdene ute i bygda dro til seters med buskapen. Fra tidlig juni til omkring jonsok – da elva gikk flomdiger – gikk det en stadig strøm av kuer og sauer forbi. De som ikke hadde seter så langt inne i fjellet, kom først. Til slutt kom de som hadde tilhold på Gammelskolla og Nyskolla. Da hang vi småguttene på skigarden, men kom stor-oksen for nær, trakk vi oss unna.

Det var nesten bare kyr med horn å se den gangen. Gildest syntes jeg kveg fra Telemark var, med sine lange vide horn med blanke knapper på. Saueflokkene kunne vi høre på lang lei. Det var sau på alle gårdene på den tiden. De hadde nok samlingsplass ute i bygda, for det var enorme flokker som kom forbi hos oss. Store hestefølger passerte også på sin vei til sommerbeitene på høyfjellet.

Slåttonna

«Den 10. juli kjæm’n kong Knut og jaga bonden ut», sa de gamle. På den tiden kunne jeg våkne en morgen av lyden av brynet som danset bortover ljåeggen. Slåttonna hadde begynt. Bestefar hadde stått opp før hanegal da, for «ljåen bit best når det er døgge i grasi» pleide han å si. Minnene blir så levende. Solskinnet flommer inn gjennom åpne dører. Duft av nyslått kløver fyller stua. Jeg får det travelt med å få på meg bukse og busserull og komme meg ut. Jeg ser baken på bestefar, der han har tatt fatt på den siste skåra.

Brynkoppen svinger i takt med bestefars sving med ljåen. Bestemor kommer ut fra fjøset med melkebøtten full og katta danser omkring henne. Den kjenner lukten av nysilt melk og vet at det vanker en sup i skåla. Så er det tid for føredugurd, før vi skap følge krøttera ned til Tørjerstuggun. Bestemor smører potetkavring med hjemlaget pultost og lar oss drikke nysilt melk til. Så løsner hun kuene, tar «Brunkoll» i klaven og «Bulin» følger villig. En jafs av den nyslåtte kløveren blir for fristende og det tar et par forsøk før hun får de med seg ut på veien.

Ute på veien tar bestemor en neve salt fra forklelommen og gir litt til hver. Hun vet fra sin tid som seterbudeie hvor viktig det er med salt i beitetiden. Det er yngstebroen min og jeg som skal gå med kua. Eldstebroren min skal hjelpe bestefar med å bære staur til hesje, for kløverslått må henges sa alltid bestefar.

På veien ned til Tørjerstuggun ser jeg at i Ner-Nystuggun og i Bekka er også slåttonna i gang. I Fredbo kommer Lovise ut på veien med kua si. Den får gå sammen med våre på beite i Tandskogen. Ved Tørjerstuggun forsvinner krøttera inn i skogen, og nå har ikke vi det så travelt med å komme hjem. Først må vi klatre litt i de store furuene som står oppe på en bakke der. De har armtykke grener, så det er lett å klatre til topps i de. Derfra har vi utsikt over hele Kolodalen. Ungene til Marte Skjelli kommer for å leke med oss, men Marte er ei streng dame – så når hun synes det er nok med «å flyge og gapa» – lar hu røsten høres utover hele dalen. Da er det best å rusle hver til sitt.

Arbeid borte og hjemme

Så langt jeg kan huske tilbake, var det en selvfølge at vi brødrene måtte hjelpe til hjemme med forskjellig slags arbeid, for eksempel ved hogst og dra hjem ved samt at vi og måtte sanke småved i skogen. Vi ble også leid av andre til å sette poteter, rense turnips og for å hjelpe til i slåttonna. Potetplukking om høsten var det tyngste og kaldeste. Vi hadde en uke fri fra skolen i den tiden, «potetferie» kalte vi det. Men alle rakk ikke å få opp potetene sine den uken. Vi gikk annenhver dag på skolen, og da måtte vi gjerne bort på arbeid de dagene vi var hjemme fra skolen. Men skolearbeidet skulle alltid gå foran alt annet.

Jeg likte godt å komme bort på arbeid. Særlig godt likte jeg meg i Bårdset. Noe spesielt som jeg husker der fra var at når vi skulle ha brødmat – ble ikke brødet servert oppskåret. Nei, hele brødet ble sendt fra mann til mann rundt bordet – og alle skar hver til seg. Hvordan jeg greide dette, husker jeg ikke.

Bærplukking, fisking og bading

Fra slåttonntider til ut på høsten varte bær-sesongen. Bringebærene ble først modne. Den var det rikelig av husker jeg. På snauhogstflater i skogen vokste det opp bringebærbusker over det hele. Det ble plukket bringebær både til salg og hjemmebruk. Siden kom blåbærene. Den var det også nok av. Til slutt kom tyttebærene. Det som ikke ble konservert hjemme gikk til salg. Harby’n «tok bær» som kjerringa sa – vi tok som regel varer som betaling. En gang vi hadde plukket en full stor korg med bringebær, kom vi hjem med to nye vannbøtter til bestemor.

Det ble da tid til andre ting enn bærsanking i skoleferien. Vi hadde jo elva like utenfor stuedøren så å si. Det var en lekeplass jeg minnes som den beste fra min barndom. Der visket vi med primitive redskaper. Dammen var badeplassen vår og kanalen siden, da vi ble flinke til å svømme.

Kvittering for utført arbeid av J. O. Kværnstubakken

Nødsarbeid

Før den nye veien fra krysset ved Kvernstubrua og forbi Bårdset ble bygd, gikk all lokaltrafikk forbi Kvernstubakken og opp og ned den bratte Kvennunggutua. Det var nok et slit for hestene, men gutua var en fin-fin bakke å ake på kjelke i. Den nye veien var nok velkommen. Jeg tror byggingen av den ble satt i gang som nødsarbeid i den trange tiden som fulgte etter den første verdenskrigen. Tvangsauksjoner med Bernt Jevne som auksjonarius var en dagligdags begivenhet.

Det ble også satt i gang andre tiltak for å skaffe arbeid til folk, f.eks. steinplukking. Plukkerne ble plassert på ei steinrøys og redskapen de brukte, var ei slegge til å grov-knuse steinen med og en pukkhammer. Den hadde et spesialkonstruert skaft av lauvved og var spikket slik at det gav fjæring for å motvirke vibrasjon oppover i armen.

Der satt da arbeiderne, på en halmsekk – i all slags vær. Bestefar hadde ei stor steinrøys på eiendommen. Der ble en av naboene våre plassert. Han var brystsvak og hostet stygt – der han satt i kulda og banket. Pukksteinhaugen måtte formes slik at den lett kunne måles i kubikk. Dette arbeidet kunne vi småguttene følge på nært hold. Disse «pukkerne» måtte sørge for å ha flere hammerskaft i reserve for de røk ofte. Konene deres måtte sørge for varme votter til karene – den ene votten som de holdt steinen med – måtte være ekstra tykk og solid.

Grusgruven

På den andre siden av veien – rett ovenfor huset vårt, lå det en gang et lite grustak. Der ble det vinterstid tatt ut grus som ble kjørt med slede til forskjellige steder langs veien der den skulle brukes om sommeren. Om vinteren var jo grusen «tæla» så det måtte brukes dynamitt på den. En dag jeg kom hjem fra skolen, kom lillebroren min heseblesende meg i møte og fortalte hva han hadde opplevd; «Je’ satt attme’ glasi da dom skaut borti gruven, og så kom det en diger stein som råkte husveggen like ved glasi. Den digre spelen på vegga datt ned og dæinse langt bortover golvet!».

Broren min var nok ikke klar over at han hadde englevakt den dagen. Steinen kunne like gjerne gått igjennom vinduet der han satt. En onkel av oss som var gruvearbeider kom hjem og fikk høre historien fortalt. Ordet «gruva» slo ned i ham og gav ham en idé. Med sitt kjennskap til gruvedrift så han muligheter her og slik ble Lundfoss grusgruve skapt. Mange fra Bårdsetroa fikk arbeid der og Kvernstubakken ble direktørbolig.

Ved- og tømmerkjøring om vinteren

Da jeg begynte å fjerde klasse ble skoleveien min Åsmarkvegen opp til Næroset. Om vinteren kunne det være mye snø å vasse i, og sprengkaldt var det ofte å ferdes langs elva. På førjulsvinteren opplevde jeg den store trafikken da kjørere fra alle gårdene ute i bygda skulle hente vinterveden i allmenningen. Da jeg og skolekameraten min fra Fredbo startet hjemmefra om morgenen, var veien full av hester og kjøredoninger, rene Åsgårdsreia til tider – så det var ikke stusselig å gå til skolen i den tiden. Bjelleklangen fylte lufta i grålysningen – en stemning som er borte for all tid.

Kvernstubakken lå slik at det var utsikt til Åsmarkvegen derfra. Daglig fór det lasskjørere forbi fra Hagasaga, Kvisla Bruk og Dampsaga – på vei til eller fra Moelv stasjon.

Hele vinteren gjennom var det tømmerkjøring og plankekjøring. En vinter minnes jeg tømmervegen ble lagt over jordet vårt. Det var da det var storhogst i Fjusemarka. Da hvilte kjørekarene hos oss og kjøpte kaffe til maten sin der. Mens de spiste gikk praten livlig og var jeg hjemme fra skolen, satt jeg i en krok og lyttet. Bestefar vendte ryggen til verkstedet og tok del i samtalen. Da tobakksrøyken stod stinn og lukta av hest fylte stua – ble øyelokka til karene tunge og hodet sank ned på brystet. Men plikten kalte dem snart ut i vinterværet igjen, der hestene også stod og duppet av etter måltidet sitt.

Biltrafikk

I min barndom var det ikke flere biler på veien enn at vi visste hvem som eide dem. Det var først og fremst doktor og dyrlege som hadde bil. Den første som kjøpte bil til drosjekjøring her, tror jeg var Engebreth Hansel i Moelv. Da han fikk «pedalforden» sin ble han en kjendis for oss ungene. Vi hørte når Hansel kom kjørende. Det var kanskje påbudt å bruke hornet foran hver sving. Siden kom Grødtlien óg med som drosjeeier. Han startet den første rutebiltrafikken Moelv – Næroset med en sju-seters Renault. Men den trafikken varte ikke lenge. Moelven Hotell hadde tidlig en stor Buick. Men alle disse var i Moelv.

I vår nærmeste krets var det bare Durendahl som kjøpte bil. Han måtte være den første her som eide en såkalt kombi-bil, denne kunne gjøres om til personbil ved å montere et sete på lasteplanet med en kalesje til å slå opp i tilfelle regnvær. Durendahl drev fiskeforretning i Modalen og trengte nok bil på den halve mila. Men den gjeveste bilen for oss ungene var bilen til frøken Tønder. Hun kom kjørende hver sommer fra Kristiania til sommerstedet sitt i Bårdsetbakken. Det var ikke bilvei frem dit, så bilen stod i Bårdset til beskuelse og beundring. Den hadde vinduer rundt det hele. «Glasskåp» kalte bestefar den.

Fantefolk på fjellet (1913) – Theodor Kittelsen

Farende folk

Trafikken av «reisende» var et årvisst innslag vinterstid. Kvernstubakken lå jo så laglig til for farende folk og fant. Hadde en først gått med på å gi en taterfamilie husly gikk nok jungeltelegrafen. Men bestefar tok ikke inn hvem som helst. Det var to familier som var de utvalgte. Den ene familiefaren het Olaf. Han var en taternes cowboy, bare sporene på de høye støvlene manglet. I beltet hang, i stedet for pistolen, en kniv med sølvbeslag på slire og skaft. Mannen var høy og slank. Den andre familiefaren var hans rake motsetning. Liten av vekst, men en godslig gubbe. Kvinnfolka hadde fargerike klær.

Konene røykte pipe og seg imellom så snakket de taterspråk, men ellers helst svensk. Noe fremmedartet som jeg minnes godt var skreppekremmere og jøder som kom innom av og til med sine tøy. Men det var nok skomakerkundene til bestefar som var de mest velkomne gjestene på Kvernstubakken.

Jul på Kvernstubakken

I god tid før jul kom bestefar en dag hjem med et stort knippe tørrfisk. Dette skulle legges i bløt til lutefisk. Det ble gjort på den måten at han hengte fisken i et tau i elva. Etter ei tid ble den lagt i en stamp med askelut. Bestefar måtte være ekspert på å lage god lutefisk. Jeg har ikke smakt den så god noen gang siden.

Juleølet skulle også brygges i god tid. Det ble tappet fra en eiketønne som sto i kjelleren. Omsider kom tiden da juleslaktet skulle lages til sylte, syltelabber og pølser. Vi skiftet på med å dra kjøtt-kverna mens bestemor stappet pølse. Bestemor bakte lefse og alle de syv kakeslagene. Bestefar sto ved smultgryta mens bestemor bakte smultringer og fattigmann – til jul ble det ikke spart på noe.

Da julekvelden kom, hadde bestefar hengt opp fuggelband og hentet juletre og vi guttene hadde fylt vedkassa full. Duften av julemat fylte kjøkkenet. Det var slik hjemme at til daglig var stuen vår både verksted og soverom, og der hadde også bestemor rokken sin stående. Men da bestefar hadde ryddet bort skomakersakene sine, stua var nyvasket, bestemors fingardiner var hengt opp og sengene sto oppredd med ny halm i madrassene – ja da var stua vår like fin som ei storkarstue!

Tante kom hjem fra Kristiania og hadde med julegaver til oss alle. Det var tradisjon hver jul tante kom hjem, at hun var med og pyntet juletreet før vi gikk til bords. Da vi hadde spist, gikk vi rundt juletreet. Tante sang så pent husker jeg.

Når jeg sitter her og minnes jula hjemme, må jeg tenke på den store innsats og alt slit som lå bak det hele – ikke minst fra bestemor. Hun var jo godt oppe i årene den gangen. Jeg husker at da vi gikk fra julekveldsbordet og takket for maten, da sa vi brødrene: «Detta va’ godt, det, bæssmor!». Da sa hun stille: «Det va’ meininga, det amma.». Med det ville hun ha sagt at hun hadde gjort sitt beste og at hun viste og visste – hva hun var god for.

Ringsaker Kirke – Akvarell tilhørende Hedmarksmuseet

Musikkopplevelser

Det var ikke noe musikkmiljø på Kvernstubakken i min oppvekst. En og annen gang kom en lirekassemann og spilte på gårdsplassen. Det synes vi var fine greier. Vi fikk noen øre av bestemor, og da vi gav ham dette – takket han og tok en ekstra omgang med sveiva.

Så en gang fikk vi lov til å gå til Ringsaker kirke første påskedag. Jeg minnes at det var strålende solskinn om morgenen. Vi startet tidlig og kom frem en times tid før høymessen skulle begynne. Jeg hadde aldri vært ute i bygda før og synes alt var så stort og gildt. Jordene strakte seg så langt øyet kunne se ned mot Mjøsa. Og så kirken, da!

Jeg synes tårnet raget helt opp i himmelen. Det var noen svarte fugler som kretset rundt tårnet. Dem hadde jeg aldri sett maken til. Siden fikk jeg vite at de kaltes kaier. Alltid når jeg har besøkt Ringsaker kirke siden har disse fuglene mint meg om mitt første møte med kirken.

Mens vi ventet på at messen skulle begynne, så vi oss om utenfor kirken. På den andre siden av den gamle Kongsvegen lå det en rad med spiltau med tak over. Der kunne hestene stå beskyttet mot vær og vind under gudstjenesten – et kulturminnesmerke som i dag er borte.

Da vi kom inn i kirken, traff vi kirketjeneren som viste seg å være en riktig hyggelig mann. Han viste oss rundt i kirken og særlig stolt var han da han viste oss den fine altertavlen. Den vakreste i hele landet, tror jeg – sa han.

Omsider var menigheten på plass. Vi brødrene satte oss oppe på galleriet, like ved organisten. Så kom det store øyeblikket da orgelet stemte i. Fra da av satt jeg som trollbundet. Da påskesalmen; «Påskemorgen slukker sorger» tonte ut under kirkehvelvet, var denne min første musikkopplevelse, blitt et minne for livet.

Det gikk noen år før jeg fikk min neste store musikkopplevelse. De to siste skoleårene hadde jeg Martin Ødegaard som lærer. En dag etter det store frikvarteret satt vi og ventet på at læreren skulle komme og lese for oss. Jeg gledet meg til det, for det var eneste måten jeg hadde til å bli kjent med Bjørnson, Ibsen, Mikkjel Fønhus og flere. Fønhus var fra de samme trakter som læreren min, så jeg fikk inntrykk av at han satte ham særlig høyt.

Nå lot læreren vente på seg og da han endelig kom, hadde han ingen bok med seg – men en kar kledd i bunad. Jeg tror det må ha vært en valdresbunad, for mannen var visst fra samme bygda som læreren vår. Han hadde hardingfele med seg! Han skulle holde konsert på Næroset om kvelden, og så hadde læreren fått ham til å spille for oss elevene nå.

Leseren får unnskylde meg: Jeg finner ikke sterke nok ord for det jeg opplevde akkurat da. Det ble en musikkopplevelse jeg minnes med glede og i takknemlighet mot min kjære lærer.

På gjengrodde stier

Når jeg i dag er på besøk i min gamle grend, blir det å gå på gjengrodde stier. Jeg tenker på akebakken vår i Kvennunggutua, der vi suste utfor så det peip om ørene. Når eldste bror min satt med styrestanga var vi trygge – det gikk aldri galt!

Jeg tenker på vårt kjære fristed Tørjerstuggua, der vi hadde så mye moro. Nå er det bare et krater igjen av den. Og Lundfossen, – jeg må lukke øynene for å stenge ute det synet som møter meg der i dag. I min barndom var det slik at hver en liten åkerflekk skulle brukes og tas vare på. Dette gjaldt også lia fra veien og ned til elva. Der ble det drevet vekselbruk før.

Jeg kunne oppleve å se blomstrende potetåker der, kornåker, der sneisa stod som trollkjerringer i månelyset – eller duftende kløvereng, der bier og humler summet på jakt etter nektar. Jeg kunne oppleve å se en kunstmaler stå nedunder Lundfossen med sitt staffeli. Var det Even Framdal kanskje?

Jeg husker at i min barndom kunne vi se hele Amblisroa fra Kvernstubakken. Når sola gikk ned bak Biriåsen og kastet sine siste stråler over grenda, da var det som alle husene der stod i lys lue. «Sjå, nå sitt bassolisten oppi Amblisbærji!» sa bestefar da.

Barndommen på Kvernstubakken var så rik på opplevelser og fine stemninger. Det ble gode minner å leve på siden i livet. «Det va’ da, det – og itte nå!»