Denne historien var ikke kjent blandt folk i Ytre Arna mens den pågikk et par måneders tid. Først senere ble den kjent, – litt etter litt.

På 1940 tallet, etter krigen, ekspanderte fabrikkene voldsomt og nye arbeidstakere strømmet til YA. Mest yngre kvinner og menn, men også ektepar og noen familier. Det er en av disse familiene denne historien handler om. Den besto av far og mor og 2 barn, ennå ikke begynt på skolen.

Familien ble integrert, de var begge i arbeid, og gjorde alt for ar barna skulle få en fin oppvekst. De var en typisk gjennomsnittsfamilie, og det var ikke noe å si på dem.

Tiden gikk, og det eldste barnet skulle skrive seg inn på skolen. Dette foregikk ved fremmøtte på skole hvor en eldre « frøken» på skolen tok imot.  Barnet svarte greitt på spørsmål om navn , fødselsdato etc. Så spurte frøken hva pappa het, og hva mamma het, og barnet svarte på alt. Frøken fikk nok en rynke i pannen, og sa at dette måtte være feil, for foreldrene hadde ulike etternavn. Ja, de er ikke gift, svarte barnet. Frøken tilkalte da mammaen som sto i bakgrunnen, og hun bekreftet hva barnet hadde sagt.
En «lausunge» skulle begynne på skolen, tenkte «frøken».

Vel, det hadde vært lausunger på skolen før, men det var barn av unge kvinner som hadde kommet i « uløkka», og hvor far ikke å finne. Men her var det jo både mor og far som levde sammen, « i synd». «Frøken» gikk til skolestyrer som heller ikke kunne la dette passere, og gikk til prosten med problemet.

Prosten var av den gamle skolen som prest. Gikk alltid kledd i sort dress og hatt, og var litt autoritær. Han gikk til det usedvanlige skritt å avlegge et uanmeldt hjemmebesøk hos familien. Hva som der ble sagt, vet bare de som var tilstede, men resultatet ble kjent etter en tid. I god tid før skolen startet opp den høsten, ble paret viet i YA kirke. I all stillhet og med bare noen få vitner tilstede.

Så freden senket seg over lærerværelset, og prosten hadde fått orden i menigheten sin.

Selv jobbet jeg en tid sammen med mannen i saken. Jeg var ung og turte ikke  nevne saken, men de eldre karene ville vite om han merket noe forskjell før og etter. Ingen forskjell, sa han kort, men jeg håper bare alle er fornøyd nå. Siden ble den aldri bragt på bane på arbeidsplasse.

I dag vet man vel ikke om man skal le eller gråte av historien.

Kanskje hadde de ikke råd til å gifte seg med utgifter til bryllup etc,- eller var de bare forrut for sin tid,- banebrytere.