Bjørkelund – nesten 250 år med slektshistorie

Bjørkelund er navnet på en plass som ligger på fastlandet vest for Varaldsøy – en øy som ligger i Hardangerfjorden. Plassen finner man nærmest midt mellom Vestervik (sørover) og Bergtun (nordover). For meg har alltid plassen vært spesiell – både mine foreldre samt farmor og farfar tok meg med hit – og her har man fått mange gode minner opp igjennom årene.

Men her skal vi starte i 1757 hvor vi under gården Vestervik finner et bruk ved navn Sauehola. Dette bruket ble trolig ryddet og satt i stand av Lars Mathiassen Øvrehus og kona Ingrid Nilsdatter Åkre. De fikk da festeseddel på bruket og fikk da driften i gang. Deres eldste sønn Nils Larsen Vestervik overtok bruket i 1793. Han drev så bruket sammen med kona Ranveig Larsdatter Våge frem til rundt 1820 når da deres eneste datter Ingrid Nilsdatter Vestervik overtok bruket sammen med ektemannen Johannes Nilsen Vestervik. De drev bruket frem til 1860 når da eldste sønnen Nils Johannessen Vestervik overtok sammen med kona Elisabeth Olsdatter Fosse.

I 1885 så overtok deres eldste sønn Johannes Nilsen Vestervik bruket sammen med kona Brita Mikkelsdatter Sunde. Et par av bygningene som Johannes lot oppføre rundt 1899 står fremdeles. I 1908 fikk Johannes utvidet Sauehola med bruket som lå ved siden av – og det nye bruket fikk da navnet Bjørkelund etter en lund med Bjørk som da lå der. De av familiemedlemmene som da bodde der eller i nærheten antok navnet Bjørkelund mens de eldste døtrene som allerede hadde flyttet hjemmefra beholdt Vestervik.

I 1926 overtok hans eldste sønn Johan Bertinius Bjørkelund bruket – han var forpakter her frem til 1931 hvor han da endelig løste ut eiendommen fra Rosendal Baroni (Den Weis-Rosenkronske Stiftelse) og satt da som eier av eiendommen frem til 1974 hvor da eiendommen gikk i arv til hans barn. Summen de betalte var 662, hvor da 62 ble gjort kontant og resterende som panteobligasjon eller leiekontrakt.

Johan Bertinius Bjørkelund var gift med Anna Gurine Lunde og deres yngste datter Ågot Bjørkelund er da min farmor. Fra henne samt hennes søster Anna Johanne Bjørkelund har jeg da fått skrevet ned erindringer fra hvordan livet var på Bjørkelund for dere samt noen små historier rundt deres farfar.

En bestemt mann av den gamle skolen – han hadde to rom disponibelt når han da på sine eldre dager bodde hos sønnen. Her var det spisestuen på Bjørkelund som da var hans dagligstue og han hadde et soveværelse på innsiden der igjen. Han hadde et godt øye til det yngste barnebarnet og kunne nok være snillere mot henne og mer streng mot resten av barnebarna. Ågot var ofte da igjen med ham på Bjørkelund når de andre dro til Gjermundshamn for å gå på butikken. Han satte nok stor pris på selskap der han nøt sine eldre dager.

Han pleide å ta ettermiddagsluren sin mot en stubbe opp mot fjellknausene bak Bjørkelund – dette bet jo barnebarna seg merke i og en dag hadde Anna Johanne og Ågot fått det for seg at de skulle snike seg bort og skremme ham; men tanten Martha skjønte tegningen og de fikk streng formaning om at det fikk de ikke lov til – han var gammel; og «… han kunne dø kan skjønne!».

Han var en god jaktmann og påtok seg ofte betalte oppdrag fra folk med penger. Det var jo selvfølgelig ikke lov til å drive med jakt på denne måten; og en gang hadde han da blitt observert når han hadde vært ute og jaktet på hjort for en kar. Han hadde klart å få nedlagt hjorten men ble da også innkalt til å svare for lensmannen. Lensmannen hadde da spurt ham om han hadde gått etter hjorten; hvorpå Johannes svarte – «ja, selvfølgelig har jeg gjort det – mange ganger; du skal være rimelig kvikk på foten for å komme deg foran ham». Lensmannen slapp ham uten noe mer etter det forsvaret.

En av favorittsyslene hans var å fiske – ikke bare fiske som vi i dag forbinder med å fiske – nei, han syntes det var langt mer effektivt å fiske med dynamitt og garn. Når Ågot ble eldre ble hun mang en gang spurt om hun ikke kunne ro ham ut mens han fisket med garn, men når han var alene var det ikke ukjent at han hadde med seg litt dynamitt. Det gikk som det måtte gå – en gang han var alene ute i båten; det blåste litt og han strevde med å holde båten på plass – så var han ikke rask nok til å kaste fra seg dynamitten. Det smalt, og samtidig for da også venstrehånden. Ikke det at han gav seg, han bare la på lengre lunte etter det.

På stumpen der hånden hadde sittet fikk han påsatt en sele – slik at det skulle være enklere å ro båten.

Et par år før han døde; hadde man fått mistanke til at han kanskje hadde tuberkulose – han hostet fælt og var i generell dårlig forfatning. Dog et stabeis og nektet lenge å gå til lege – men ble etterhvert lagt inn ved Jondal Sykehus hvor de etter undersøkelser kom frem til at det ikke var tuberkulose like vel, men en cyste på lungen. Nå fikk han ikke dra hjem igjen; og døde på Jondal Sykehus.

Johan giftet seg som nevnt med Anna Gurine Lunde – og de fikk etter hvert 7 barn. Når da Anna giftet seg med Johan og flyttet til ham på Bjørkelund uttrykte hennes far at; «akk – jaja Anna, du kunne like gjerne flyttet til Amerika». På den tiden var det et godt stykke fra Os hvor Anna kom fra og bort til Bjørkelund; slik at man kan godt forstå hennes fars sukk når han da måtte se at datteren flyttet vekk. Johan og Anna hadde truffet hverandre i Os da to av Johans eldre søstre hadde funnet seg ektemenn fra Os. Til tross for det – var det ikke anledning til å dra til Os altfor ofte – men Annas bror Mons var innom både titt og ofte – og var da den som i stor grad bidro til at kontakten mellom disse slektene ble opprettholdt.

Oppveksten på Bjørkelund var en trivelig tid; ikke bare hadde de hverandre som ungeflokk – men søsteren til Johan Bjørkelund hadde jo også 10 unger som da passet godt med alderstrinnene til Bjørkelund-ungene. De lekte sammen vinter som sommer; og var de nede og badet fikk de alltid beskjed fra Johan Bjørkelund om at de kunne gjerne bade, så lenge de ikke falt uti. Dette ble en artig ting igjennom livet – men faktum var at til tross for at Johan var sjømann, så kunne han ikke svømme. Derfor var det slik at badet ungene, var det da mannen til Johanna som satte seg utenfor huset og passet på slik at ingen barn druknet.

Barna måtte tidlig hjelpe til hjemme; de hjalp til med dyrene (de hadde gris, høns og kuer) og måtte også hjelpe til med husarbeid. Særlig husker Anna Johanne Bjørkelund at når hennes mor Anna, og tanten Martha ville slappe av etter middag; så ble de bedt om å ta oppvasken. Da gikk det sport i at hun og Ågot løp om kapp for å kapre tørkehåndkleet. Det ble da leven på kjøkkenet – men de fikk da alltid gjennomført oppvasken.

Johan Bertinius Bjørkelund var som nevnt sjømann og i hele sin yrkeskarriere så jobbet han for Hardanger Sunnhordland Dampskipsselskap (HSD). Når han fikk mulighet så slapp han av kjøtt, fisk og andre fine varer i Gjermundshavn og på den tiden så var eneste mulighet til å komme seg dit – enten med båt eller igjennom skogen. Det eksisterte ikke vei forbi Bjørkelund den gangen. Disse varene ble gjerne ungene sendt ned til Gjermundshavn for å hente – og hver gang kom det klar beskjed fra Johan om at dette måtte de dele med hans søster som da bodde nedenfor Bjørkelund.

Søsteren – Johanna Bjørkelund – bodde som nevnt nedenfor Bjørkelund sammen med ektemannen Samson Gjertsen Gravdal og en rekke barn. Han var arbeidssky og Johan hadde lite til overs for svogeren; men ønsket at søsteren og hennes barn skulle ha det godt. Kjøtt, fisk og andre varer ble alltid delt med hans søster – og når hans kone hver vår og høst hadde bakedager – passet hun alltid på å invitere Johanna opp for å hjelpe seg – baksten ble så fordelt mellom dem. Det samme gjorde hun også på slaktedagen før vinteren når da pølser og annet godt ble laget – Johanna var evig takknemlig for den hjelpen og støtten hun fikk i sin bror og hans kone.

Når det var bakedager satt de minste gjerne i enden på kjøkkenbenken. Der fikk de lov til å spise seg mette på varme kaker og melk – noe som medførte vondt i magen og da at de aldri rørte kakeboksene i etterkant. For små barn var det nok moro, for de voksne en god taktikk for å unngå at kakeboksene ble tømt i løpet av noen dager.

Søtsaker for øvrig var de ikke så vant med – det var da den eldste broren i søskenflokken på 7 – Johannes – som da kom hjem med sjokolade i kremmerhus. Han gav disse til Anna Johanne med beskjed om at hun skulle dele med de andre. Men – mens de andre satt på kjøkkenet og spiste middag, så skyndte hun seg og åt opp alle sammen selv. Johannes hadde også en gramofon som han var meget stolt over; og var da noen av hans yngre søsken syke – bar han den inn på rommet deres slik at de kunne høre på musikk mens de lå der. Johannes døde dessverre ung.

Når det kom elektrisitet til Bjørkelund, julen 1952 så kom Anna Johanne hjem ut på ettermiddagen. Hun stusset over at det var så mørkt hjemme. Hun visste at moren var alene da faren var ute på sjøen; kom da inn og spurte hva som sto på – moren hysjet på henne; ba henne sette seg ned – «jeg venter på strømmen». De satt da og ventet, og Anna var fryktelig glad den dagen de fikk strøm til gården. Før strømmen var på plass ble oppvarming og lyssetting gjort med oljelamper og ved.

Anna Gurine Lunde var for øvrig godt likt av de fleste i bygden. Hun prøvde etter beste evne å hjelpe alle hun kunne – og såpass anerkjent var hun for sin hjelp at når det ble kjent at hun selv var blitt syk så stilte naboer og grendefolk opp og hjalp til med det de kunne. Når hun så var på vei til sitt siste sykehusopphold stilte de mannsterke opp i Mundheim for å ta farvel – det var ingen som da trodde hun kom til å komme tilbake. Men Anna var bestemt på at hjem skulle hun, og hjem kom hun. Noen få måneder senere døde hun på Bjørkelund og rakk aldri å oppleve at de fikk veiforbindelse.

Søstrene Anna Johanne og Ågot byttet på å være hjemme hos moren på denne tiden; og rundt den tiden som Anna Gurine døde var Ågot der – men fikk streng formaning fra sin mor om at hun hadde sin egen familie å ta vare på og måtte komme seg hjemover. Hun hadde da sønnen Jarle med seg til Bjørkelund. Det ble derfor avtalt at søsteren skulle ta over – Ågot dro; men Anna Johanne rakk ikke frem før moren døde.

Først i 1963 kom det veiforbindelse mellom Hatlestrand og Mundheim – og det ble straks langt enklere å komme seg til og fra Bjørkelund. Året før hadde Johan Bjørkelund innløst panteobligasjonen til Den Weis-Rosenkronske Stiftelse fullt ut og han var nå gjeldfri.

På Bjørkelund var det da utedo og en bekk hvor man hentet vann; i nyere tid fikk man installert en hyttedo men med mindre været var veldig dårlig – så benyttet man da utedoen. Når da barna var små var det gjerne de som fikk den gledelige oppgaven å tømme denne.

En sommer hvor det var såpass varmt at bekken forbi Bjørkelund gikk tom for vann fikk Ragnar Valestrand og Egil Brudvik det for seg at dette kunne de fikse selv. De trasket opp på toppen hvor det var et lite tjern. Egil hadde skaffet dynamitt og planen var å sprenge nytt leie og føre vannet ned til Bjørkelund. De fikk plassert dynamitten men innså når de tente på at det var kanskje greit å komme seg unna; de la på sprang nedover lia før det drønnet til – jord og stein fløy til alle kanter. Egil og Ragnar knakk sammen i latter der de ble dekket i jord, støv og hva enn – og de var rimelig svarte når de kom ned på Bjørkelund. Til alt hell gikk det bra med de; og jammen meg kom også vannet nedover.

Etter at Anna Gurine Lunde døde så ble Johan Bjørkelund ofte alene – og da søsteren Martha hadde mistet både mann og barn tidlig så valgte hun da å flytte inn sammen med broren. Huset hun da bodde i begynte å bli gammelt og forfallent og det ville koste for mye å få satt det i stand.

Når Johan da ble eldre og litt mer ustø, så kjøpte Ragnar og Anna Johanne en redningsvest til ham slik at han skulle få det sikrere på sjøen når han var ute og rodde. Dette tok han, som gammel sjømann – som en stor fornærmelse, og han hverken prøvde den – eller brukte den noensinne. Som jeg allerede har nevnt så hører det også med til historien at han aldri heller lærte å svømme.

Etter hvert ble Johan Bjørkelund for gammel til å bo alene – slik at han bodde hos Anna Johanne og Ragnar Valestrand i bortimot 5 år, men når Anna Johanne ble syk så flyttet han for en tid over til Ågot og Egil Brudvik. Han kom tilbake et par ganger; men når det ble klart at Anna Johanne ikke ble frisk nok til å ha ham hos seg, fikk han beskjed om at han måtte bli med Ågot og Egil tilbake over fjellet. I bortimot 2 uker pakket Ågot ned kofferten hans, mens han pakket opp; dette pågikk da frem og tilbake de to ukene – han hadde ingen lyst til å flytte over på Østlandet igjen; og mente selv at han fint kunne bli værende på Bjørkelund.  Han måtte motvillig da bli med over til Østlandet.

Noen måneder tidligere hadde da legen fått sendt av gårde en søknad om plass på Rosendal aldershjem; han fikk innvilget plass; og disse papirene fikk da Ågot med seg. Noen måneder etter; kom han en dag da til Ågot og spurte om hun fremdeles hadde de papirene; hun fant de frem; han signerte og de kjørte ham da tilbake over fjellet. Han var da hos Anna Johanne og Ragnar; før Ragnar da kjørte ham inn til Rosendal.

Etter hvert fant han seg godt til rette i Rosendal; og hadde det fryktelig moro med de «tulltoskene» som var der. Annemor likte ikke at han lo av de; men som han da parerte med; «Skulle han da grine av de i stedet?»

På Rosendal kjente han mange, og han fikk også en del venner der – han hjalp også til med å gå på posten og butikken. Frem til han døde var han helt klar i hodet, og ble aldri dement. Det var da koldbrann som skulle ta ham. Han hadde en lei uvane, han pleide å stusse tåneglene med en kniv; noe som resulterte i at han skar seg godt i foten – hvorpå det gikk koldbrann.

Anna Johanne og Ragnar rakk frem til sykehuset på Stord; legene gav ham en sprøyte som fikk ham klar for en liten tid; de fikk pratet med ham og tatt farvel med ham. Han sa at «dere forstår vel nå at jeg kommer til å dø?» og var veldig klar over selv at det bar mot slutten.

Han kunne ikke forstå hvorfor Ragnar og Anna Johanne var der; Ragnar måtte jo på jobb kan skjønne. Ut på kvelden – når det led mot 12 så sa han at nå var han klar; han ville sove. Ragnar og Anna Johanne var der og sakte men sikkert så sovnet han inn. Samtidig hadde Ågot og Egil kjørt igjennom natten; og de rakk akkurat frem og inn til sengen hans før han da kort tid etter trakk sitt siste sukk.

Bjørkelund gikk nå over i felleseie mellom barna; og de neste 20 årene så fungerte dette som et feriehus for slekten – men etter hvert som barna også ble eldre, det ble vanskeligere å utføre vedlikehold samt at slekten i større grad nå var spredt rundt omkring i landet så ble Bjørkelund den 8. juni 2006 solgt til en mann fra Oslo.

Bjørkelund som da hadde vært i slekten siden 1757 var nå historie.

1757-1793 – Lars Mathiassen
1793-1820 – Nils Larsen
1820-1860 – Johannes Nilsen
1860-1885 – Nils Johannessen
1885-1926 – Johannes Nilsen
1926-1974 – Johan Bjørkelund
1974-2006 – Felleseie