Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

På bakerste benk

På bakerste benk

Denne historien fra krigen har jeg hørt fra andre, jeg var jo barn den gangen. Det skjedde ikke så mye i Ytre Arna under krigen, de fleste lagene hadde jo holdt opp med sin aktivitet. Det var nesten bare kirken, bedehuset og avholdsorganisasjonene som holdt det gående.

Bedehuset hadde sin faste menighet som nesten var stor nok å fylle det forholdsvis lille bedehuset, og det var ikke mange som skulket et møte. Det var trygt og godt å møtes der.

Men så en kveld seinhøstes, satt det plutselig en grønnkledd kar på siste benk,- en tysk soldat! Stille hadde han kommet seg inn og forsøkte seg med noen forsiktige smil mot forsamlingen, men fikk liten respons.

Nå ble det mye snakk på bakrommet blandt lederne. Spion, var det noen som mente, her må man passe på hva man sier. Han forstår ikke norsk mente andre.

Vel, møtet ble gjennomført som vanlig, men i kaffepausen var det påfallende stille, og man tenkte seg om før man sa noe. Soldaten var ikke fremme og forsynte seg med kaffi. Han var og den første som gikk da møtet var slutt.

Nesten alle på møtet arbeidet i fabrikkene, og dagen etter ble historien fortalt der, og den gikk fra munn til munn, slik at da kvelden kom visste nesten hver eneste familie i YA historien,- spion i bedehuset.

Men soldaten kom igjen,- og igjen, og ble en fast gjest i bedehuset. Han viste tydelige tegn på at han var en vant kirke/bedehusgjenger. Langsomt men motvillig ble han akseptert uten at et ord ble vekslet, men hans smil ble etter hvert gjengjeldt. På siste møtet før jul var det litt ekstra bevertning, og en av damene tok mot til seg, og serverte soldaten en kopp kaffi og et kakestykke. Han hadde tårer i øynene, sa ho da kom tilbake, han nesten grein sa ho. Jeg tror ikke han er noe dårlig menneske.

Slik gjekk vinteren, soldaten kom på hvert eneste møte. Nå fikk han kaffi, og smilet ble gjengjeldt , men fortsatt ingen muntlig kontakt. Han kunne melodien på mange av salmene, så en felles sangskatt var det nok mellom de to land. YA var jo et lite sted, og de tyskerne som var stasjonert her var lett å lokalisere. De viste seg at han var ikke ordentlig soldat, men jobbet i forsyningstjenesten, og var også kokk.

Men etter sommeren, og bedehuset startet opp igjen, så var soldaten borte, han var forflyttet som det het. Tyskerne hadde en rutine med å forflytte sine folk, ingen skulle være så lenge at de kunne knytte sterke og tettere bånd med befolkningen, og det passet jo godt på denne soldaten.

Ja slik er min versjon av denne historien, etter å ha hørt den gjentatte ganger fra forskjellige personer.

+ Vis andre artikler

Født 1933 i Ytre Arna, som eldste sønn av Einar Arthur Brudvik (1906-1983) og Agnes Lorense Stokke (1913-2004). Bosatte seg etterhvert i Hønefoss, men har igjennom sin interesse og levende historiefortelling alltid hatt Ytre Arna med seg.