Samhold var en viktig del av min barndom, oppvekst og inn i voksenalderen.
Som for meg, som for alle andre i min generasjon og generasjoner før oss.
Det begynte med barnelosjen GRO fra jeg begynte på skolen. Hver mandag var det møte i skoleåret. Det fortsatte med voksenlosjen TRYGG som var virkelig stor den gangen. Det varte til 1952 da jeg meldte meg ut.
Også var det musikkøvelsene hver onsdag i Arne Musikkforening. Den gang gikk vi direkte inn i voksenmusikken da vi ble konfirmerte. Som læregutter måtte vi sette frem stoler og notestoler til hver øvelse. Det varte første året, da kom det nye og overtok. Gamlegutta kom til duk og dekket bord.
Så var det konsertene som den gang samlet fullt hus med Mikael Kolstad som dirigent. Fredagene var det turngruppa som rådde grunnen med stor oppslutning. Så var det alle basarene, idrettslagets basar var stor, men den største var Saniteten sin. Der var det Dir. Bonde som styrte åresalget, bare det var en opplevelse i seg selv. Skytebanen var populær, hard kamp om premiene. Mange med fullt hus. Kinoene var jo obligatoriske den gangen. Ny film måtte bare sees. Under krigen gikk det mest tyske propagandafilmer som stort sett ble boikottet. For barn gikk det av og til svenske filmer og de fikk vi lov å se. Min første filmhelt var en svensk komiker som het Edvard Person. Tjukk og feit, men utrolig morsom.
1 mai og 17 mai togene hadde i mange år fast endestasjon der. Opplevde selv å se selveste Einar Gerhardsen på 1 mai der. Vel, han var ikke blitt en «landsfader» den gangen, litt ukjent for oss barn.
Så var det «dans i Samhold». Det ble et begrep etter hvert, og fikk stor oppslutning fra fjern og nær. Skulle bare mangle, YA hadde jo den største ansamling av jenter av alle. Fabrikkene hadde jo ansatt mange unge jenter fra mange kanter, særlig var det mange fra Nordland.
For oss ungfoler som ble konfirmert i de første etterkrigsårene, så var det å gå på dans i Samhold selveste manndomsprøven. Første gangene mest for å se og lære, for den gangen måtte man kunne danse hvis ville ut på gulvet. Vi holdt rundt hverandre den gangen, da måtte du ha gjort hjemmeleksa. Det var faste prosedyrer på dans den gangen. I salen satt jentene på høyre side, mens mannfolka sto og satt på venstre side. Den store prøvelsen for oss jyplinger var å krysse gulvet og bukke for den jenta du ville danse med.
Og så den største pina, tenk om hun sa nei, det ville jo være over og ut. Men stort sett gikk det bra. Etter hvert steg selvtilliten, og danseferdighetene. Vi var på full fart inn i voksenverdenen. Inne i salen gikk det stort sett rolig for seg, det var utafor det var litt farlig. Man måtte jo ut å trekke frisk luft av og til, og måtte man være forsiktig hvem man snakket til. Det var noen som ble voksne utafor salen og ja.
Samhold var navnet, men i virkeligheten fungerte som et «Folkets Hus».
Det eides av lagene. Det var for alle, det var for arbeiderne spesielt.
Derfor synes jeg det er fint å dele minnene med dere akkurat i dag på 1 mai.
