Det var en gang under krigen, antagelig på slutten, at et lasteskip la til kai ved Trelastkaien, jeg bruker det navnet. Skipet var norsk, men var under tysk kommando, og mannskapet var russiske krigsfanger.
Ryktet gikk fort på stedet, ryktene kunne virkelig gå fort i YA på den tiden. De rusksiske fangene så ikke ut, tynne med uthola kinn, dårlige klær og sko, og .de hadde problemer med å gå med bør på ryggen. Alarmen gikk og kaien begynte å fylles med folk, også av meg som 10 åring, så dette er en 10 årings berettelse, selv om jeg ble oppdatert i ettertid.
Det ble tatt initiativ overfor tyskerne om å få gi fangene mat. Til alles forbauselse sa de ja, de forsto nok at mette fanger jobbet bedre enn utsultede, som de var. Så begynte den store dugnaden. Folk ble bedt om å gi mat, fangene skulle få varm mat, laget på kaien, og spises på kaien under oppsyn av folkemengden, så ikke noe skulle falle i tyske mager.
Folk gikk hjem og hentet det de kunne avse, det var jo ikke overflod hjemme akkurat. Det ble mye grønnsaker, og lite kjøtt. Jeg husker det ble anskaffet en diger gryte/kjele og det ble fyrt opp med trestubb fra Trevirke. Jeg vet ikke hvem som gikk i bresjen for dette, men jeg ser for meg to personer som får representere alle de som bidro.
Martha Eide, formann i Sanitetsforeningen var der og hadde overoppsyn.
Den praktiske delen med å koke den digre kjelen med grønnsakssuppe var det Johan Hansen (Hansisen) som var sjef for, kanskje kjøttet i suppa kom fra butikken familien hadde. Timene gikk og suppa ble ferdig. Det var begynt å mørkne, kaien var stappfull av folk, og jeg tror at tyskerne som var i klart mindretall, ikke følte seg helt vel. Så begynte bespisningen. Fangene kom tuslende over landgangen med blikkboksene sine og hjemmelagde skjeer laget av både blikk og tre. De satt på kaien og spiste, de fyllte på flere ganger da blikkboksene ikke var så store. Men det var stemningen, 10-15 krigsfanger som satt på kaien og spiste med hundrevis av nordmenn som tilskuere og 5-6 tyske soldater med gevær som passet på. Det var som en scene fra en film.
Det var suppe igjen, fangene fikk fylle opp en gang til som de tok med seg ombord.
Så ble det sent og leggetid for en 10 åring, leggetiden var jo forlengst overskredet. Fangene jobbet videre hele natten . Neste dag var skipet borte.
En dag jeg ikke glemmer, en dag dag da Ytre Arna gav av seg selv.
