Britha «Kina-Brita» Vestervik

Slekten hadde bodd på plassen Sauehola siden rundt 1750 når da hennes tipp-oldefar Lars Mathiassen ryddet plassen og bosatte seg her. Men det var hverken som prestekone eller gårdskone at Britha skulle bli kjent – for henne ventet et veldig spennende liv.

Moren hennes døde når Britha var bare 20 år, og det gjorde nok et veldig inntrykk på henne. Det var óg en av grunnene til at hun søkte trøst hos Gud; og etter hvert ble hun mer og mer opptatt av den «åndelige krisen» som «hedningene» var i – særlig da når man så mot Kina.

Britha Vestervik var med en annen kvinne (Gjertine Orrestad fra Sogndal) den første misjonæren som fikk kallsbrev fra den nystartede Kinamisjonen den 23. september 1891 – etter J. Brandtzæg. Hun tilhørde det områsdet som senere ble Haugesund, Sunnhordaland og Hardanger krets av Misjonssambandet (HSH).

I mai 1892 sto det i bladet «Kineseren» beskrevet fra Britha selv at hun tidlig måtte ut fra hjemmet og det var ikke uvanlig på den tiden. Da moren døde hadde hun ropt til Gud om nåde og syndsforlatelse – og Gud hørte da ropet og «.. lot nådens solstråler skinne inn i min mørke sjel, og jeg fikk tro meg som et benådet Guds barn».

Den eneste utdannelsen hun hadde før misjonsarbeidet var noen år med folkeskole; men hun satte sin lit til Gud som hun sa; og igjennom kontakt med misjonsvenner i Bergen fikk hun høre mer om Kina og Kinamisjonen. «Kallet til å dra til Kina som jeg óg hadde følt før, ble nå ganske klart for meg.» skrev hun da videre til «Kineseren».

Hun ble således tatt opp som misjonær av sentralstyret i Bergen; dette skjedde allerede i 1890 – altså før Kinamisjonen ble offisielt opprettet. Hun ble sendt til Diakonessehjemmet i Oslo for å lære om sykestell – deretter fikk hun som nevnt utlevert kallsbrevet. I kallsbrevet sto det blant annet at forbundet «.. vil yde dem al den støtte saavel i materiel som aandelig Henseende, som de ved Guds Naade evner og Omstendighederne maatte paakræve». Lite visste hun at akkurat denne setningen skulle komme til nytte senere.

På høsten i 1891 så satte hun seg på Amerikabåten og dro over – hun var tatt ut til å begynne på Red Wing-seminaret i Minnesota. Det var viktig å kunne språk for å kunne fungere som misjonær. En av de andre som dro over sammen med henne var Johan Albert Skordal. De sendte hverandre lange blikk i løpet av vinteren – og når våren kom så ble de forlovet.

Våren 1892 var hun da ferdig med skolen, og reisen videre skulle da gå fra San Fransisco – over til Japan og dertil videre til Shanghai. Men før de kunne dra, ble de sendt rundt i Amerika for å utøve misjonering der – Johan ble sendt ut på prærien til Dakota, mens Britha var på reise i Iowa. På denne måten fikk de da også mer mulighet til å øve på engelskkunnskapene sine.

Høsten 1892 ble de samlet i San Fransisco, og det var da skipet «Gaelic» som skulle frakte de over til Japan. Fem misjonærer var med på reisen. Kalenderen viste 6. september 1892 når skipet seilte ut havnen og forbi Golden Gate. Skipet hadde en del kinesere om bord, og de ble raskt slått av kulturkollisjonen; men nå var reisen begynt – og de måtte da bare finne ut av det.

Først 4. oktober 1892 kom de frem til Shanghai – og tre dager senere kom de frem til Hankou og Wohang. Der ble de tatt i mot av 14 norske og en dansk misjonær. Først i desember gikk da brevet hjem til Norge for å fortelle at hun da var kommet hjem og at alt sto bra til. Nå var både mor og far døde, men søsknene fikk informasjon igjennom Arnetvedt.

Våren 1893 så ble hun gift med Johan Skordal – de arbeidet da ved Tsinshankiang. På samme sted ble de også foreldre til to gutter – Julius Albert (f. 16. desember 1893) og Birger Justin (f. 24. september 1896). Kort tid etter så døde mannen Johan av dysentri; plutselig sto da Britha der alene med to barn, langt vekk fra alt som var kjent og kjært.

I 1897 – etter mannens ønske, dro hun tilbake til Norge – hun ble værende her i en tid mens hun arbeidet som sykepleier – før hun senere dro tilbake til USA med sine to sønner. Britha fikk da bruk for den setningen som nevnt tidligere – og på generalforsamlingen fikk hun innvilget enkepensjon. Hele 600,- kroner fikk hun – en anseelig sum den gangen – og som at hun var den første kinamisjonæren ble hun óg den første til å få pensjon i Kinamisjonen. I tillegg fikk hvert barn 90,- kroner.

I 1900 dro hun alene over til USA og fikk på plass sitt gamle nettverk før hun da i 1905 var hjemme i Norge på sykebesøk før hun i 1906 dro tilbake til USA – denne gangen sammen med sønnene. Hun tok opp læreryrket og jobbet i mange år ved Jewell Lutheran College i Iowa. Noen år senere, i 1914 så giftet hun seg på ny med Lewis Nelson i Sioux City, Iowa.

Begge sønnene dro ut i første verdenskrig, og kom hjem igjen med livet i behold. Sågar så meldte også eldstemann seg til tjeneste i andre verdenskrig óg da han var forferdet over Pearl Harbour og Quisling i Norge – men da han allerede var 50 år, så takket de pent nei til ham.

I 1953 så dør Britha Vestervik – i en alder av 85 år, og ble gravlagt ved Saint Olaf Churchyard Cemetery Bode Humboldt County Iowa. Hun kom aldri tilbake til Kina; men etterslekten lever videre i USA.