Arne Folkebad eller «Badet» på folkemunne hadde en trang fødsel, og mange harde år foran seg i oppstarten. For yngre lesere så låg badet bak Arnegården.
Arbeidet med å få et folkebad var delvis resultat av en opplysningskampanjer som gikk over landet. Det gikk på personlig hygiene, og hvor viktig den var for å forebygge sykdommer. I Ytre Arna ble det holdt folke møte i september 1905 hvor dr. Krohn hold foredrag om saken. I salen var det nok av interesserte, og ei nemnd vart valgt med banksjef Rongved som formann. I 1908 ble badet ferdig med bidrag fra kommune, fabrikken, innsamlede midler og et lite lån fra banken.
Badet var jo reist med tanke på arbeidernes forhold. Store familier i trange leiligheter med en kaldvannskran på deling og utedo. Skulle tro de ville strømme til badet, men nei, de gjorde ikke det. Badet ble lite besøkt, økonomien deretter og det tekniske utstyret skrantet. Til slutt, etter en 6-7 år tilbød styret fabrikken å overta det hele. Fabrikken sa nei, men tilbød 300 kroner i årlig bidrag.
Så sprakk den kullfyrte kjelen, og badet opphørte i en periode. Styret besluttet likevel å fortsette med nytt utstyr som elektrisk oppvarmet kjele m.m. Og fabrikken og kommunen, saniteten. og Dr.Kolderup bidro til det hele. I 1925 ble Badet åpnet på nytt, men oppmøtet var fortsatt så dårlig at sanitetsforeningen fikk tilbud om å overta, men sa nei. Men de skulle komme sterkere tilbake senere.
Fra 1929 ble det innført skolebading annenhver fredag på sanitetens regning, og fra da av gikk det fremover. For voksne var det åpent hver lørdag. Smått om senn økte oppslutningen fra arbeiderne, en ca generasjon etter åpningen. Det ble holdt nye folkemøter med foredrag av dr.Øverland og dr. Kolderup om viktigheten av god personlig hygiene. Men fremdeles delte de flest en kaldvannskran hjemme.
Men det gikk fremover, badet ble utvidet og restaurert, og folk strømmet til.
Så i 1941 ble det min tur å gå i skolebad og foreta min første dusj. Hver fredag hadde vi med rene underklær og håndduk på skole, og siste skoletime marsjerte vi til Badet og dusjet. En voksen dame var pedell og lærte oss også hvordan vi skulle vaske oss under dusjen. Der var det ingen kjære mor. Det var ingen spøk å holde styr på en guttegjeng som likte å sprute på hverande og holde leven, så en klask på baken forekom, vel fortjent.
1940 tallet ble Badets storhetstid, med stor tilstrømming av en ny generasjon tilreisende arbeidere. Ja, så bra gikk det at styret bestemte å bygge et nytt bad. Et lotteri ble satt i gang, loddbøker ble trykt opp og salget startet opp. Søknader om støtte ble som vanlig sendt både til kommunen og fabrikken. Til styrets store overraskelse ble begge søknadene avslått, og med samme begrunnelse. Fremtidens bebyggelse ville inkludere bad i alle leiligheter og hus. De første sto jo allerede ferdige på Sætre.
Styret måtte se seg selv i speilet og innrømme sin feilvurdering. De måtte avvikle lotteriet og måtte innse at løpet var kjørt. Men all ære for deres engasjement. Så fortsatte Badet sin som før med mindre og mindre besøk, og til slutt var det stopp. Huset sto tomt og forfalt, og til slutt ble det revet. En æra var over.
Den første generasjonen som tilbudet gikk til, tok ikke imot den. Det virker i ettertid som de ikke var moden for å bade i fellesskap. Men Badets tilstedeværelse var langsomt og sikkert med på endre folk sitt syn på dette, det kom med generasjonene, og Badet spillte en stor rolle i dette.
Jeg kommer aldri til å glemme badet.
