Som barn under krigen bodde jeg på Sætre, tett opp med parken. Huset ovenfor bodde mitt søskenbarn Egil Brudvik, som dessverre forlot oss altfor tidlig.
Vi bodde i de øverste husene, Sætre ellers var en bondegård, og Sætrefjellet var urørt utmark. Dette området fra Branen, Skjeddike, Spåkefjellet, Storeknappen, Litleknappen og Blåberghaugen, det var vårt revir, sommer som vinter.
En fin sommerdag skulle Egil og jeg finne denne Røvarhålå som alle prata om. Mange av kameratene hadde vært der, så vi skulle ikke være dårligere. Vi visste omtrent hvor den var, så det var ikke så vanskelig å finne den, men noe ulendt å ta seg frem, det var det.
Men nå begynner den virkelige historien.
Da vi forlot Hålå, valgte vi å gå rett ned til stien som gikk langs Skjeddiken. Men vi hadde ikke kommet langt før vi fant noen papirark som lå rundt omkring. Noen var litt fuktige og klebet sammen, men de var leselige. Selv var jeg i startfasen av min leseundervisning på skolen, men alt med store bokstaver klarte jeg.
Jeg husker den dag i dag at jeg klarte å lese – «ET FRITT FOLK I ET FRITT LAND». Egil som var 2 år eldre, klarte å lese det med små bokstaver, og etter en stund sa han: «jeg vet hva dette er, det er flyveblad som engelskmennene slipper ut fra fly om nettene. Jeg har hørt de voksne har snakket om dette, ja nå blir han far glad.» vi rasket sammen det vi fant, og vi hadde vel en 5-6 ark hver med oss.
Min onkel Ludvik Brudvik var hjemme da vi kom hjem, og strålende viste vi han hva vi hadde funnet. Men han ble slett ikke glad som vi trodde. I stedet en masse spørsmål om vi hadde vist det til andre, om vi hadde møtt noen, eller snakket med noen. Vi svarte jo benektende på alt.
Dette er farlig å ha sa min onkel, dette skal brennes. Ingen takk, bare en masse formaninger var det vi fikk. Enda alvorligere for meg ble det da min far holdt en streng preken for meg om kvelden om det samme. Så gikk dagene og Egil og jeg rundt og skulle holde på en hemmelighet. Det er ikke lett for 10-12 åringer. Men det gikk det og, og etter hvert gikk det i glemmeboken.
PS: Etter jeg ble voksen, så kom dette opp under et familieselskap. Da måtte de innrømme at bladene ble aldri brent, men fordelt til pålitelige folk. Det kom også frem at samme dag som vi fant bladene, om kvelden var det endel voksne folk som tok seg en kveldstur tilfeldigvis der vi hadde gjort funnet.
De saumfarte området og fant enda flere enn vi hadde funnet, disse ble heller ikke brent. I ettertid vet jeg jo at alle var medlemmer i Hjemmefronten.
