Egil Arne Brudvik (født 28. mai 1932 i Ytre Arna i Hordaland, død 20. september 1995 i Tønsberg) var en norsk ingeniør og kommunal tjenestemann. Han vokste opp i et industrisamfunn utenfor Bergen, utdannet seg innen teknisk tegning og ingeniørfag, og arbeidet først i Hordaland før han senere ble avdelingsleder for oppmåling i Borre kommune (nå Horten) i Vestfold. Egil var familiefar med tre barn, og levde gjennom dramatiske og omveltende tider i Norge – fra krigsårene på 1940-tallet til oljealder og velferdsvekst mot slutten av 1900-tallet.

Oppvekst i Ytre Arna

Ytre Arna cirka 1940: Oversiktsbilde over det lille industrisamfunnet ved Sørfjorden hvor Egil Arne Brudvik ble født og vokste opp. Til venstre ses Ytre Arna kirke, mens det store fabrikkanlegget til Arne Fabrikker – Norges første mekaniserte tekstilfabrikk – ligger ved fjorden​. Huset han vokste opp i sees som nummer 4 opp fra kirken.

Egil Arne Brudvik ble født 28. mai 1932 på Sætrefjellet i Ytre Arna, Hordaland​. Ytre Arna var et tett industrisamfunn i Arna bydel utenfor Bergen, kjent for Arne Fabrikker, landets første mekaniserte bomullsspinneri og tekstilfabrikk​. Fabrikken, grunnlagt i 1846, skapte et unikt fabrikkmiljø med arbeiderboliger, egen skole og et sterkt sosialt fellesskap rundt seg​. Egil vokste dermed opp i en tid og et miljø preget av industriell arbeidsetikk og tett lokalsamhold. Foreldrene hans var Ludvig Johan Brudvik (1904–1976) og Brita Brudvik (født Skreien) (1903–1990)​.

Faren Ludvig var en betrodd mann i lokalsamfunnet – han gjorde karriere ved Haus Selvhjelp og hadde tittel av disponent (driftsleder) i mange år​. For sin lange innsats både i arbeidsliv og i samfunnet mottok Ludvig Kongens fortjenstmedalje i gull i 1971​, noe som vitner om anerkjennelsen familien hadde. Moren Brita var husmor og kom selv fra Ytre Arna-området. Egil hadde to søsken: en eldre søster ved navn Bjørg Odny (f. 1929) og en yngre søster født noen år etter ham. Familien Brudvik var tett knyttet til Ytre Arna-samfunnet gjennom generasjoner, og slekten hadde røtter i området (farsslekten Brudvik kom opprinnelig fra gården Indre Bruvik på Osterøy​.

Egil var bare åtte år gammel da andre verdenskrig kom til Norge. Den 9. april 1940 invaderte tyske styrker landet, og etter to måneders kamp var Norge okkupert fram til frigjøringen i mai 1945​. Under krigsårene opplevde familien Brudvik – som alle nordmenn – rasjonering, tilstedeværelsen av okkupasjonsmakten og usikkerheten som preget hverdagen. Bergen og omegn var strategisk viktige for tyskerne; likevel klarte lokalsamfunnet i Ytre Arna seg gjennom krigsårene ved å støtte hverandre.

Egil var for ung til selv å bidra i krigsinnsatsen, men han fikk nok med seg både uro og samholdet blant de voksne. Skolegang måtte gjennomføres under okkupasjonens rammer, med mørklegging, knapphet på læremateriell og tidvis propagandapåvirkning. Opplevelsene fra denne tiden formet ham – han lærte verdien av nøysomhet og fellesskap i motgang. Da freden kom i 1945, var Egil 13 år. Norge gikk inn i en optimistisk gjenreisningstid, og for en ungdom som ham åpnet det seg nye muligheter i utdanning og yrkesliv i årene som fulgte.

Utdanning og yrkesstart

Etter å ha fullført folkeskolen i Arna, tok Egil videre skolegang i Bergen. Han gjennomførte realskole (den tids ungdomsskole/gymnasløp) i perioden 1948–1951​. Realskolen gav ham et solid grunnlag i realfag og praktiske ferdigheter – et naturlig valg for en ung mann med interesse for tekniske fag. Han vokste opp i en tid da norske myndigheter satset på å bygge kompetanse etter krigen, og teknisk utdanning ble verdsatt for å modernisere landet. Allerede som 19-åring begynte Egil på en spesialisert teknisk skole: Statens Husindustriskole i Bergen, som han gikk på fra 1951 til 1953​. Denne skolen – etablert i 1921 i Ytre Arna – var den første i sitt slag i Norge, opprettet for å utdanne ungdom innen tre- og metallhåndverk og byggfag​.

Husindustriskolen gav opplæring i praktisk industriell produksjon, teknisk tegning og håndverk, og var kjent for å ta imot studenter fra hele landet til intensive kurs. Egil avla eksamener her i en tid da skolen akkurat begynte å tilby svenneprøver (fra 1953) og var med på å utdanne fagfolk til gjenreisnings-Norge. Det var antagelig her han utviklet sine ferdigheter som teknisk tegner, noe som skulle bli sentralt i karrieren hans senere.

I 1953, samme år som han avsluttet teknisk skole, ble Egil innkalt til militærtjeneste. Han valgte en retning som passet hans tekniske bakgrunn og avtjente verneplikten ved Ingeniørvåpenet i Forsvaret. Han gikk på Befalsskolen for Ingeniørvåpenet i perioden 1953–1955 og fortsatte deretter som fenrik fram til 1958​. Han trådte av i 1985 med graden av løytnant.

Denne utdanningen gjorde ham til offiser innen ingeniørkorpset – en rolle som inkluderte ledelsesopplæring, kart- og oppmålingsteknikk, fortifikasjon og annen militær ingeniørkunst. Midt på 1950-tallet var den kalde krigen i gang, Norge hadde blitt med i NATO (1949), og det norske Forsvaret trengte teknisk kompetente befal. Egil fikk via befalsskolen både disiplin og ytterligere ingeniørfaglig trening. Selv om han ikke opplevde strid, bidro han i Forsvaret under en periode med stor militær beredskap.

Høsten 1958 markerer et veiskille: Brudvik meldte seg da inn i Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO)​. NITO var (og er) den største organisasjonen for ingeniører og teknologer i Norge, stiftet i 1936​. Egils medlemskap (medlemsnummer 10079) forteller at han formelt trådte inn i ingeniøryrket denne høsten​. Dette sammenfaller med at han da forlot fast militærtjeneste og gikk ut i det sivile arbeidslivet som ingeniør. Norge befant seg på slutten av 1950-årene i en økonomisk oppgangstid, der behovet for teknisk kompetanse i sivilsamfunnet økte – veier og boliger skulle bygges, fabrikker moderniseres og infrastruktur kartlegges.

Egil var nå klar til å ta del i dette. Hans første jobber etter militæret var i bergensområdet. Han arbeidet fra 1958 til 1960 som teknisk tegner ved Haus kommuneingeniørkontor i Hordaland​. Haus kommune den gang omfattet bygdene rundt Arnafjorden (inkludert Ytre Arna fram til 1964), og på kommuneingeniørkontoret bidro Egil med å tegne ut tekniske planer for vann og avløp, byggesøknader, kartverk og reguleringsplaner. Dette var en tid med stor utbygging i distriktene – veier, skoler og boliger skulle utbedres – og hans kompetanse kom godt med.

I 1960 fikk han en ny stilling i Bergen sentrum: konstruktør ved FFI​. Forkortelsen FFI står trolig for Forsvarets forskningsinstitutt, som har hovedsete på Østlandet, men Egil jobbet ved et prosjekt i Bergen (muligens tilknyttet Sjøforsvaret eller lokalt forskningskontor). Som konstruktør på FFI (1960–61) arbeidet han med tekniske konstruksjoner og prototyper – en spennende overgang som ga innblikk i forskningsverdenen. Året 1961 bød på nok en ny erfaring: Egil gikk inn i arkitektbransjen som arkitektassistent hos arkitekt Øystein Nestaas i Bergen​.

Her fikk han brukt sin sans for design og funksjon i praksis. Øystein Nestaas var en kjent arkitekt som tegnet en rekke bygg i Bergen på 1960-tallet, så Egil fikk delta i planleggingen av byggeprosjekter, med ansvar for tekniske tegninger og detaljutforming. Selv om han ikke selv var autorisert arkitekt, ga denne rollen ham verdifull erfaring i byutvikling og samarbeid med andre fagfolk. I 1962 tok hans karriere en kort vending østover: han hadde en stilling som teknisk tegner ved Larvik byingeniørkontor dette året​.

Hvorvidt han faktisk flyttet midlertidig til Larvik i Vestfold, eller om arbeidet kunne utføres fra Bergen, er uklart – men mest sannsynlig innebar det at han prøvde seg i en kommune på Østlandet. Muligens var dette et engasjement eller prøveprosjekt. Larvik by på begynnelsen av 60-tallet gjennomgikk byfornyelser og utbygginger, og Egil bidro med sine kunnskaper der. Etter 1962 vendte han imidlertid tilbake til Bergens-området for nye oppgaver. Fra 1962 til 1966 arbeidet han som konstruktør ved Oppmålingsvesenet i Laksevåg​.

Laksevåg var en nabokommune til Bergen, kjent for skipsverft og industri. Oppmålingsvesenet hadde ansvar for kartlegging, deling av tomter og geografiske målinger. Egil ledet oppmålingsteam og utarbeidet kartverk for byutviklingen i Laksevåg. Kommunen opplevde sterk vekst, og hans jobb var sentral for å tilrettelegge nye boligfelt og industriområder. Da Laksevåg i 1966 ble innlemmet i Bergen kommune (beslutningen kom i 1964, gjennomført i 1972), ble arbeidsplassen også mer integrert med Bergen.

I 1966 gikk Brudvik over til en stilling ved Laksevåg kommuneingeniørkontor, fortsatt som konstruktør, og arbeidet der frem til 1968​. Her fortsatte han med tekniske tegninger, planer og tilsyn, nå direkte under kommunen. Mot slutten av 1960-årene hadde han opparbeidet seg lang erfaring og autoritet innen kommunalteknikk. I 1968 ble han forfremmet til avdelingsingeniør i Laksevåg (en mellomlederstilling)​.

Egil hadde dermed gjennom 15 år bygget en allsidig teknisk karriere i Hordaland – fra tegnebordet til ledende ingeniørfunksjoner. Parallelt med yrkeslivet etablerte han også sin egen familie i denne perioden, noe vi skal se nærmere på.

Ekteskap og familieliv

Midt i den travle etableringsfasen på 1950-tallet fant Egil tid til kjærligheten. Han giftet seg i ung voksen alder med Ågot Bjørkelund (f. ca. 1933) fra Vestlandet. Hans utkårede, som opprinnelig kom fra gården Bjørkelund i Kvinnherad i Sunnhordland, var jevngammel med Egil. Hun hadde igjennom sin eldre søster fått jobb på Arne Fabrikker som da hadde kontorer i Ytre Arna, der Egil hadde foreldrene sine – Kvinnherad ligger et stykke sør for Bergen, men mange fra distriktene reiste til byen for jobb eller skole. Ekteskapet ble inngått 16. mars 1957 i Ytre Arna Kirke, da de begge var i midten av tjueårene. Egil hadde gått ned på kne hjemme i kjelleren hos Ludvig og Brita, og de ble forlovet 8. desember 1956. Som nygifte bosatte Egil og hans kone seg i Ytre Arna, nær hans foreldre og oppvekstmiljø. De fikk tre barn sammen.

Familien bodde de første årene på Vestlandet mens barna var små. Som mange familier på 1960-tallet, hadde de en travel hverdag balansert mellom jobb, barneoppdragelse og fritid. De brukte å feriere i Hardanger, på barndomshjemmet til Ågot om sommeren, og høytider med storfamilien i Ytre Arna. Å være far og ektefelle samtidig som karrieren skjøt fart, innebar en del prioriteringer. Egil hadde periodevis jobber som kunne kreve reising (f.eks. det korte Larvik-oppholdet i 1962), noe som må ha vært en felles beslutning i familien.

Heldigvis hadde han en støttende kone i Ågot, som tok seg av barna og hjemmet når det trengtes. Beskrivelsene av Egil tilsier at han var en pliktoppfyllende familiefar – nøktern og omsorgsfull. Han verdsatte struktur og utdanning også hjemme, og engasjerte seg i barnas skolegang. I nabolaget var han sett på som en hyggelig og kunnskapsrik mann som kunne fikse ting. Utover 1960-årene vurderte familien Brudvik å flytte på seg. Muligheten dukket opp for å gjøre et geografisk sprang – fra vest til øst i Norge. Dette hang sammen med Egils karriere, som vi nå skal følge videre.

Ny etablering i Vestfold

I 1969, i en alder av 37 år, tok Egil Arne Brudvik med sin kone en stor beslutning: de flyttet med sin familie fra Bergen til Horten-regionen i Vestfold. Han hadde fått tilbud om en attraktiv stilling som avdelingsleder for oppmåling i Borre kommune​. Borre omfattet den gang områdene rundt Horten by – inkludert Åsgårdstrand, Nykirke og landsbygda omkring. For Egil var dette en sjanse til både karrieremessig opprykk og et miljøskifte. I etterkrigsårene var det ikke uvanlig at fagpersoner fra Vestlandet flyttet østover for jobb, særlig dersom de hadde spisskompetanse.

Vestfold var i 1960-årene et dynamisk fylke med mange tekniske arbeidsplasser: Horten hadde en marinebase og industrier, Tønsberg og Sandefjord var voksende handelsbyer, og kommunene trengte erfarne folk i tekniske etater. Familien Brudvik bosatte seg først på Nykirke i Borre, dit de kom i desember 1969​. Nykirke er en liten bygd sør for Horten. Her fant de seg et sted å leie, og barna måtte bytte skole. Flyttingen skjedde omtrent samtidig som Norge entret en ny æra: oljefunnet på Ekofisk-feltet julen 1969 ble annonsert som starten på det norske oljeeventyret​.

Overgangen til 1970-tallet var generelt en optimistisk tid, og for Egil personlig innebar det en ny begynnelse i Vestfold. I Borre kommune ble Egil ansatt som leder for oppmålingsavdelingen fra 1969​. Dette var en ansvarsfull jobb – han hadde det overordnede tilsynet med all kartlegging, eiendomsoppmåling og kommunal geodatahåndtering i kommunen. Typiske oppgaver kunne være å sørge for oppmåling ved fradeling av tomter, lage situasjonskart for utbygging, merking av grenser og vedlikehold av kartarkiver.

Ettersom Horten/Borre-området vokste på 1970-tallet med nye boligfelt og industriområder, var jobben sentral for lokal utvikling. Egil ledet et lite team av landmålere og teknikere, og hans bakgrunn fra Bergen kom godt med. Han ble avholdt som en samvittighetsfull og nøyaktig sjef – kjent for å kunne terrenget i kommunen på rams etter hvert. Ikke lenge etter ankomsten til Vestfold engasjerte Brudvik seg også i fagmiljøet lokalt. I 1970 ble han valgt til sekretær i kommunegruppen til NITO avd. Horten​.

Dette innebar at han fikk en rolle i den lokale organisasjonen for ingeniører, der han jobbet for ingeniørenes interesser innen kommunen. Hans erfaring fra Bergen gjorde ham til en naturlig brobygger mellom kolleger og ledelse. Gjennom 1970-årene var han aktiv i NITO, og holdt seg oppdatert på nye teknikker innen oppmåling – blant annet kom nye elektroniske måleinstrumenter og kartleggingsmetoder i bruk i disse årene, som han tok i bruk i kommunen. Familien Brudvik trivdes i Vestfold og bestemte seg for å slå rot der. I oktober 1976 kjøpte de en tomt i Åsgårdstrand, en idyllisk kystbygd i Horten kommune kjent for sine kunstnerhjem (blant annet Edvard Munch) og milde klima ved Oslofjorden. Tomten lå i Damgata 60 i Åsgårdstrand​. Egil og Ågot satte i gang med å bygge sin egen enebolig – et stort prosjekt, men som teknisk kyndige og handlekraftige som de var, gikk de løs på oppgaven med pågangsmot. Byggeprosjektet startet i 1976 og huset sto ferdig i 1977​.

Det var en stolt dag da familien kunne flytte inn i sin egen, nyoppførte bolig. Huset var moderne for sin tid, med egen hageflekk og utsikt mot fjorden. Barna var nå blitt ungdommer, og fikk sine egne rom. Åsgårdstrand skulle forbli familiens hjemsted i mange år framover. På 1970-tallet gjennomgikk Norge også en politisk omveltning: folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. Egil, som en samfunnsinteressert mann, tok del i debatten lokalt. 25. september 1972 stemte det norske folk over spørsmålet om Norge skulle bli med i det europeiske fellesskap (EF). Resultatet ble et flertall på 53,5% mot medlemskap​.

Dette var den mest omfattende politiske striden i etterkrigstiden, og mange familier –også Brudvik-familien – var engasjert med hver sin mening. Vestfold hadde mange ja-tilhengere grunnet industri og handel, men nasjonen sa nei, noe Egil tok til etterretning. Norge valgte i stedet en frihandelsavtale, og livet gikk videre som før. For Egil betød utfallet uansett at jobben hans fortsatte uforandret under norske lover og regler. I 1980-årene konsoliderte Egil sin posisjon som en erfaren fagmann i Horten-distriktet. Han hadde opplevd at hans Borre kommune ble slått sammen med Horten by i 1988, som en del av kommunereformen​.

Den nye storkommunen beholdt først navnet Borre, men ble senere omdøpt til Horten. Denne sammenslåingen kunne ha påvirket arbeidsplassen ved at hans avdeling måtte koordinere kart- og oppmålingstjenestene også for byområdene. Det var en prosess som krevde omstilling, men Egil, med sin lange fartstid, bidro sikkert til å sikre en smidig overgang. På hjemmebane var barna etter hvert blitt voksne og flyttet ut i løpet av 70- og 80-tallet.

Egil og hans kone kunne dermed bruke mer tid på egne interesser. Kanskje nøt de den vakre hagen i Åsgårdstrand, dro på fisketurer, eller besøkte slektninger på Vestlandet om somrene. Egil holdt seg aktiv sikkert til det siste – han hadde aldri mistet sin nysgjerrighet for teknikk. Spesielt modelljernbane ble en ting han satte enda større pris på når barnebarna etter hvert meldte sin ankomst.

Siste år og ettermæle

Tidlig på 1990-tallet begynte Egil å nærme seg pensjonsalder. Norge var da inne i en ny æra med oljeinntekter som hadde bygget opp en sterk velferdsstat. Brudvik hadde selv bidratt i flere tiår til samfunnets infrastruktur gjennom sitt virke. I 1991 opplevde han at kong Olav V gikk bort, og en ny monark, Harald V, tok over – et symbolsk generasjonsskifte i landet. Året 1994 ble et høydepunkt for nasjonen med Vinter-OL på Lillehammer, der Norge strålte på den internasjonale arena. Egil, som sportsinteressert nordmann, gledet seg over folkefesten på TV.

Samme år kom nok en viktig folkeavstemning: spørsmålet om medlemskap i EU (tidligere EF). Igjen ble svaret et knapt nei fra folket i november 1994, med rundt 52% mot EU-tilslutning​. For annen gang i sitt liv så Egil at Norge valgte å stå utenfor det europeiske fellesskap, noe som bekreftet den veien landet hadde staket ut selv.

Mot slutten av 1994 begynte helsen til Egil Arne Brudvik å svikte. Han fortsatte i sin jobb i oppmålingsvesenet så lenge han kunne og fikk gullklokka for lang og tro tjeneste 3. desember 1994 – han identifiserte seg sterkt med sitt arbeid. Men i 1995 inntraff det uunngåelige: Egil ble alvorlig syk og måtte få behandling ved Vestfold sentralsykehus i Tønsberg. Han sovnet stille inn på sykehuset den 20. september 1995, 63 år gammel​. For familie og venner kom dødsfallet som et tungt tap; han ble revet bort relativt tidlig. I ettertid kan man likevel se at han levde et rikt liv, fylt av mening gjennom familie, arbeid og samfunnsbidrag. Begravelsen fant sted en uke etter, den 27. september 1995, i ærverdige Borre kirke i Horten​.

Borre kirke er en middelaldersteinkirke fra 1100-tallet, omkranset av en kirkegård med lange tradisjoner. Her på den nye delen av kirkegården – et prosjekt han selv hadde vært med å måle opp og planlegge – ble Egil Arne Brudvik stedt til hvile under Vestfold-himmelen, ikke langt fra hjemmet han hadde bygd i Åsgårdstrand. På samme kirkegård hviler også noen av Norges historiepersoner (blant annet industrigründeren Sam Eyde i et mausoleum​), så Egil fikk sitt gravsted i godt selskap.

Gravsteinen bærer navnet hans og minner om et liv levd i tjeneste for familie og felleskap. De som kjente Egil husker ham som en arbeidsom, kunnskapsrik og omtenksom person. Han kombinerte vestlandsk stødighet med østlandsk åpenhet, og ble respektert for sin integritet. Barna og barnebarna sitter igjen med stolthet over hva han fikk til.

Historien om Egil Arne Brudvik speiler også historien om Norge i det 20. århundre: født i skyggen av mellomkrigstiden, formet av krigen, medvirkende i gjenreisningen, bidragende under oljealderen og vitne til nasjonale veivalg. Gjennom hans 63 år lange liv gikk landet fra fattigdom til velstand, fra isolasjon til globalisering – og Egil navigerte disse skiftene på sin stille, solide måte.

Hans livsreise er et eksempel på en helt vanlig – men like fullt enestående – nordmanns virke i etterkrigstidens Norge.