Mons Hansen Bryni – Soldat under Krigen mot Sverige

I 1771 så ble det på gården Bryni i Stange, Hedmark født en gutt som fikk navnet Mons. Hans far var Hans Frodersen Bryni (1739-1811) og mor var Anna Monsdatter Svinberg (1738-1811). Gården har en historie som strekker seg til før svartedauden og i en lang periode etter 1350 så tilhørte gården en eier. Etter hvert som tiden gikk og arvinger kom til – ble gården brutt opp i fire bruk. Disse brukene var Bryni Søndre (Bryni Store), Bryni Østre (Bryni Lille), Bryni Mellom (Frors-Bryni) og Bryni Nordre (Mons-Bryni).

Foreldrene nedla en formidabel jobb som gjorde at i deres levetid så var livet ved gården relativt godt all den tid det var uår i området for mange andre. Hans og Anna eide ikke Bryni Mellom; det var det først broren som gjorde, senere sønnen. Dette gikk fort nedover etter 1811 og når hele gården brenner ned i 1812; så gikk slektens velstand ned. Det ble estimert at skaden var rundt 6.000 riksdaler, noe som var en relativt anselig sum den gangen – omregnet i dagens pengebeløp ville det utgjort rundt 1.545.00,- NOK.

Mons selv rakk aldri å oppleve slektens nedgang – han ble gift 19. april 1792 med Marthe Olsdatter Bryni (1769-1819). Hun var etterkommer etter Muus-slekten på Bryni Søndre og den famøse sorenskriveren Niels Rasmussen Muus (1595-1663) som fikk avskjed i unåde. Fra ham så finner vi andre store etterkommere som har gjort seg bemerket i militær sammenheng; men det er en annen historie.

Mons og Marthe tok tilhold på gården Haukåsen Søndre, som de kjøpte 8. juli 1801. I perioden 1792 og 1801 så bodde de hjemme hos foreldrene hans – slik at deres barn fikk for en liten tid en smak av hvordan livet kunne arte seg. Mons og Marthe rakk å få hele 8 barn.

I 1799 i en alder av 28 år så ble Mons en av de som måtte trekke i uniform. Før den tid så var det legdutskriving som gjaldt. Fra 1799 så ble allmenn verneplikt innført og alle bønder fra 20 år og oppover måtte inn og gjennomføre verneplikt. Tjenesten varte opptil 140 dager i året og tjenestetiden var satt til 9 år.

Mons ble innlemmet som musketer i «det Leuthenske Compagnie» eller Vestre Hedemarkske kompani, som da lå under første nasjonale bataljon tilhørende «Oplandske nationale Infanteriregiment». Hans tjenestetid ville dermed utløpe i 1808. Vi finner gården under navnet «Hauchaasen» på kartblad nummer 49.

Kartblad 49: Militairisk Cart over det Leuthenske Compagnie District av 1804
Tegnet av: Premierløytnant Jens Jacob Jentoft (1768-1824)

Igjennom vinteren 1807-1808 begynte man å ane konturene av at Napoleonskrigene kunne anspore til lokal konflikt også her til lands – og den 29. februar 1808 brøt krigen mellom Danmark-Norge og Sverige ut. I mars 1808 ble det full mobilisering og nesten alt av personell ble innkalt. Hæren ble på det tidspunktet tallfestet til 25.000 mann. Mons var en av dem. Han tilhørte «Vestre Hedemarkske kompani» og måtte da møte på Ulven gård i Ringsaker. I henhold til dagens kart er dette en marsj på rundt 6-7 timer. I tillegg var alt av militært materiell lagret ved Ringsaker hovedkirke, og måtte hentes der først.

Der ble de trolig tatt imot av bataljonssjef major Poul Weybye (1751-1828). Etter noen oppmuntrende ord og klargjøring ble de satt i marsj i retning Kongsvinger. En marsj som tar rundt 20 timer i aktiv forflytning. Vi befinner oss i det som i dag kalles «Den lille istiden» altså perioden fra slutten av 1500-tallet og til midten av 1800-tallet. Det var varierende vær og i perioder svært lave temperaturer. En marsj som i utgangspunktet var tung, var nok ikke mindre tung under slike forhold. Kombinerer man dette med at utstyret de hadde var avleggs, de hadde ikke nok utstyr og på grunn av at England blokkerte forsyningslinjer – så var også matsituasjonen ganske dårlig.

Fra boken: Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814 av Oberst Henrik August Angell (1861-1922)
Illustrert av: Andreas Schelven Schroeter Bloch (1860-1917)

En beskrivelse av hvordan dette var: «.. de i felten liggende tropper var henimot høsten 1808 aldeles nakne, man så folk marsjere mot fienden uten at de i ordets egentlige forstand kunne skjule deres nakenhet, man kunne virkelig se den nakne hud på flere steder. Slik påkledd måtte de i en ublid årstid bivuakkere og dertil lide sult.»

Aftenposten oppsummerte det i sin artikkel om «Norges siste hungersnød» om 1808: «Så satte vinterkulden inn som skulle bli den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs kysten av Sør-Norge. Alle havner frøs igjen. Landet var isolert. Sulten grep om seg for alvor.». I tillegg fikk man utfordringer ved at kornhøsten sviktet. Dette var også tiden hvor en annen kjenning ble oppfunnet; nemlig barkebrødet.

Det var med andre ord ingen dans på roser å være soldat på denne tiden.

Mons tilhørte reservebrigaden som ble plassert ved Vormsund, Fetsund. De hadde med andre ord måttet forflytte seg enda en gang – fra Kongsvinger og inn mot Vormsund. En marsj som la beslag på enda 10 timer. Her ble de liggende frem til 19 april. Da fikk de beskjed om å avskjære Svenskene som var på vei.

Hvis vi legger til grunn at de har holdt en marsjfart på rundt 4,5 km/t så kan vi nå gjøre en liten beregning:

• Ringsaker til Kongsvinger: ca. 90 km, som ville tatt omtrent 20 timer.
• Kongsvinger til Vormsund: ca. 40 km, som ville tatt omtrent 8,9 timer.
• Vormsund til Fetsund: ca. 25 km, som ville tatt omtrent 5,6 timer.
• Fetsund til Killingmo: ca. 15 km, som ville tatt omtrent 3,3 timer.
• Killingmo til Toverud: ca. 10 km, som ville tatt omtrent 2,2 timer.

Totalt ville denne forflytningen ha dekket rundt 180 km og tatt omtrent 40 timer med marsjering.

De rykker ut fra Fetsund over Glomma og møter svensker ved Killingmo. Disse trekker seg tilbake og major Weybye forfølger svenskene til Toverud ved på Aurskog. Kampen der går over 3 runder, hvor det er 2 direkteangrep og ett forsøk på flankeringsangrep. Det må ha vært ganske skremmende når de svenske ridende husarene kommer i full galopp og man skal få ladet disse geværene og få fyrt løs.

Rundt klokken 13 måtte Svenskene se seg slått, og det ble slått «Chamade». Her oppsto det forvirring blant de Norske styrkene, som ikke forsto at Svenskene forsøkte å overgi seg. Så de fortsatte å skyte hvor Oberstløytnant og Brigadesjef Axel Otto Mörner (1774-1852) skrek: «Men er i da Mordere! I hører jo, at vi overgiver os!»

Skytingen opphørte og 121 svensker ble tatt til fange, inkludert Mörner (Brigadesjef, 5 offiserer, 72 livgrenaderer, 34 husarer, 9 andre samt 7 lass med bagasje og proviant). Majoren selv ble skadet ved skudd i begge bena og overlot ansvaret for overgivelsen til en ung Løytnant ved navn Gregers Fougner Lundh (1786-1836). Mörner studerte ham opp og ned og ved overgivelse av kårde utbrøt han; «Det är dock svårt att skulle lemna sit Värje till en Poike.»

Som en kuriositet så var det også samme Fougner Lundh som i 1823 fikk i oppdrag å utrede mulighetene for en by ved Mjøsa, noe som resulterte i at byene Hamar og Lillehammer ble grunnlagt. Byer som senere også ble arena for andre i min slekt.

I sine beretninger til regjeringskommisjonen roser prins Christian August av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (1768-1810) Jægerkorpset og musketerbataljonen av Oplandske regiment. Om denne siste skriver han:

«Ved denne affære har musketerbataljonen Opland fortrinlig, likesom de øvrige, vist mod og standhaftighet, som det sømmer egte nordmænd, og sætter dem i ligning med de længst tjente krigere, om ei høiere. Engageret for første gang og om natten, vedlikeholdtes orden, og enkelte blesserte, som hadde faat skudd i armen og leggene, vedblev desuagtet at gjøre deres tjeneste og lot sig ei forbinde førend affæren var endt». «Saaledes er da for det første», skriver han videre, «git fienden et bevis at det ei blir saa let at betvinge nordmanden, naar han med forfædres aand og kraft verger sit fædreland».

Ikke så rent dårlig skussmål å melde tilbake. Men etter 20. april så finner jeg ikke at denne avdelingen har hatt noen spesielt store trefninger; og en beskjed forfattet av den gang oberst Christoph Frederik Peter Theodor von Lowzow (1752-1829) – som hadde det overordnede ansvaret; gir han klar beskjed om at det står dårlig til. Lite mat, lite ammunisjon – ja, egentlig lite av alt. Høsten var på vei og soldatene hadde det ganske dårlig.

Kompaniet til Mons blir lokalisert til Matrand og høsten 1808 gjorde livet i hytteleiren ved Matrand mer ubehagelig og slitsom. Svenskene ble stadig med aktive med patruljer som angrep de norske forpostene. Utover dette skjedde det lite, livet forble trettende og ensformig. Mot slutten av august ble nettene kaldere og livet i barhyttene vanskeligere.

Kosthold, regulativ fra 1808:

• Hver 8 dag: ½ pund salt eller ferskt kjøtt
• Hver 6 dag: 1 pott rugmel og 1 pott byggmel
• Hver 6 dag: ½ pott byggryn
• Hver 4 dag: ½ pott erter
• Hver 5 dag: 5 pund hardt eller 6 pund mykt brød
• Hver dag: ¼ pund røkt flesk
• Hver dag: 1 dram brennevin
• Hver dag: Sild for 1 skilling pr. soldat, ved tilgang

Dette var det ideelle, men virkeligheten var nok annerledes. Dersom det manglet enkelte sorter, fikk man i stedet mer av det som var. Var det ikke mulig å erstatte de manglende proviantsorter, fikk soldatene i stedet kontanter med beskjed om selv å skaffe seg mat. Maten ble tilberedt av mannskapene selv – under relativt kummerlige forhold.

Under de mest kritiske månedene i 1808 og 1809 led soldatene vondt under mangel på proviant, og patriotiske borgere sendte da en rekke hestelass med mat fra rikere deler av landet.

Det blir etter hvert satt i gang bygging av bedre husvær, men dette kom for sent for Mons og mange av hans medsoldater. Utover høsten så er det store lister med døde soldater i Vinger kirke. Dysenteri florerte, det var lite mat og tilværelsen var dårlig. Den 16. august 1808 så dør Mons Hansen Bryni – trolig av dysenteri. Det sies at igjennom høsten og vinteren 1808 til 1809 så er rundt 9.000 soldater syke og av dem så dør hele 1.200.

For Mons sin kone, Marthe – så må det ha vært en kjempestor belastning å få beskjed om at mannen er død. Min 3x- oldefar, hans yngste sønn Kristoffer var knapt fylt ett år når far måtte dra i krigen og han fikk aldri lære ham å kjenne. Den 22. juli 1809 så ble det avholdt skifte etter Mons – og her får vi vite at av 9 barn, så var det nå 5 som levde. Marthe og de fem barna arvet formuen på 57 riksdaler og 13 skilling, samt gården Haukåsen søndre som ble taksert til 430 riksdaler. Totalt 487 riksdaler – eller omregnet til 125.382 NOK.

Det var umulig for Marthe å bli værende alene med de 5 barna, og bare noen måneder etter skiftet så ble Marthe gift på nytt. Hun fikk 10 gode år, før hun også ble syk og døde. I 1819 så dør også hun. Når hun dør så blir det ved skiftet 14. juli 1819 opplyst om at brutto formue var 573 riksdaler. Til fordeling mellom nåværende ektemann og 4 barn, en sønn var allerede død. Altså 147.546 fordelt seg imellom. Med tanke på at dagslønn rundt den tiden lå på rundt 1.75 NOK, var det fremdeles nok til å kunne ha det godt.

Den 9. desember 1809 så inngås det en fredsavtale i den svenske byen Jönköping og krigen kommer til en ende.

Mons falt for sitt land, i en krig – ingen ville ha, som krevde få faktiske liv i kamphandlinger; men som står igjen som et stort sår over dårlige forberedelser.