Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Arne Musikforening – Minnebrev 1989

Slektsforskning kan by på så mangt – også når man minst forventer det. Rett på nyåret dumpet det ned en e-post fra Bjørn Alver. Han hadde et gammelt minnehefte fra Arne Musikforening hvor våre felles aner nevnes. Dette gir et flott innblikk i små hverdagsglimt fra 1923 og noen år fremover. I dette minneheftet finner man også et minnebrev skrevet av dirigent og komponist Valter Emil Aamodt (1902-1989). Brevet ble trolig skrevet til 100-års jubileet i 1977 og sendt til Arnold Nævdal; men publisert som en del av juleheftet i 1989. Brevet er gjengitt nedenfor – og hele minneheftet kan lastes ned som PDF nederst.

Julehilsen fra Valter Aamodt

Det var vel en maidag i 1923 det egentlig begynte, da Ole Brudvik og jeg var på rekruttskole på Ulven, og «fant hverandre» i vår felles interesse: musikken. Jeg hadde da i 3 år vært dirigent for Janitsjarorkestret «Norden» i Bergen, og våren 1924 ga «Norden» konserter i Ytre Arna. Det var mitt første besøk i Arna, det var gamle gode «Johan Jebsen» som fraktet oss. Litt senere samme året kom så spørsmålet fra Arne Musikforening om jeg kunne komme og forberede en konsert med Foreningen, og lysten på utfordrende oppgaver som 22-åringen var, svarte jeg naturligvis ja.

Men begynnelsen ble ikke noe flatterende for meg. Prøven skulle holdes søndag ettermiddag, og jeg skulle reise med rutebil. Åsane Billag hadde da drevet en kort tid, men det var ingen rute til Ytre Arna. Birger Nævdal som jeg hadde telefon­kontakt med, Forklarte naturligvis at jeg skulle ta rutebil til Vågsbotten og gå derfra resten av veien. Dette med Vågsbotten glemte jeg visst helt, for ukjent med geografi­en som jeg var fant jeg ut at når bilen ikke gikk helt til Ytre Arna burde jeg vel følge den så langt som den gikk!

Riktig nok oppdaget jeg i et veikryss Ole Brudvik som tydeligvis var på sykkeltur, men jeg fikk bare hilse og vinke til ham før bilen kjørte videre. Og satte meg av på Haukås. Og der sto jeg! Da gikk det opp for meg at Ole kanskje skulle «lose» meg, og at det var i veikrysset der han sto jeg skulle gått av bilen. Omsider fant jeg fram til stien mellom Breistein og Arna, og der møtte jeg Birger Nævdal som var blitt alarmert av en bestyrtet Ole, og som hadde regnet ut hvor han burde søke etter den villfarne. Jeg syntes det var pinlig at min entre skulle skje i så uheldig lys, men senere har historien iallfall gitt meg og mine venner mang en hjertelig latter.

Venner, ja! Jeg fikk snart følelsen av at alle musikantene var mine venner, men selvsagt ble ikke den intime kontakten like sterk med alle. Begynnelsen ble altså gjort med Ole Brudvik, hans brødre Ludvig og Einar var også sterkt gjeldende. Og faren deres, Erik, som trakterte skarptromme i Arne i 54 år! En enestående bedrift. Levende interessert, dyktig, stø og pålitelig var Erik Brudvik. Han og Olai Skreien på stortrommen var et «radarpar» på «sammenslått» som jeg ikke har opplevd i noe annet korps. Olai Skreien var også foreningens muntrasjonsråd.

På konsertene opp­trådte foreningen oftest med 3 avdelinger, ved «store» anledninger engasjerte vi gjerne noen til å fylle ut mellomavdelingene, men ved mere vanlige konserter satte vi vår lit til Olai Skreien. Og når han med sin lett synlige korpus litt nølene kom inn på podiet og forkynte at «Mens dei hine karane får pusta på å samla vet, skal eg fortelja nokre stubbar», da var suksessen sikret langt på vei!

John Hansen som var dirigent året før meg og instruktør i min første sesong var av en fin type, og gjorde en uegennyttig innsats. Bjarne Eide var med i hele min tid, an var en fin barytonist som særlig på kirkekonserter gledet med vakre soli. Bjarne var allsidig, spilte flere instrumenter, var en tid instruktør, han var også kordirigent. Ingolf Frantzen var også et fremtredende medlem, leder av den den gang ikke rett store klarinettgruppen. Johan Valestrand gjorde innsats på så mange felter, det ga meg kontakt med ham også i alle årene etter at jeg sluttet i Arne.

Han var ivrig med til det siste, ved sin bortgang hadde han vært medlem i 60 år! Lars Rolland var, som alle vet, en fin musiker, han arbeidet samtidig med meg i 10 år og overtok ledelsen alene i 1939. Han ble meg en god venn og medarbeider i fruktbart samarbeide.

Og alltid blide fremdeles og smilende Johan Assersen, han begynte i foreningen i min tid og fyller sin plass i horngruppen. Einar Venset kom til Ytre Arna i min tid og viste seg snart som et allsidig og nyttig medlem. Han spilte vekselvis første kornett og baryton, han var også habil fiolinist, han var kordirigent, og nå er han havnet i slagverket som dyktig paukist. Også i administrasjonen har han gjort seg gjeldende, han må visst være uslitelig. Men så er han jo trønder!

Birger Nævdal var likevel den jeg ble aller mest knyttet til. Han tok den første kontakt med meg på foreningens vegne, han var formann de første 8 av mine 15 år i Arne, hans og fru Brita’s hus sto alltid åpent for meg når jeg til tider trengte husvære og mat. Det falt seg ofte slik at min kone tok turen med når jeg skulle til Arne, og mens jeg var på prøven deltok hun i rene underholdningskvelder sammen med Brita og de livlige døtrene til Nævdals. Jeg hadde bestemt inntrykk av at alle moret og gledet seg i samværet. Og i sjokket som råket oss 9. april sto Nævdals rede til åta hånd om meg og min familie. Vennskapet med Nævdals fikk varige uttrykk både i glede og sorg.

La meg også ta med alle de juledagsmorgener vi ble «brutalt» vekket av telefonen, og «Glade jul» tonet oss i møte fra telefonstasjonen i Ytre Arne. Så kom noen av karene og ønsket oss god jul, og så kom spørsmålet: «Kor læt da?» Ennå langt inne i søvnen måtte jeg samle tanker og sanser og svaret ble gjerne «Bassene må komme nærmere telefonen» og kanskje «kornettene kunne stemt bedre». Forhåpentlig fant jeg et par oppmuntrende og takkende ord også, for selv om det i øyeblikket kunne smakt med en times søvn til, så var vi oppriktig glade og takknemlige for denne fine hilsen på juledags morgen. Også uttrykk for vennskap!

Enda en om ting må jeg få nevne: At Musikforeningen og jeg straks «fant hverandre» i ønske å spille NORSK musikk, og at vi nesten så det som en forpliktelse å gjennomføre ønsket. Jeg er glad for at den linjen følges Fremdeles. Og nå har Arne Musikforening- som en av de første i landet – gått hen og blitt over hundre år! Tross skiftende tider.

For også i mine år kunne trå velt skiftarbeide i Fabrikken veksle med år i arbeidsløshet og vanskelig økonomi. Begge deler influerte sterkt på foreningens virksomhet. Men Arne Musikforening har alltid hatt dyktige foregangsmenn som har klart å holde den i live og reise den etter vanskelige perioder. Et medlem sa forresten nylig til meg: «Det er sånn god ånd i Arne Musikforening». Og det lover jo godt for fremtiden.

La meg så med min inderlige takk for alle rike opplevelser og gode minner som knytter meg til Arne Musikforening få uttrykke min varme hilsen til dere alle og ønske om at den gode ånd fortsatt må råde.

Lykke til i fremtiden!