Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Syfilis – En fæl sykdom

Min tipp-tipp-oldefar Nils Johannessen Vestervik (1819-1889) hadde et trøblete liv. Hans far var etterkommer av Galtung/Orning-ætten i Hardanger og slekten hadde da i noen generasjoner holdt seg relativt greit i hevd igjennom arv og arbeid. Men når faren Johannes Nilsen Vestervik (1794-1857) må selge unna mye av gården og arbeidet i 1839 så markerte dette begynnelsen på en vond tid for både Nils, hans familie og ikke minst ettertiden.

Nils gjorde nok det han kunne for å klare seg videre – men familien slet voldsomt med å få ting til å gå rundt. Barna måtte tidlig ut i arbeid. Det må ha vært et tungt slag for ham å se at slekten forvitret sakte men sikkert og kanskje var det også det som på et eller annet tidspunkt fikk ham til å søke trøst hos andre kvinner. Noe rundt 1870 så har han nok kommet i kontakt med ei dame som bar på syfilis-smitte og Nils ble så smittet med syfilis.

Syfilis (lues venera/morbus gallicus) hadde da hatt en eksplosiv økning igjennom Europa siden den kom dit rundt 1495. Man antar at selve sykdommen ble bragt til Europa av Christoffer Columbus sjømenn og mange av disse sjømennene gikk inn som leiesoldater hos Karl VIII av Frankrike (1470-1498).

Frankrike beleiret i 1495 Napoli og det er også da den første kjente syfilisepidemien brøt løs. Etter hvert som urbaniseringen tok plass utover 1800-tallet så skjøt også spredningen fart. Det er også nå vi ser en stor utbredelse av sedelighetsbevegelser.

Sykdommen fikk mange navn her i Norge – og noen av de var da: Franskesyken, Spanskesyken, Den Italienske Syke, Ros, Ratesyke, Røyta, Saltflod, Franzoser, Franssott, Gallisk Syke, Giljesott, Styggesjuka, Sursjuke, Klubba, Knektesott, Fransk Kram, Franske Pokker, Spanske Pokker og ikke minst slangvarianten; «En Sur En».

I dag er syfilis-smitten så å si utryddet i Norge, men på den tiden så var syfilis en skremmende sykdom som man ikke hadde noe gode muligheter til å helbrede.

Sykdommen slo til i flere stadier hvor man i første runde ble oppmerksom på sykdommen enten ved at man fikk sår i ansiktet eller på kjønnsorganene. Sårene blir værende i noen uker før de forsvinner. Litt individuelt så vil neste stadium komme en til seks måneder senere – den syke får store utslett av forskjellig art, kroppsledd blir stive, håret faller av og man får feber og hodepine.

For mange så stopper gjerne sykdommen her og går inn i en dvale, men rundt halvparten fikk erfare at sykdommen også utviklet seg til et tredje stadium. I hovedsak kan man da dele denne tredje fasen inn i tre ulike retninger. Var du heldig så fikk du en godartet form for tertiærsyfilis hvor man bare hadde faste knuter i hud og benvev. Var du derimot ikke heldig – så var det to andre varianter. Begge kunne være dødelige. Kardiovaskulær syfilis som angriper hjertet og nevrosyfilis som angriper sentralnervesystemet. Man kunne gjerne gå i årevis før denne tredje fasen slo ut. For Nils så skulle dette ha katastrofale følger og som vi ser av hans medisinske dokumentasjon er det trolig nevrosyfilis som da ble hans bane.

Som mange andre på den tiden så var nok Nils også ute og forsøkte seg med kvikksølvsalve som det ble sagt skulle ha en helbredende virkning. Tvert om så viste det seg senere at denne antakelig tok livet av flere pasienter enn hva den kurerte. Uansett så var livet nå begynt å bli veldig vanskelig for Nils. Han hadde smerter, tydelige merker og hadde vanskeligheter med å opprettholde det daglige arbeidet på gårdsbruket. I løpet av vinteren 1883 så forsøkte han også å ta sitt eget liv, men mislyktes og familien fikk han nå i samarbeid med Strandebarm Amt inn på Rosenbergs Asyl i Bergen.

Rosenbergs Asyl (Fastings Minde) - Tussehaugen

Rosenbergs Asyl var opprettet av Dr. Frants Theodor Rosenberg (1817-1878) i perioden 1860-1865. Det var et privat sinnsykeasyl i Bergen og bestod av to asyl. Et på Fastings Minde som da var for menn og et i Øvregaten som var for kvinner. Begge gikk under navnet «Rosenbergs Asyl». Nils ble da første gang skrevet inn på Fastings Minde 5. april 1884. Her finner vi beskrevet at han er gift, godt forhold hjemme – han er edruelig; og at både han og kona; Elisabeth Olsdatter Fosse (1832-1887) er behandlet for syfilis. Han sliter med hallusinasjoner og har utviklet Melancholia (depresjoner) som nå hadde resultert i forsøk på å ta sitt eget liv. Melancholia var da en depresjon som trolig var fremprovosert av stresset han hadde vært utsatt for over en lang tid og da med syfilis på toppen.

Avdelingen som Nils da havnet på var da kjernen av huset som Claus Fasting (1746-1794) lot oppføre rundt 1780 og det var ved hans egen begravelse at navnet «Fastings Minde» ble benyttet. Ved oppstarten rundt 1865 var det plass til 50 mannlige pasienter men når da Nils etter hvert ble skrevet inn i 1884 så var det utvidet. Nøyaktig hvor mange pasienter som da kunne være der på denne tiden vet jeg ikke, men senere er det notert at man har utvidet til 120 plasser.

På Asylet var det etter «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» av 1848 krav om at man skulle ha en fri og sunn beliggenhet, de syke måtte kunne settes i arbeid og de syke måtte kunne sikres et avskjermet opphold. Selve asylet ble på folkemunne bare omtalt som «Tussehaugen» – noe som nok var godt beskrivende når man da ser på sykdomsforløpet til Nils.

Nils ble da værende på asylet frem til 12. juli 1884 hvor han da blir utskrevet for «et ophold hjemme». Det tok dog under en måned før vi igjen ser at han skrives inn etter at han har vist en voldelig og truende adferd i hjemmet. Nils har nok nå mistet forstanden helt og han blir ikke utskrevet igjen heller. Hans kone dør knappe 3 år senere og han er nok neppe klar over at hun er død når han da selv dør av det som er notert ned som «Debilitas Senilis» den 29. august 1889. Nils dør denne dagen på Rosenbergs Asyl og blir så utskrevet samme dag.

Dødsårsaken «Debilitas Senilis» kan røft oversettes til «alderdomssvakhet». I denne forbindelse er det nok trygt å si at etter all sannsynlighet så er det syfilis som er den underliggende årsaken til at han dør, kroppen har rett og slett ikke orket mer.

Først i 1929 så oppdager Alexander Fleming (1881-1955) penicillin som man da etter hvert ser har en kjempegod virkning mot blant annet syfilis – men det var ikke før på 1950-tallet at dette ble mer vanlig å bruke etter at man hadde kommet opp med mer effektive måter å fremstille penicillin på under andre verdenskrig. Det skulle med andre ord gå over 40 år fra Nils dør til man begynner å se konturene av en mulig løsning på denne sykdommen.