Kirketukt og strenge straffer i eldre tid

I Norges tidligmoderne periode ble seksuell omgang utenfor ekteskapet – kalt leiermål – møtt med svært strenge reaksjoner fra både kirke og verdslige myndigheter. Christian Vs Norske Lov av 1687 kriminaliserte alt utenomekteskapelig samliv og foreskrev bøtestraff for første gangs leiermål. Kunne man ikke betale bot, ventet alternativ straff som fengsel, gapestokk eller tukthus. Straffene ble skjerpet for gjentatte tilfeller; tredje gangs leiermål ble ansett som «kvalifisert leiermål» og kunne straffes med fengsel – og etter loven av 1687 risikerte gifte gjentagere endog dødsstraff (menn ved halshugging, kvinner ved drukning) for hor.

Kirketukten supplerte de verdslige straffene med en egen skamstraff: offentlig skriftemål. En forordning av 1617 bestemte at alle som begikk leiermål skulle stå til offentlig skrifte i kirken. Det innebar at synderen måtte tre fram foran menigheten under gudstjenesten, bekjenne sin synd og be om tilgivelse, hvoretter presten ga absolusjon etter en formaning. Offentlig skrifte fungerte i praksis som ydmykende gapestokk inne i kirkerommet. Ugifte kvinner kom særlig dårlig ut – mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt fra skrifte, noe som ga den underlige situasjon at den unge tjenestejenta måtte stå alene og skjemmes, mens barnefaren slapp unna. Til og med noen nygifte par ble ilagt slik bot dersom første barn kom “for tidlig”: En periode måtte ektepar som fikk sitt første barn under ni måneder etter bryllupet gjøre offentlig skrifte for sin formodede utukt.

Utover 1700-tallet mildnet gradvis de strengeste ordningene. Kravet om offentlig skrifte for leiermål ble avskaffet ved forordning av 1767, og i løpet av de første tiårene av 1800-tallet døde denne praksisen helt ut. Samtidig ble det gitt åpning for å slippe straff dersom paret giftet seg: fra 1798 skulle foreldre til et «uekte» barn slippe rettslig forfølgelse dersom de senere inngikk ekteskap med hverandre. Første og andre gangs leiermål ble formelt avkriminalisert i 1812. Likevel forble tredje gangs leiermål straffbart – kvalifisert leiermål ble først opphevet med den nye straffeloven av 1902. I løpet av 1800-tallet forsvant dermed det juridiske grunnlaget for å straffe konsensuell sex før ekteskapet, men de sosiale sanksjonene skulle bestå lenge etter at loven mildnet.

«Uekte» barn i kirkebøker og kirkelige ritualer

Kirken markerte tydelig skillet mellom legitime og illegitime fødsler. I kirkebøkene ble barn ført som «ekte» eller «uekte» alt etter om foreldrene var gift – og denne terminologien ble værende i bruk langt opp i moderne tid. Gjennom 1700- og 1800-tallet noterte presten ofte i dåpsprotokollen at et barn var «uekte» (født i leiermål), iblant også om det var morens eller farens første, andre eller tredje leiermål samt om foreldrene måtte stå offentlig skrifte. Slike innførsler synliggjorde uønsket moralsk adferd for lokalsamfunnet. Selv lenge etter at straffelovene ble endret, bar kirkebøkene preg av fordømmelse: Termen «uekte» om barn født utenfor ekteskap var i bruk helt opp mot vår egen samtid.

Også kirkens ritualer differensierte behandlingen av ugifte mødre. Etter en fødsel skulle en kvinne tradisjonelt «innledes» i kirken – en introduksjonsseremoni der presten ba for moren og ønsket henne tilbake i menighetsfellesskapet etter barseltiden. Men ugifte kvinner fikk ikke ta del i denne æren og renselsen. Kirkeritualet fastslo tvert imot at

«Uegte Quinder, som føde deris Børn i Hoer og Ukyskhed uden et ærligt Egteskab skulle […] holde seg nogle Uger hiemme, som sædvanligt; men [de] blive dog ikke af Guds Tienere indledde i Kirken, ej heller have nogen Følge med sig til Kirken.»
– arkivverket

Med andre ord: En mor som hadde “falt i synd” skulle holde seg hjemme de påkrevde ukene etter fødsel, men hun fikk ikke den høytidelige innledningen av presten, og ingen venninner fulgte henne i prosesjon slik skikken ellers kunne være. Kirkebøkene bekrefter da også at ugifte mødre glimrer med sitt fravær blant de introduserte – de gikk glipp av den sosiale hederen og åndelige forløsningen denne handlingen ga gifte og trolovede kvinner.

Introduksjon av barselkvinner (ofte kalt «kvinnegang» eller «inngangskone») var en gammel kirkelig skikk basert på ideen om rituell renselse etter fødsel (inspirert av Marias fremstilling i tempelet 40 dager etter Jesu fødsel). Utover 1800-tallet begynte denne skikken å dø ut de fleste steder – ofte forsvinner innførslene av introduksjoner fra kirkebøkene mot slutten av 1700-tallet eller tidlig på 1800-tallet. Likevel holdt tradisjonen stand enkelte steder helt ut på 1960-tallet.

I noen konservative bygdesamfunn var det altså mulig helt fram til rundt forrige midtseskel å oppleve at en nybakt mor ble ført opp kirkegulvet “som en glad og velsignet Moder”, mens en ugift mor i samme situasjon ikke fikk samme velsignelse. Slik tydeliggjorde kirken hvem som hadde fulgt samfunnets moralbud og hvem som sto utenfor.

Lovreformer og nytt syn på «uekte» barn (1800–1915)

På 1800-tallet skjøt humanitære og rettslige reformer fart, noe som gradvis endret både lovverket og holdningene til ugifte mødre og deres barn. Allerede i siste del av 1700-tallet kom de første tiltak for å gjøre barnefaren økonomisk ansvarlig, i stedet for at mor eller fattigvesenet alene skulle bære byrden. En kongelig forordning i 1763 innførte for første gang en generell bidragsplikt for fedre til barn født utenfor ekteskap. Faren skulle heretter bidra med minst halvparten av kostnadene til oppfostring fram til barnet var 10 år. Ytterligere forordninger på 1790-tallet ga myndighetene virkemidler til å inndrive slike barnebidrag med tvang om nødvendig. Dette var et tidlig skritt bort fra å betrakte slike barn som et rent fattigomsorgsproblem.

Et avgjørende vendepunkt kom med De Castbergske barnelovene av 1915. Kvinneforkjemperen Katti Anker Møller hadde i årevis agitert for ugifte mødres rettigheter, blant annet gjennom foredrag og artikler som «Ugifte mødre» (1901) og etablering av det første mødrehjemmet i Kristiania (1902). Sammen med svogeren, juristen Johan Castberg, arbeidet hun for en omfattende lovreform – og i 1915 vedtok Stortinget flere lover som revolusjonerte barnets juridiske stilling uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Hovedloven av 10. april 1915 omhandlet barn “hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre”, og denne gjorde spørsmål om farskap og barnebidrag til et offentlig anliggende. Ugifte mødre fikk nå plikt til å oppgi barnefar, og myndighetene skulle aktivt søke å fastslå farskapet og kreve inn bidrag. Samtidig ble rettsgrunnlaget skjerpet: Barn født utenfor ekteskap fikk nesten samme familierettslige status som ektefødte barn, med arverett etter far og farsslekt (dog uten odelsrett) og rett til farens slektsnavn. For første gang ble således farens slekt juridisk knyttet til barnet. (Arveretten gjaldt riktignok bare barn født etter 1. januar 1917, slik at den ikke virket tilbake på tidligere generasjoner)

De Castbergske reformene markerte et fundamentalt skifte i synet på “uekte” barn – fra å være rettsløse i forhold til sin far, fikk de nå krav på både underhold og arv. Barnefordommene i loven ble dermed langt på vei avskaffet. I praksis tok det likevel tid før samfunnets holdninger fulgte etter. Kirken fortsatte for eksempel å registrere fødsler som uekte i kirkebøkene lenge etter 1915. Men med lovverket i ryggen sto ugifte mødre sterkere. Morens opplysningsplikt om barnefar ble også innskjerpet i kirkelig regi – fra 1917 påla man ved dåpsinnførselen at farens navn skulle oppgis og føres inn dersom moren ikke var gift. Dette reflekterte en ny forståelse: ansvaret for “uekte” barn lå ikke lenger kun på en skambelagt mor, men skulle deles av far og samfunn.

Samtidig skjøt det offentlige og private hjelpeapparatet langsomt fart. Katti Anker Møller og likesinnede pionerer etablerte mødrehjem og spedbarnshjem for å gi enslige mødre et alternativ til å måtte oppgi barnet. Foreningen for hjemløse mødre og spædbarn (stiftet 1907 i Oslo) og Aline spedbarnshjem (fra 1918) er eksempler på tiltak som hadde som mål at kvinnene selv skulle kunne forsørge og beholde barna. I praksis ble likevel mange av disse barna adoptert bort, noe som viser at stigmaet og de økonomiske utfordringene ofte ble for tunge. Men de juridiske nyvinningene i 1915 la grunnlaget for en mer rettferdig behandling. Norge ble med dette det første landet i verden som likestilte barn født utenfor ekteskap med ektefødte når det gjaldt arverett, og banet vei for tilsvarende reformer i andre land.

Etterkrigstidens skam og adopsjonsbølge (1940–1960)

Man kunne kanskje forvente at det gradvis mer liberale lovverket og økt opplysning førte til mindre skam rundt ugift morskap utover 1900-tallet. Overraskende nok ble normene for seksualmoral strammere igjen i tiårene etter andre verdenskrig. Historikere påpeker at kvinnens ærbarhet fikk forsterket betydning i etterkrigstidens Norgeforskning.no. Den negative holdningen til de såkalte “tyskerjentene” (kvinner som hadde forhold til tyske soldater) og den generelle nasjonale gjenreisningen bidro til en strengere kontroll av kvinners seksualitet for å beskytte nasjonens moral. Arbeiderpartiets samfunnsvisjon på 1950-tallet var kjernefamilien med mannlige forsørgere og hjemmeværende mødre. I et slikt klima passet den enslige mor dårlig inn – hun måtte jo arbeide for å overleve, i fravær av en forsørger. Offentlige støtteordninger var dessuten nærmest fraværende før 1960-årene, så en alenemor stod ofte økonomisk på bar bakke. Resultatet var at ugifte gravide i mange tilfeller opplevde et sterkt press for å adoptere bort barnet.

Statistikken bekrefter dette bildet. I perioden ca. 1945–1965 ble det adoptert bort mellom tre og fire ganger så mange norske barn som før krigen. Adopsjonene nådde et historisk høydepunkt på 1950-tallet. Offisiell statistikk mangler for de første etterkrigsår, men forskere anslår at på 1950-tallet ble omkring 1000 norske spedbarn årlig bortadoptert – et svært høyt antall. (Til sammenligning var antallet fødsler utenfor ekteskap lavere enn på 1930-tallet, så en mye større andel av de “uekte” barna endte med adopsjon enn tidligere) Mødrene det gjaldt var som regel unge, ugifte kvinner – ofte førstegangsgravide i tenårene eller begynnelsen av 20-årene.

Skamfølelsen disse kvinnene ble påført, kan knapt overvurderes. Som den tidsvitnet Aud Oftestad (f. 1934) uttrykker det: å bli gravid uten ring på fingeren var forbundet med «bunnløs skam» i hennes ungdom. Familien tok ofte affære for å skjule skandalen. Mange gravide ble sendt bort fra hjembygda – gjerne til anonyme fødehjem i byene eller til private mødrehjem – for å føde i hemmelighet og adoptere barnet bort uten at naboer fikk vite noe. Et eksempel er jordmor Magnhild Lunders hjem på Mysen, hvor utallige unge kvinner fra hele Sør-Norge gjennom 1940- og 50-årene fikk bo i skjul fram til fødselen. Derfra ble det ordnet med fosterforeldre og adopsjon for barna, mens mødrene reiste hjem og måtte late som ingenting hadde hendt. Historiene forteller om gråtkvalte kvinner som senere kom tilbake og banket på døren, desperate etter å få se barnet de hadde gitt fra seg – men døren forble stengt: «Du har hatt ni måneder på deg til å tenke gjennom dette, nå er det noen andre sitt» var beskjeden. Slike fortellinger vitner om en nådeløs praksis der skammen over uekte barn trumfet morsfølelsen.

Også selve fødselsopplevelsen for ugifte mødre bar preg av å skulle disiplinere og distansere mor fra barn. På fødeavdelingene utviklet det seg en egen protokoll: Når en ugift kvinne skulle føde og personalet var informert om adopsjonsplanen, la jordmor en klut eller et laken over ansiktet hennes under forløsningen. Dette for at moren ikke skulle få se barnet idet det kom til verden. Den nyfødte ble deretter omgående tatt ut av rommet uten at moren fikk holde ham/henne, ja hun fikk ikke engang vite hvilket kjønn barnet hadde fått. Tanken var at det ville bli vanskeligere for en mor å gi fra seg babyen dersom hun så eller holdt den – så dette skulle for enhver pris forhindres. På sykehusjournalene og barselavdelingene kunne det til og med stå en kode “S” for spuria (latin for uekte) ved navnet til moren og barnet, for å markere deres status. Ugifte fødende fikk generelt også dårligere behandling og smertelindring under fødselen. En utbredt holdning blant enkelte jordmødre og leger var at «har de fått den inn, må de da også klare å få den ut» – med andre ord at kvinner som hadde “lagt seg ut” også fikk tåle smertene som en slags konsekvens. Slik ble fødselen i seg selv nærmest gjort til en soning.

De fleste ugifte mødre fødte alene, uten noen partner eller familie til stede. Sykepleiere har i ettertid fortalt hvordan de synes oppriktig synd på disse jentene, og gjorde det lille de kunne for å trøste dem på barselavdelingen. Men systemet var nådeløst institusjonalisert, og de færreste våget å trosse reglene. Noen unntak fantes likevel: Aud Oftestad – som selv jobbet som ung sykepleierstudent på Rikshospitalet på 1950-tallet – minnes en kvinne som tryglet om å få se barnet sitt. Aud hadde egentlig ikke lov, men hvisket til henne hvor babyen lå på barnerommet, slik at moren senere snek seg til å titte og endte med å beholde gutten sin. Slike små glimt av medmenneskelighet var sjeldne lyspunkt i en ellers hard praksis.

Holdningspresset kom ikke bare fra helsevesenet, men fra samfunnet rundt. Som nevnt begynte også arbeiderklassen og vanlige folk etter krigen å overta borgerskapets strenge normer for seksuell ærbarhet. Terje Carlsen har beskrevet etterkrigstiden som en epoke der “skam og sosial fordømmelse” var den realitet ugifte gravide måtte forholde seg til, uansett samfunnslag. Mange unge menn tok også lite ansvar – forskeren Liv Thoring påpeker at i etterkrigsårene praktiserte en del menn “uforpliktende sex” og stakk av eller nektet for farskapet når kjæresten ble gravid. Kvinnene satt igjen alene. Drømmen om at en romanse skulle ende i ekteskap brast for mange i disse årene, og dermed sto valget for den gravide mellom en tilværelse som “spedbarnsmor på legd” – eller å forsøke å starte med blanke ark ved å adoptere bort barnet i hemmelighet.

Slutten på skammens tid: endringer fra 1960-tallet

I løpet av 1960-tallet begynte den strenge moralen rundt “uekte” barn omsider å løsne grepet. En viktig milepæl kom i 1963 da staten fikk på plass en egen trygdeordning for ugifte mødre. For første gang kunne en enslig mor få noe økonomisk støtte til livsopphold. Dette reduserte det materielle presset som tidligere nesten tvang mange til adopsjon. Gradvis fulgte flere reformer: På 1970-tallet ble barnetrygd og sosiale ytelser utvidet, og i 1981 innførte man en felles offentlig stønad for alle enslige forsørgere – ugifte, skilte eller aleneforeldre av begge kjønn – slik at kategorien “ugift mor” mistet sin særstatus i velferdssystemet. Fra da av ble alle foreldre i prinsippet behandlet likt uavhengig av sivilstand.

Parallelt med bedre økonomiske vilkår kom det kulturelle og holdningsmessige skifter. 1960-årene brakte med seg seksualopplysning, prevensjon i større utbredelse og etter hvert kvinnekampens andre bølge, som alt sammen bidro til å redusere stigmatiseringen av seksualliv utenfor ekteskapet. Antallet fødsler utenfor ekteskap begynte faktisk å øke igjen mot slutten av 60-tallet – men nå under andre omstendigheter enn før. Stadig flere par valgte samboerskap i stedet for giftermål, og begrepet “uekte barn” gikk gradvis ut av bruk. I 1972 besluttet Kirken (Den norske kirke) å slutte å bruke betegnelsen uekte i dåpsattester og andre dokumenter, ifølge samtidige meldinger, og man omtalte heller foreldrenes sivilstatus. Barn født utenfor ekteskap ble rett og slett barn, ikke et moralsk avvik. Da arveloven av 1978 trådte i kraft, falt også de siste juridiske forskjeller bort – alle barn fikk lik arverett uansett om foreldrene var gift eller ikke.

Innen et par tiår etter 1960-tallet var altså den århundrelange skampraksisen for ugifte mødre i stor grad historie. Det som i sin tid kom av strenge religiøse normer og behov for sosial kontroll, utviklet seg – langsomt, men sikkert – til en erkjennelse av at samfunnet måtte behandle alle barn og mødre med verdighet. Til tross for tidlige reformer på 1910-tallet, holdt skammen stand på folkegrunnplanet til langt ut på 1900-tallet i Norge. Hvorfor varte den så lenge? Historikere peker på seige kulturelle oppfatninger om kvinnens ære, mangelen på økonomisk sikkerhetsnett og et sterkt konformitetspress i små samfunn som hovedforklaringer. Først da velferdsstaten og nye idealer om individuell frihet skjøt fart, forvitret grunnlaget for å opprettholde det sosiale stigmaet.

I dag er det vanskelig å forestille seg at et barn skulle merkes som “uekte” eller at en nybakt mor skulle måtte skamme seg offentlig. Historien om ugifte mødres kår – fra kirkebenkens skammekrok til rettighetskamp og reform – viser likevel hvor dypt normene satt i samfunnet. Det tok flere hundre år å gå veien fra gapestokk til aksept. De siste restene av gamle fordommer ble ryddet vekk for bare noen få tiår siden. Ved å kaste lys over denne historien – gjennom kirkebøker, rettsprotokoller, avisspalter og levede minner – får vi et klarere bilde av hvordan holdningene til ugifte mødre og “uekte” barn gradvis endret seg. Og vi forstår bedre bakgrunnen for at skammen kunne vare så lenge, helt opp til 1960-tallet noen steder, før endringens time omsider var kommet.

Kilder: Historiske lovtekster, kirkebøker og tingbøker (Arkivverket, Digitalarkivet); Store norske leksikon; lokalhistoriewiki.no; Kilden Kjønnsforskning/Forskning.no; Sykepleien.