Jeg hadde verdens snilleste bestemor. Ja, jeg vet at alle sier det samme om sin bestemor, men vår bestemor var den snilleste, mente nå vi barnebarn da.
Ho Anna Brudvik, født Koppen, var bestemor til tolv, og vi var gullungene hennes. Bestemor levde et gudsfryktig liv, og brukte aldri i sitt liv sterke og stygge ord, aldri. Hun st4ikket hver dag, unntatt på søndag, den dagen var hellig for henne. Resultatet av all strikkingen fant vi barnebarn igjen under juletreet, alltid myke pakker. Når jeg kanskje gjorde eller sa noe som ikke var i samsvar med hennes syn på god oppførsel, så strøk hun meg på kinnet og sa, nå må du være snill gutt Odd.
Men hun snakket med min far om min oppførsel, og brukte det sterkeste uttrykket hun kunne,- han Odd skulle vore «tesnakka». (snakket til)
Far visste godt at dette var alvor og snakket med meg om god oppførsel.
Bestemor mente at det var foreldrenes ansvar å oppdra sine barn, men bidro på sin måte. Å bli « tesnakka» det var alvor det.
Men først og fremst husket jeg julefeiringene hos bestemor. Hun holdt jul helt til det de kalte 13 dags jul. Det beste ho visste var å samle så mange barn og barnebarn som mulig. Men stova hadde jo sin begrensning i størrelse, så det var jo ikke mulig å samle alle, men fullt hus var det. En julaften under krigen var vi mange, så hun hadde flyttet på skap og stoler for få plass til alle rundt bordet. Da vi var på plass rundt bordet, måtte vi pent sitte der til middagen var over, det var ikke rom nok til flytte seg.
Under krigen var det slik at nå mannfolka møttes, så var det bare et tema å diskutere, – krigen. Hardt du hørt noe? Nei, radioene var jo beslaglagt, avisene var ikke å stole på,tyskkontrollerte som de var. Nei, det var London som gjaldt. Alle kjente noen som lyttet på London, og ryktene gikk. Denne julaften hadde bestemor lagt ned forbud å snakke om krigen. Hun mente at denne ene kvelden vi snakke noe annet, det var nok dager i året å prate om krig. Alle var enig, hun hadde jo så rett. Men bestemor hadde ansvar for maten, og måtte på kjøkkenet titt og ofte,og da gikk krigspraten igjen. Så ble det stille da hun kom inn igjen. Slik gikk kvelden, til og ifra.
Men så plutselig sto hun i kjøkkendøra, hun hadde nok fått med seg praten, og det ble stille rundt bordet. Og så kom hun med replikken som jeg kjente så godt. «han der Hitler, han skulle vore tesnakka.»
PS. Bestemor ble over 99 år, som mange i Koppen slekta før henne.
