Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Olav O. Brudvik – Et vanskelig og tøft liv

Olav O. Brudvik – Et vanskelig og tøft liv

Noen ganger når man driver med slektsforskning – så kommer man over triste skjebner. Det er ikke til å komme unna, det er ikke alle det går like godt med. Så er også historien til min tipp-oldefars bror.

Olav Olsen Brudvik ble født på Arne Fabrikker i Ytre Arna den 27. september 1884 av foreldre Ole Eriksen Brudvik (1847-1912) og kona Ingeborg Johannesdatter Veset (1844-1912). Han ble døpt i Haus Kirke den 19. oktober samme år, av sognepresten Wilhelm Magnus Landstad (1836-1908).

Fra han var skoleklar måtte han som alle andre bidra på fabrikken, hans far hadde gått gradene og var på denne tiden – blitt maskinmester. Hans to eldste brødre hadde allerede jobbet i mange år ved Arne Fabrikker – og alt lå til rette for at Olav også kom til å gå samme veien.

Som 17-åring i 1901 var han med i Arne Turnforening, og var med i turntroppen som tidligere hadde gjort det stort. Men den fantastiske utviklingen som hadde vært i Ytre Arna frem til 1897 hadde brått fått en stopp. Sverige sa opp mellomriksloven og samtidig var det dårlig forhold for bomull og prisen steg. Unge mennesker fikk store problemer med å få seg jobb og mange av de så seg nødt til å se på andre muligheter. For mange av dem, var den muligheten Amerika.

Ytre Arna hadde i tillegg store problemer med alkoholkonsum. Det var vanlig at mannfolkene gjerne tok både en og to drinker. Såpass stort var problemet at kommunestyret etter hvert ikke ønsket at flere skulle få lov til å servere alkohol. Lensmannen Johannes Olsen Veseth (1812-1905) hadde nok å gjøre for å holde både lokale arbeidere – så vel som gjestearbeidere innenfor lovens rammer.

Når man da gikk inn i en vanskelig periode – er det ikke så vanskelig å tenke seg at også ungdommen nok kunne ty til alkoholens dråper for å bøte på en heller nitrist hverdag. I alle fall var Olav godt kjent med alkohol på denne tiden. Det må ha vært vanskelig for familien, de satt jo relativt greit sikret – faren var maskinmester og satt i kommunestyret, moren fikk spedd på inntekten med arbeider ved fabrikken. Brødrene hadde jobbet såpass lenge at de også beholdt jobbene, men for Olav så ble det en kamp.

Kanskje var det en lettelse for foreldrene når Olav kom hjem og fortalte at han ville dra til Amerika for å søke lykken der. Når arbeidsmarkedet var så vanskelig her hjemme, kunne han jo alltids dra av gårde – legge seg opp penger, og komme hjem igjen når det ble lettere. Han hadde jo tross alt både en onkel og tante på sin mors side som allerede bodde i Amerika. Det var også til sin tante Synneva Johannesdatter Veset (1853-1932) han dro den 27. juli 1903.

Synneva var gift med en svensk mann – Aron Alfred Anderson (1862-1926). De fikk aldri noen barn selv, men deres eiendom fungerte som en mottaksstasjon for mange fra Haus som ønsket å komme seg over til Amerika. Her i Dawson, Lac Qui Parle, Minnesota bodde Olav den første tiden. I 1905 så har han dratt sammen med fetteren John Albert Veseth (1881-1959) til Madison, Lac Qui Parle, Minnesota. De begge jobbet da på en gård.

Olav som barn

Olav i midten bak

Passasjerliste (1903)

Synneva Veset

Det er også på denne tiden at Olav møter igjen en gammel bekjent. Når hans eldre bror, Erik Olsen Brudvik (1874-1953) giftet seg i 1901 med Anna Johanna Larsdatter Koppen (1877-1976) – var hennes kusine Martha Maria Andersdatter Hannisdal (1885-?) også invitert. Om søt musikk oppsto allerede da, er vanskelig å si – men de har nok hatt et øye til hverandre. Gleden var nok derfor stor når da Olav og Martha møttes igjen i Lac Qui Parle – for den 17. desember 1905 så gifter de seg.

Dette giftermålet ble ingen suksess – den 8. mars 1910 kan vi lese i avisen «Rockford Republic» at kona Martha Maria Brudvik søker om skilsmisse. Hun hadde ikke sett Olav på 2 år, og opplyser også at alkoholproblemer er en medvirkende årsak til at hun nå søker om å få lov til å ta ut separasjon. I samme avis kan vi allerede i 1907 se at han ikke henter posten sin, da han blir etterlyst for uavhentede brev. Flere ganger utover mars og april i 1910 så blir han innkalt igjennom avisen for å møte for retten. Han møter aldri, i stedet så rømmer han tilbake til Norge – heldigvis har de ingen barn. Skilsmissen blir godkjent 13. april 1910. Samme året finner vi at Olav bor hos foreldrene, og nå er det ingen bønn – nå må han inn og avtjene verneplikten.

I løpet av dette året så møter han Sigvor Andreasdatter Pettersen (1889-1966), og i midten av 1911 så blir et lite pikebarn unnfanget. Dette førte jo fort til at man måtte gifte seg, og den 16. desember 1911 så sto han atter foran presten – denne gang i Ytre Arna Kirke. Knappe 5 måneder senere, den 13. mai 1912 så ble datteren født. Foreldrene rekker akkurat å møte den lille, før hans far dør 10. juli 1912 og hans mor dør 8. august 1912. Hans faste klippe var plutselig borte i løpet av noen måneder.

Han hadde nok alle intensjoner om å gjøre det bra, men arbeidsmarkedet i Ytre Arna var fremdeles trått og vanskelig. Kanskje var det desperasjon som førte til at han på ny så mot Amerika? Uansett så forlater han Norge den 19. juli 1913 og drar tilbake til Madison. Som grunn oppgir han at han ønsker bedre fortjeneste, det var nok heller ikke tenkt at dette skulle være noen permanent løsning. I Madison så får han litt forskjellige strøjobber, og opparbeider seg erfaring innenfor gartneryrket.

Fra arkivene til «Library and Archives Canada«.

Sommeren 1914 så bryter første verdenskrig ut. Olav forholder seg rolig i den første tiden, men 19. juni 1918 så verver han seg til den Kanadiske hæren. Han oppgir sin eldste bror, (Andreas) Johan Olsen Brudvik (1871-1940) som sin kontaktperson hjemme. Her dukker det også opp informasjon som nok viser at han allerede nå begynner å tvile på at han skal hjem igjen, for under sivilstand så oppgir han at han er enslig. Dette er da bare noen år etter at han ble gift.

Den medisinske gjennomgangen han får viser blant annet at han har tatovering både på høyre og venstre arm. Helsen er bra og han blir godkjent som soldat. Alle godkjente soldater må også skrive testamentet – og her får vi atter en gang en ny tvist. Han oppgir «Sigvor Brudvik» som enearving. Testamentet er blant annet signert av Løytnant John Sinclair – Sinclair familien har lange militærtradisjoner i Canada, så det er ikke hvem som helst han har fått til å signere dokumentet.

Den 22. juli 1918 så ankommer han Seaford i England med S/S Saturnia. Han er en del av ingeniørgruppen som har ansvaret for å holde forsyningslinjene åpne og i gang. Han blir blant annet sendt til Rouen i Frankrike – hvor store deler av forsyningslinjene gikk ut fra. Ser man på detaljene fra hans tjenestetid – ser man at han for det meste jobbet med jernbanelinjer langt unna fronten. Han ankom såpass sent at det var heller lite av krigens grusomheter han fikk oppleve direkte.

I februar 1919 så blir han syk – og blir innlagt på sykehus i England. Den 1. mars 1919 blir det funnet at han har moderat influensaangrep. Den 19. mai 1919 – litt under et år etter at han ankom England blir han sluppet ut fra hæren, krigen var over 11. november 1918 – og hans tjeneste er ikke lenger nødvendig.

Han kommer tilbake til Amerika og begynner arbeidet med å komme seg i gang – og nå treffer han godt. Han får etablert et gartneri i Webster, Sør Dakota og i flere år øker omsetningen kraftig. Han får ansatt mennesker, og han begynner til og med å reklamere. Kontakten med Norge øker i omfang og en rekke brev blir sendt hjem. Ting går bra, og endelig ser det ut til at livet smiler til Olav.

Så kommer 29. oktober 1929 – en dato som mange kjenner som «Black Tuesday». Økonomien faller i Amerika og hele landet går inn i en dyp depresjon. Mange mennesker mister alt de har, for Olav – som da livnærer seg som gartner – et typisk yrke man gjerne benytter når man har råd. Så blir dette katastrofalt. Ingen kjøper lenger hans tjenester, og bedriften må legges ned. Dette var også opptakten til en ødeleggende spiral for Olav.

Han faller tilbake til gamle synder, alkoholen kommer atter frem i lyset. Siste brev hjem til Norge sendes i 1938 og etter det mister man kontakten med Olav. Når andre verdenskrig bryter ut kommer den ubeleilig for Olav, han har akkurat skaffet seg en ny jobb – noe som ikke er så enkelt når man nærmer seg 60. Han blir registrert i den Amerikanske hæren – og her får vite at han bor på Collins Hotel, Yankton, Sør Dakota. Men alderen gjør at han aldri blir benyttet. Etter det rakner det fullstendig.

Den 1. juli 1943 kan vi lese i avisen «Santa Cruz Sentinel» i California at han blir innbrakt for ordensforstyrelse etter at han blir funnet overstadig beruset ute. Dette får han en bot for. Etter det kan vi lese flere ganger i samme avis at han nevnes med det samme, men da begynner man også å ta i bruk fengselsstraff. Dette gjentar seg utover høsten. Stadig litt verre enn forrige gang.

Så den 30. oktober 1943 kan vi lese i «Oakland Tribune» at han er død. Da livnærte han seg som blomsterhandler i Watsonville. Han ble funnet utenfor en restaurant på Embarcadero, bevistløs med hodeskader, kutt og sterkt medtatt. Ved «Oregon Street», ikke langt unna – så fant politiet mye blod, og papirer som da viste hvem personen var. Han ble fraktet i hui og hast til Harbor Emergency Hospital – men døde der klokken 08:20.

En trist avslutning på et vanskelig og tøft liv. Livet spilte aldri på lag med Olav, og til tross for gjentatte forsøk – møtte han stadig veggen. Men til tross for dette, Olav ble aldri glemt av familien – og saken om ham ble gjenfortalt, og forsøkt forstått mange ganger.

Historien kommer til live ved å grave frem artikler på Newspapers.com.

Nå – hadde jeg endelig nok informasjon til å klare å fullføre historien. En trist historie, men like fullt – en mann og et liv. Ved å kombinere de digitale kildene her i Norge med NasjonalbiblioteketFamilysearch.orgLibrary and Archives Canada, Ancestry.com, Newspapers.com og MOMS – fikk jeg på plass bitene jeg trengte for å fullføre historien.

Gjerningsmannen ble identifisert over 60 år senere, men ikke før etter at gjerningsmannen selv var død.

Om artikkelforfatteren

Født 1981 i Horten som eldste sønn av Jarle Brudvik (1957) og Brit Mari Nygård (1961). Alltid hatt en dyp interesse for både lokalhistorie, slektshistorie og de lange linjer.