Innledning – fra 1930 årene til Saborg

Norman Iversen (1910–1964), en sjømann med erfaring fra den spanske borgerkrigen, ble tidlig en sentral skikkelse. Han hadde deltatt på den republikanske siden i Spania og kom hjem med både militær erfaring og et klart antifascistisk engasjement [1].

På slutten av 1930-tallet ble det etablert illegale kontaktlinjer mellom norske kommunister og internasjonale antifascistiske nettverk. Da Tyskland okkuperte Norge i 1940, ble disse miljøene blant de første til å organisere aktiv motstand. Iversen ble leder for Osvald-gruppens bergensavdeling og senere initiativtaker til å bygge opp en egen sabotasjeorganisasjon – det som skulle bli Saborg – da Osvald-gruppen ble rullet opp i 1944 [2].

Fremveksten av Saborg

Saborg (sabotasjeorganisasjonen) ble formelt etablert i Bergen i 1943, men hadde røtter i det tidligere arbeidet til Osvald-gruppen. Organisasjonen oppsto som et svar på Milorgs forsiktige linje på Vestlandet – der Milorg-ledelsen lenge ønsket å unngå konfrontasjon før de allierte var på norsk jord [3]. For Iversen og hans menn var sabotasje et nødvendig virkemiddel for å svekke tyskernes krigsevne og skape moralsk oppslutning om motstandskampen.

Saborg gjennomførte en rekke velplanlagte aksjoner: sprengning av jernbanespor, sabotasje mot skip i Bergen havn, og ødeleggelse av forsyningslinjer og kraftanlegg. Organisasjonen var kjent for sin militære disiplin, strenge sikkerhet og evne til å rekruttere lokale folk som kjente terrenget [4].

Johannes Steinsland – leder og drivkraft i Ytre Arna

Johannes Andreas Steinsland (1915–1987) fikk ansvaret for å bygge opp Saborgs nettverk i Arna-området. Han var en respektert leder som klarte å engasjere mange unge menn til aktiv innsats. Under hans ledelse ble Ytre Arna en viktig base for logistikk: her ble våpen og sprengstoff lagret, kurérer sendt videre til Bergen, og sabotasjeaksjoner planlagt [5].

Johannes’ bånd til familien Bruvik i Ytre Arna var avgjørende for hans kontaktflate i lokalsamfunnet. Han var gift med Marta Bruvik (1918–1986), som var kusine til Ludvig Johan Brudvik (1904–1976). Martas bror – og dermed Johannes’ svoger – var Olav Bruvik (1913–1962), som også deltok i motstandskampen og senere ble statsråd for Arbeiderpartiet i 1961. Dette familiebåndet forklarer hvordan kontakten mellom Johannes og Ludvig ble etablert og hvorfor Brudvik-familien ble en naturlig del av Saborg-nettverket i Arna.

Ludvig Brudvik – lokal forankring, politikk og samfunnsengasjement

Ludvig Johan Brudvik ble en sentral skikkelse i lokalsamfunnet både under og etter krigen. Som disponent for Haus Selvhjelpskontor (senere Norsk Husflid Engros) ledet han virksomheten fra 1933 til 1976. Under hans ledelse økte omsetningen fra 150.000 kroner i 1932 til over 2 millioner kroner årlig [6]. Han bidro til å styrke kvaliteten på norsk husflid og skapte arbeidsplasser i distriktene.

Ludvig var politisk aktiv i en årrekke som medlem av Venstre, satt i kommunestyret i Haus, deltok i politiske utvalg og var en drivkraft i lokalt samfunnsarbeid. Han var leder for sivilforsvaret i Ytre Arna og en forkjemper for frivillig beredskapsarbeid. Han engasjerte seg også sterkt i musikklivet og var pioner for skolemusikksaken i Hordaland, med omfattende innsats i Norges Musikkorps Forbund [7].

I 1971 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt livslange virke til beste for innsatsen under krigen, husflid, ungdomsopplæring, kultur og samfunnssikkerhet.

Etterkrigstid, kald krig og glemsel

Etter frigjøringen ble Saborg raskt oppløst. Mange medlemmer valgte å tie om sin deltakelse, både av hensyn til sikkerhet og på grunn av det politiske klimaet som fulgte. Under den kalde krigen ble kommunistiske motstandsgrupper sett på med mistenksomhet, og deres bidrag ble i stor grad nedtonet i den offisielle historieskrivingen [8].

Milorg ble stående som den «nasjonale» motstandsorganisasjonen, mens grupper som Saborg og Osvald-gruppen ble marginalisert. Først på 2000-tallet begynte en aktiv revisjon av historien, og i 2013 ble Osvald-gruppen og deres etterfølgere offisielt hedret av staten [9].

Samfunnsbygging og gjenreisning

Både Johannes Steinsland og Ludvig Brudvik tok med seg erfaringene fra krigen inn i etterkrigstidens gjenreisningsarbeid. De var sentrale i å bygge opp industri, kultur- og opplæringstilbud i Arna, og bidro til å forme et lokalsamfunn som var preget av dugnadsånd og sterk sosial samhandling.

Men kan det også være slik at den politiske utviklingen under den kalde krigen gjorde at mange – inkludert Ludvig og Johannes – valgte å tone ned sin tilknytning til Saborg? Kanskje handlet dette om å beskytte sin posisjon i et samfunn der kommunistiske forbindelser kunne være belastende, og der den offisielle motstandshistorien la vekten på Milorgs innsats.

Tidslinje – Saborg og Ytre Arna 1930–1945

• 1936–1938: Norman Iversen deltar i den spanske borgerkrigen og får militær erfaring.
• 1938–1939: Hemmelige antifascistiske nettverk etableres i Bergen.
• 1940: Tyskland okkuperer Norge; Osvald-gruppen starter sine første sabotasjeaksjoner.
• 1943: Saborg dannes i Bergen som en mer offensiv sabotasjeorganisasjon.
• 1943–1944: Johannes Steinsland organiserer Arna-gruppa, lager våpenlagre og saboterer jernbane og tyske installasjoner. Ludvig Brudvik trekkes inn via sitt slektskap med Marta og Olav Bruvik.
• 1944: Flere medlemmer av Osvald-gruppen arresteres; Saborg tar over aksjonsansvaret i Bergen.
• Våren 1945: Saborg gjennomfører sine siste aksjoner før frigjøringen.
• Etter mai 1945: Medlemmer av Saborg blir fotografert i uniformer som symbolsk heder. Benevnt som KP.4. Bjørn West.

Arven etter Saborg i Ytre Arna

Historien om Saborg i Ytre Arna er en historie om lokal motstandskraft. Johannes Steinsland, Marta og Olav Bruvik og Ludvig Brudvik var alle en del av det samme nettverket som bidro til å undergrave tyskernes kontroll og inspirere lokalsamfunnet til å stå imot. Deres innsats var en viktig del av den samlede motstandskampen på Vestlandet og fortjener å bli husket som en del av den nasjonale historien.

Olav Bruviks erfaringer fra krigen preget også hans politiske liv. Som stortingsrepresentant og senere statsråd var han opptatt av sosial rettferdighet og industriutvikling – verdier som lå nært det engasjementet som hadde drevet ham i motstandsårene.

Kilder og litteratur

1. Borgersrud, Lars. Osvald-gruppen og sabotasjen på Vestlandet. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2009. Les mer
2. Lokalhistoriewiki.no – Saborg/Bergen
3. Norsk Krigsleksikon 1940–45 – Milorg
4. Borgersrud, L. «Sabotasje på dagsorden», Arbeiderhistorie 2014. Les artikkel
5. Fanger.no – register over motstandsfolk
6. Søknad om H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull, Norsk Husflid Engros 1971. Digitalisert dokument
7. Norges Musikkorps Forbund, anbefalingsbrev 1971. Historisk arkiv
8. NOU 1998:12 – Eitinger-rapporten
9. Regjeringen.no – Osvald-gruppen hedret av staten (2013)