Bruvik sogn er et historisk kirkesogn i det tidligere Hordaland fylke, med røtter tilbake til middelalderen. Sognet ligger sørøst på Osterøy der Sørfjorden og Veafjorden møtes, og området har gjennomgått en rik lokalhistorisk utvikling fra gamle bondesamfunn til moderne tid​. Samtidig har Bruvik vært arnestedet for slekten Brudvik, en familie som tok navn etter stedet. I denne artikkelen ser vi på Bruvik sogns historiske utvikling – kirkehistorie, samfunn, næringsliv og geografi – samt hvordan Brudvik-slekten har sine røtter her.

Historisk oversikt fra middelalder til moderne tid

Bruvik-området var bosatt allerede i middelalderen. Stedsnavnet er første gang nevnt omkring 1350 i en jordebok over kirkegods, der området kalles “Bruvikum”​. Dette tyder på at Bruvik var del av kirkens eiendommer i høymiddelalderen, og at det allerede da fantes gårdsdrift her. Som mange lokalsamfunn ble Bruvik påvirket av store omveltninger som svartedauden på 1300-tallet og senere reformasjonen på 1500-tallet, men forble et lite jordbrukssamfunn under skiftende eiere. I katolsk tid var området underlagt Den katolske kirke frem til reformasjonen i 1537, da det gikk over til den lutherske statskirken.

Utover 1600- og 1700-tallet fortsatte Bruvik som en del av jordbruksbygdene i Nordhordland. Sognet Bruvik var lenge underlagt Haus prestegjeld, men fikk etter hvert sin egen identitet. I 1868 vedtok en kongelig resolusjon at Haus skulle deles, og Bruvik prestegjeld ble opprettet med Bruvik som hovedsogn​. Kort tid etter, i 1870, ble området også skilt ut som egen kommune – Bruvik herred – i forbindelse med de nye formannskapslovene​. Den nye Bruvik kommune omfattet både Osterøy-siden (Bruvik sogn) og bygdene på fastlandet (Stamnes m.fl.), som tidligere hadde ligget under Haus. Administrasjonssenteret ble lagt til tettstedet Bruvik på Osterøy, der kirken lå​.

Bruvik kommune besto opprinnelig av Bruvik, Stamnes og senere Dale sogn, og strakte seg fra Trengereid i sørvest til gårdene nord for Stamnes. På 1870-tallet var Bruvik tettsted det naturlige sentrum: et kirkested, handelssted, poststed og administrativt senter for bygdene på begge sider av fjorden​. Fjorden fungerte som hovedferdselsåre i en tid uten veiforbindelser. Mot slutten av 1800-tallet kom imidlertid industrialiseringen til området. Jernbanen Vossebanen åpnet langs fjorden i 1883, noe som knyttet bygdene tettere til Bergen. Samtidig vokste det fram nye industristeder: Vaksdal Mølle ble etablert i 1872 og ble snart en av Skandinavias største møller, og ved Dale startet byggingen av Dale Fabrikker (tekstilindustri) i 1878 med drift fra 1879. Disse nye arbeidsplassene og jernbaneforbindelsen førte til befolkningsvekst på fastlandssiden.

Som en konsekvens av utviklingen flyttet både det kirkelige og administrative tyngdepunktet seg vekk fra Bruvik. Allerede 20–30 år etter kommunens opprettelse hadde Bruvik mistet sin århundrelange betydning som regionalt senter​. Kommunens administrasjon ble gradvis flyttet – i 1937 fikk Dale tettsted kommuneadministrasjonen. Under de omfattende kommunesammenslåingene på 1960-tallet ble Bruvik kommune til slutt oppløst i 1964. Bruvik-siden av Osterøy (inkludert tettstedet Bruvik med 409 innbyggere) ble da en del av nye Osterøy kommune, mens resten av kommunen (flertallet av innbyggerne) gikk inn i nye Vaksdal kommune på fastlandet. Etter dette hørte Bruvik sogn administrativt til Osterøy. I dag er Bruvik en liten, men levende bygd i Osterøy kommune​, mens områder som Stamnes og Dale utgjør sogn i Vaksdal kommune.

Geografisk plassering og naturlige forutsetninger

Bruvik sogn ligger sørøst på Osterøy, en av Norges største innlandsøyer, omtrent der fjordarmene Sørfjorden (fra vest) og Veafjorden (fra nord) møtes. Sognet omfatter blant annet gårdene Indre-Bruvik, Ytre-Bruvik og Kyrkje-Bruvik (Kirke-Bruvik) på Osterøy. Landskapet i Bruvik-området er preget av bratte fjell som stuper ned i de trange fjordene. Dette gir vakker natur, men betydelige utfordringer for bosetning – det finnes kun smale strandflater og dalfører hvor folk kunne bygge gårder og dyrke jorden. Klimaet er typisk vestlandskystklima med milde vintre og mye nedbør, noe som ga frodig gress til beite, men også kunne utløse ras i de bratte liene.

De naturlige forutsetningene gjorde at bosetningen i Bruvik sogn tradisjonelt besto av små gårdsbruk spredt langs fjorden og i dalsidene. Jorda var brukbar til gras og husdyrhold, men kornavlingene var beskjedne. Fjorden ga tilgang til fisk og fungerte som ferdselsvei – båten var lenge den eneste måten å reise mellom gårdene og ut til omverdenen. Faktisk var fjorden “hovedferdselsåren fra tidenes morgen” i dette området. Bøndene rodde til kirken, til markeder og til nabobygdene. Det fantes heller ingen veiforbindelse ut fra Osterøy før langt inn på 1900-tallet. Først i 1958 ble den første ordentlige veien fra Bruvik-distriktet åpnet (gjennom Bergsdalen til Voss)​. Fra 1960-årene av fikk Osterøy fastlandsforbindelse via bro og ferger, men Bruvik forble relativt avsidesliggende fram til nyere tid.

Til tross for sin isolerte beliggenhet la Bruviks natur også grunnlag for næringsutvikling. Fjorden ga et naturlig havneområde, og Bruvik utviklet seg tidlig som et lite handelssted. På 1800-tallet kom det et poståpneri i Bruvik; allerede i 1870 ble “Brudvig” poståpneri opprettet i Bruvik prestegjeld. Skogen i liene ga tømmer som kunne benyttes lokalt, og elver i området ble utnyttet til kvernbruk og sagbruk. Den virkelig store industrien vokste likevel frem like utenfor selve Bruvik sogn: På fastlandssiden av Sørfjorden ble Vaksdal et industristed med sin dampdrevne mølle fra 1870-årene, og litt lenger nord blomstret Dale Fabrikker som en hjørnesteinsbedrift fra 1879​. Disse etableringene skjedde i Bruvik herreds tid, og mange fra Bruvik-området fikk arbeid i fabrikkene. Jernbanen knyttet bygdene til Bergen og gjorde det mulig å eksportere varer som mel og tekstiler. Samtidig førte industrien til fremvekst av tettsteder med butikker, verksteder og andre servicetilbud. Innen tidlig 1900-tall var derfor Vaksdal og Dale blitt de økonomiske tyngdepunktene i regionen, mens Bruvik gikk tilbake til å bli et rolig bygdesamfunn basert på jordbruk, fiske og noe skogsdrift.

Kirkens rolle i Bruvik lokalsamfunn

Bruvik kirke har stått sentralt i sognets historie og folks liv. Allerede på 1300-tallet fantes det en kirke her – i skriftlige kilder fra 1340, 1360 og 1374 omtales kirken under navnet “Brunvik”​. Trolig var den middelalderske kirken i Bruvik en stavkirke av enklere størrelse. Etter reformasjonen fortsatte Bruvik å ha egen kirke under Haus prestegjeld. Den gamle stavkirken ble erstattet av en tømret kirke i 1608​. Denne bygningen sto i over 250 år før den ble revet i 1866. Året etter, i 1867, sto dagens hvite trekirke ferdig på samme sted – Bruvik kirke slik vi kjenner den i dag​. Den nye kirken, tegnet av arkitekt Frederik Hannibal Stockfleth, er en laftet langkirke med 350 sitteplasser og vesttårn. Noe av inventaret i kirken er faktisk eldre enn selve bygget: Blant annet skjenket sogneprest Mogens Hammer i Haus et alterskap eller annet interiør til Bruvik kirke i 1690, og dette er fortsatt i bruk​. Kirken ligger vakkert til helt nede ved fjorden på gården Kyrkje-Bruvik, omtrent på samme tomt som middelalderkirken sto.

Gjennom århundrene var kirken ikke bare et religiøst samlingspunkt, men også et knutepunkt for lokalsamfunnet. Folk kunne ha lang vei dit – spesielt for dem som bodde på fastlandet. Før 1890-årene måtte innbyggerne i for eksempel Dale reise 2 km til fjorden og så ro 15 km over til Bruvik for å komme til gudstjeneste. Kirkebesøk kunne være en anstrengende heldagsaffære med roing over opprørt fjord og vandring i bratte bakker, men likevel var det naturlige høydepunkt i uken for mange. Kirken bandt sammen spredte bygder i sognet gjennom felles ritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og høytidsgudstjenester. Etter hvert som befolkningen på fastlandssiden vokste, ble det nødvendig med egne kirker der: I 1896 fikk Dale sitt eget kapell (Dale kapell), som i 1911 ble oppgradert til sognekirke da Dale sogn ble opprettet. Senere, i 1933, fikk tettstedet Vaksdal bygget sin egen Vaksdal kirke, og Vaksdal sogn ble skilt ut fra Bruvik​. Disse delingene førte til at Bruvik sogn etter hvert omfattet færre innbyggere, men Bruvik kirke fortsatte å tjene lokalsamfunnet på Osterøy-siden. Formelt ble Bruvik sogn overført til Haus prestegjeld igjen i 1968, og inngår i dag i Osterøy sokn (Arna og Åsane prosti).

Kirken og religionen satte også preg på dagliglivet og skikkene i Bruvik. Et eksempel er de gamle gravferdsskikkene på Osterøy. Når noen døde, sendte familien karer av sted med båt til Bergen for å hente en ferdig likkiste – ofte malt svart​. Når kisten kom tilbake, samlet naboer og slekt seg i hjemmet. Det ble holdt en enkel seremoni uten prest, der en forsanger leste fra Bibelen, før den avdøde ble lagt i kisten​. Under selve gravferden bar gårdens husbond med seg et spann melk foran kisten – en symbolsk handling man holdt på med helt til 1950-tallet. Fordi presten ikke alltid rakk å være til stede ved gravleggelsen, hendte det ofte at selve jordfestelsen (prestelig velsignelse av graven) fant sted noen dager senere eller påfølgende søndag. Disse skikkene viser hvordan lokalsamfunnet tok ansvar for religiøse ritualer i en tid med store avstander og få faste prestebesøk. Kirken sto uansett sentralt: både som Guds hus og som samlingssted der tradisjoner, tro og fellesskap ble holdt i hevd gjennom generasjonene.

Slekten Brudvik fra Bruvik

Slektsnavnet Brudvik stammer direkte fra Bruvik sogn. I likhet med de fleste nordmenn før i tiden brukte folk i Bruvik opprinnelig patronym som etternavn – det vil si man het for eksempel Larsen eller Nilsdatter etter farens fornavn. Utover 1800-tallet ble det vanlig å ta faste slektsnavn, og i Bruvik-området valgte flere å benytte gårds- eller stedsnavnet som nytt etternavn. Familiene som i dag kalles Brudvik tok sitt navn etter Bruvik da de flyttet fra bygden på Osterøy til industristedet Ytre Arna på midten av 1800-tallet​. Omkring 1848 forlot nemlig flere medlemmer av slekten hjembygden for å arbeide ved den nye tekstilfabrikken Arne Fabrikker i Ytre Arna, etablert i 1846. Blant dem var Erik Larsen (Brudvik), som nevnes som ansvarlig for å ro fabrikkbåten inn til Bergen​. I stedet for å beholde patronymet “Larsen” valgte familien å ta med seg gårdsnavnet – Brudvik – som sitt faste slektsnavn. På den måten skilte de seg ut fra mengden av Larsen og Eriksen, og knyttet navnet sitt til hjemstedet. Denne overgangen skjedde i en periode da skrivemåten av navnet var i endring: På amtmannens kart fra 1826 ble stedet skrevet “Brudvik”, rundt 1850 ser man varianten “Brudvig”, og fra 1889 ble den offisielle skrivemåten “Bruvik. Familien hadde imidlertid forlatt Bruvik før denne reformen var endelig, og de beholdt den eldre stavemåten “Brudvik” i slektsnavnet sitt. Det samme mønsteret sees hos flere andre utvandrere fra Bruvik: etternavnet de tok avhenger av når de dro – før eller etter 1850 – og om de valgte å følge offisiell rettskriving.

Slekten Brudvik har dype røtter i Bruvik sogn. Familien nedstammer fra folk på flere av de gamle gårdene i området – deriblant Ytre-Bruvik, Indre-Bruvik og Kirke-Bruvik, samt nærliggende bruk som Koppen, Veset, Hannisdal og Løtvedt. Navnet Bruvik/Brudvik i seg selv gjenspeiler geografi og naturen i bygden. Språklig kommer det av norrønt Brúnavíkr – første ledd brun betyr “kant” eller “fjellskrent”, og siste ledd vík betyr “vik” eller “bukt”​. Den eldste formen Bruvikum fra 1300-tallet er dativ flertall og sikter til “vikene” i området. Derfor tolkes navnet som “vikene under fjellskrenten” – et treffende bilde på Bruviks beliggenhet under den markante Bruviknipa (også kalt Brøknipa) som ruver over fjorden. At u-lyden lokalt ble uttalt mer som “o/ø” har bidratt til skrivemåten med d (Brudvik), da dette bedre reflekterte dialektuttalen på 1800-tallet​. Slektsnavnet Brudvik bærer altså med seg både stedets historie og topografi.

Gjennom generasjonene har mange med slektsnavnet Brudvik fortsatt å bo i Bergens-området, mens andre har spredt seg utover Norge og verden. Men uansett hvor de befinner seg, kan de føre sin familietradisjon tilbake til det lille stedet Bruvik på Osterøy.

Kilder og videre lesning

• Lokalhistoriewiki: Bruvik – detaljert artikkel om Bruvik sogn og kommune​.
• Familien Brudvik nettsted: Opprinnelsen til slektsnavnet – artikkel av Kjell A. Brudvik (2015) om Brudvik-navnets historie​.
• Wikipedia (no): Bruvik kommune – om Bruvik som tidligere kommune i Hordaland​.