Noen hendelser sitter i hukommelsen bedre enn andre, denne som jeg nå skal fortelle hører med til disse. Jeg har nok fortalt denne før, men den dukker opp hos meg hver jul, og fortjener å bli fortalt igjen.
Familien hadde som vanlig feiret julaften hos mine besteforeldre. De bodde i Hauaveien, rett oppfør Olisen. Vi var mange, 14 til sammen og halvparten barn, så det var en livlig stemning i stua. Oppbruddet var ved 11- tiden, da vi skulle gå hjem hver til vårt. Vi bodde på Sætre, hus i hus med min onkel og tante og mine to eldre søskenbarn. Selv var vi seks til sammen så var en flokk på 10 som ruslet oppover Hauaveien.
Det var beksvart, blendingspåbud, lavt skydekke og yr i lufta gjorde det for et barn ganske så skummelt, så vi gjekk tett inntil dei vaksne. Praten mellom de vaksne var det vanlige, det var om krigen. Da vi kom opp til Frydenlund sa tanta mi plutselig, – han er vel ikke ute å patruljerer i kveld og, på julaften.
Den ho tenkte på var de tyske soldaten som pleide å passe på at blendingen ble opprettholdt 100%. Da vi kom bort i Nyaveien, så vi han, dvs. vi så sigarettgloa der han sto og røykte. Han kasta sigaretten og knuste gloa under hælen da vi nærmet oss. Han virket så svær i mørket, grønn frakk med bandolær og bajonett i beltet og hjelm på hodet. Han sa noe til oss på tysk da vi passerte, ingen svarte og vi gikk videre, og han ble bare stående.
Vi var snart hjemme, men ble stående en stund for å prate litt. Det ble bemerket atdet var uvanlig at han var bevæpnet, kanskje var det fordi det var julaften, ble det fleipet.
Eldste søskenbarnet, ei jente, kom plutselig med en bemerkning. Nå vet jeg hva han sa den soldaten, han sa «Gute Weinacht», han ønsket oss bare God Jul. Det ble stille blandt de voksne, så ønsket vi hverandre fortsatt God Jul og gikk hver til vårt.
