Oppvekst i Ytre Arna

Erik Olai Olsen Skreien ble født 5. juli 1877 ved Arne Fabrikker i Ytre Arna, Hordaland. Foreldrene kalte ham Erik Olai, men han ble gjennom hele livet bare kjent som Olai Skreien. Som liten gutt viste Olai tidlig sitt livlige pågangsmot og sin sans for det morsomme. Han storkoste seg blant familiens høner – det fortelles at han av og til tok med seg hanen inn i stuen og plasserte den oppå stolryggen! På skolen var han en liten skøyer; Olai kunne finne på spillopper som fikk de andre skolebarna til å bryte ut i latter i klasserommet. Denne lune humoren og det smittende humøret fulgte ham gjennom hele livet.

Ekteskap og familieliv

I ung voksen alder traff Olai ei jente ved navn Berta Nilsdatter Boge – ei kjekk og blid jente fra nabolaget. Han fridde, og fikk «ja»; Berta ville ha Olai. De giftet seg 29 juli 1899.  Bryllupet deres gikk inn i bygdehistorien med en fornøyelig anekdote: En kamerat kalt “Herzog” var så begeistret for brudeparet at han insisterte på å ta et fotografi av dem. Han stilte opp hele følget på sengekanten for bildet, men hver gang han – med sine usedvanlig lange bein – skulle knipse, klarte ikke forsamlingen å holde latteren tilbake. Det bar seg ikke bedre enn at det aldri ble noe ordentlig bryllupsfoto; faktisk skal fotoplaten ha sprukket av all latteren, og Olai endte med å bruke glassplaten som lykteskjerm isteden!

Olai og Berta stiftet familie kort tid etter. Året etter bryllupet kom deres “prins” til verden – en sønn – og litt senere fikk de også sin prinsesse, en datter. Med en gutt og en jente følte de seg velsignet. Familien Skreien kjøpte seg eget hus i Ytre Arna og bosatte seg der. De skal ha bodd riktig så flott – «nett som ein konge i eige slott», som det humoristisk ble sagt. Hjemmet deres var kjent for varme og gjestfrihet, og det var ofte samlingspunkt for sang, musikk og historier.

50 år ved Arne Fabrikker

Som mange i Ytre Arna var det naturlig for Olai å finne arbeid ved tekstilfabrikken Arne Fabrikker. Han begynte der i ung alder og viste seg som en pliktoppfyllende og dyktig arbeider. Allerede i folketellingen 1910 er han oppført som bomullsvarefabrikarbeider ved fabrikken. Olai hadde sans for faget og jobbet seg oppover i systemet; etter hvert ble han forfremmet til veverimester, en form for arbeidsleder i veveriet. Denne stillingen hadde han i rundt 25 år frem til han gikk av med pensjon etter imponerende 50 års tjeneste ved bedriften. Da han omsider takket av, hadde han tilbrakt et halvt århundre mellom fabrikkveggene – en prestasjon som nok ble behørig markert i lokalsamfunnet. Olai var en kjent skikkelse på fabrikkens område, og yngre kolleger husket ham som en kunnskapsrik veileder med alltid et glimt i øyet. Da han sluttet i arbeidet, hadde han bidratt gjennom både oppturer og utfordringer for industristedet Ytre Arna, fra tidlig 1900-tall og helt frem til etterkrigsårene.

Stortrommeslager og musiker

Parallelt med arbeidslivet viet Olai Skreien mye av sin fritid til musikk og foreningsliv. Aller mest kjent ble han som stortrommeslager i Arne Musikforening – det lokale hornmusikkorpset – hvor han trakterte stortrommen i hele 40 år. I utallige 17. mai-tog og festlige opptog holdt Olai takten med stortrommen sin, til glede for store og små langs ruta. Hans innsats var så betydelig at han ble utnevnt til æresmedlem i Arne Musikforening. Det sies at han var selve hjertet i korpset; med stødig rytme og smittende entusiasme inspirerte han musikantene rundt seg.

Olai var ikke bare trommeslager, han behersket også flere instrumenter. Blant annet spilte han trekkspill og kunne traktere hardingfele (Hardangerfela) når anledningen bød seg. Enten det var til dans på lokalet eller en sammenkomst hjemme, kunne Olai like gjerne dra i gang en slått på fela eller en lystig reinlender på trekkspillet. Musikken var en stor del av livet hans, og han brukte den til å spre glede. I en alder der andre kanskje ville roet ned, kjøpte Olai seg i 1946 sin egen motorbåt – mye for å nyte den fornøyelige lyden av motoren. Med samme iver som han spilte musikk, kastet han seg ut i båtlivet. En dag han skulle ombord i båten, gikk det imidlertid galt: Olai mistet fotfestet og falt rett i sjøen. Hatten hans fløt av sted på vannet, og tilskuerne måpte – men før noen rakk å bekymre seg, kom Olai til overflaten igjen, like blid, med hatten flott plassert på hodet! En slik manøver kunne vel bare en rutinert optimist som Olai klare. Historien om da han tok seg et ufrivillig bad med hatten på, ble enda et artig kapittel i sagaen om Skreien.

Bygdas muntrasjonsråd

Olai Skreien hadde en allsidig personlighet. Han var ikke bare fabrikkarbeider og musiker, men også en ekte kulturpersonlighet i bygda. Olai utmerket seg som oppleser og skrønemaker – en mester til å fortelle historier, gjerne med humoristisk snert. Med sin lune fortellerstemme kunne han lese opp dikt og stubber på tilstelninger så publikum både lo og gråt. Han elsket å underholde, og ble ofte omtalt som et “muntrasjonsråd” – altså den som sørget for munterheten rundt bordet. I festlige lag fungerte han gjerne som kjøgemester, den som ledet an leker, skåler og morsomheter. Han hadde også skuespillertalent og deltok på amatørteater og revyer; publikum satte pris på hans komiske timing og spontane innfall på scenen. Kort sagt: Der Olai var til stede, ble det aldri en kjedelig stund.

Familie og venner har utallige anekdoter om Olai. Selv i godt voksen alder fortsatte han å overraske alle med sitt pågangsmot og sin humor. Da Olai fylte 70 år i 1947, ble det skrevet en hel bursdagssang til hans ære av broren Johannes – en vise full av rim og muntre tilbakeblikk. I sangen får vi glimt fra både oppvekst og voksenliv, og det kommer tydelig frem at Olai, selv som syttiåring, sprudlet av livsglede. Han gikk “nett som ein ungdom” blant sine sambygdinger, heter det i sangen, og det var ingen overdrivelse. Olai beholdt sitt friske humør og sin ungdommelige villskap langt inn i alderdommen.

Et liv fylt av glede og varme

Olai Skreien ble 75 år gammel og gikk bort den 23. mars 1953 i Ytre Arna. Da hadde han satt dype spor i lokalmiljøet gjennom sitt virke og vesen. Fabrikkarbeiderne mistet en tidligere kollega som alltid hadde et vennlig ord på lur, musikantene mistet sin store trommeslager og inspirator, og hele bygden mistet sin muntrasjonsrådgiver. Men minnene etter Olai lever videre. I Ytre Arna snakker man fremdeles med et smil om «Skreialaien», som han ble kalt. Historiene hans blir gjenfortalt rundt kaffebord og i festlige lag, og bursdagssangen fra 1947 er blitt et kjært klenodium i familien – en sangskatt som rommer mer enn bare rim og toner. Gjennom den får nye generasjoner et innblikk i hvem Olai var, og de forstår at glede, musikalsk utfoldelse og god humor var selve livsnerven i hans tilværelse. Olai Skreien gav alt til sin familie og sitt lokalsamfunn – i arbeid, i musikk og i glede. Med sin smittende latter og ustoppelige fortellerglede gjorde han Ytre Arna litt lysere. Erik Olai Skreien vil bli husket som en hedersmann med et stort hjerte, en kraftig latter og rytmen fra stortrommen i sitt bryst.