Ole Eriksen Brudvik vokste opp i en tid preget av store endringer i Norge. Han ble født 9. mai 1847 på gården Indre Boge i daværende Haus sogn (dagens Osterøy kommune)​. Ole var sønn av Erik Larsen Brudvik (1818–1897) og Anna Olsdatter Kirke-Bruvik (1823–1908, og hadde fire søsken. Familien levde først som bønder, men i Ole Eriksens barndom forlot de det tradisjonelle gårdslivet til fordel for mulighetene i den gryende industrien. Midt på 1850-tallet flyttet de fra Osterøy-området til Ytre Arna, et lite tettsted utenfor Bergen som var i ferd med å vokse fram rundt den nye tekstilfabrikken Arne Fabrikker​. Denne flyttingen markerte starten på Ole Brudviks livslange tilknytning til Ytre Arna.

Oppvekst og familie på Indre Boge og i Ytre Arna

Ole tilbrakte sine første år på Indre Boge, hvor familien drev gårdsbruk i en enklere, landlig tilværelse. Som liten gutt opplevde han imidlertid at hjembygda ble berørt av industrialiseringen. Den tyske innvandreren og gründeren Peter Jebsen hadde i 1846 etablert Arne Fabrikker ved Blindheimselven i Ytre Arna – Norges første mekaniserte bomullsveveri​. Fabrikken vokste raskt og trakk til seg arbeidskraft fra hele Vestlandet​. For familier som Brudvik åpnet dette for nye leveveier. Da Ole var rundt 8 år gammel, flyttet familien til Ytre Arna for at faren kunne arbeide ved fabrikken. Ole fikk dermed sin oppvekst i et ungt industrisamfunn, svært ulikt det tradisjonelle bondesamfunnet han ble født inn i.

I Ytre Arna ble Ole en del av et komplett fabrikksamfunn. Arne Fabrikker fungerte ikke bare som arbeidsplass, men organiserte store deler av samfunnslivet lokalt. Fabrikkeierne sørget for at det fantes boliger for arbeiderne, egen skole for arbeiderbarn, idrettsanlegg, samfunnshus med kino og til og med en kirke på stedet​. Dette innebar at Ole vokste opp i et miljø der arbeid og familieliv gikk hånd i hånd – det var vanlig at flere i samme familie, inkludert kvinner og barn, arbeidet ved fabrikken​. Ole Brudviks egen familie bar preg av dette: både han selv, hans far og senere hans yngre brødre fikk arbeid ved tekstilfabrikken fra ung alder.

Arbeidet ved Arne Fabrikker

Som tenåring gikk Ole Eriksen Brudvik inn i rekken av fabrikkarbeidere. I 1865, bare 17 år gammel, er han registrert som “Ullfabrikkarbeider” ved Arne Fabrikker​. Fabrikken produserte opprinnelig bomullstøy, men ble etter hvert utvidet med spinneri, fargeri og annen tekstilproduksjon​. Det var krevende fysisk arbeid og lange dager, men fabrikkene gav også en stabil inntekt i en tid da mange på landsbygda slet økonomisk. Ole viste seg å være dyktig og pålitelig; etter hvert avanserte han i stillingene. Ved folketellingen i 1900 hadde han tittel av maskinmester på fabrikken – en form for teknisk mellomleder som hadde ansvar for maskineriet. I 1910 ble han beskrevet som “uldvæverstolemester”, altså en formann for vevemaskinene​. Gjennom nesten femti år i arbeid ved Arne Fabrikker gikk Ole gradene fra simpel fabrikkarbeider til en betrodd teknisk stilling – et tydelig tegn på hans kompetanse og fabrikkens utvikling.

Arbeidere ved Arne Fabrikker i 1891. Det var ikke uvanlig at hele familier – menn, kvinner og barn – arbeidet sammen i tekstilindustrien på slutten av 1800-tallet​. Ole Brudvik selv begynte som ung arbeider og steg i gradene til maskinmester ved fabrikken.

Arbeidsforholdene i tekstilindustrien kunne være harde. Historiske kilder forteller om strenge regler og lange arbeidsdager, og i 1890-årene kom det kritikk av arbeidsforholdene ved Arne Fabrikker som “slavelignende” i avisene. Likevel var fabrikken også et framskritt for mange: den ga trygg inntekt og et livlig arbeidsmiljø. Ole Brudvik var en del av den første generasjonen nordmenn som gikk fra bonde- til arbeiderstanden. At han ble værende ved samme bedrift hele livet vitner om en sterk tilknytning til arbeidet og lokalsamfunnet i Ytre Arna.

Politisk engasjement og Venstre

Industrisamfunnet i Ytre Arna utviklet etter hvert et eget politisk miljø. Ole Eriksen Brudvik engasjerte seg i lokalsamfunnets styring og ble en profilert Venstre-mann. Venstre, etablert som parti i 1884, var den gang det ledende liberale partiet i Norge og forkjemper for parlamentarisme og folkestyre. I 1897 ble Ole valgt inn i heradsstyret (kommunestyret) for Haus herred som representant for Arne sokn/Ytre Arna​. Dette skjedde 11. oktober 1897, kort tid før allmenn stemmerett for menn var innført i Norge (1898) og mens den politiske oppvåkningen blant vanlige folk skjøt fart. Brudvik tok sete i kommunestyret akkurat i det nye demokratiet fikk rotfeste lokalt.

Ole Brudvik satt i kommunestyret i ti år, fram til slutten av 1907. Som folkevalgt arbeidet han særlig med praktiske saker som sto hans industrisamfunn nært. Allerede på det første møte etter valget i desember 1897 ble det diskutert tiltak for å utbedre inneklimaet og vedlikeholdet på skolene i Ytre Arna, som sårt trengte forbedring​. Også utvidelse av veier og kirkegårder og generelt vedlikehold av offentlige bygg sto på agendaen​. Dette viser at Ole og hans samtidige var opptatt av å løfte fram velferdsgoder i lokalsamfunnet – utdanning, infrastruktur og helse fikk oppmerksomhet. Brudvik tjenestegjorde blant annet i ligningskommisjonen (det lokale likningsvesenet) i Haus, et verv han tiltrådte i 1897​. Som medlem av Venstre bidro han til partiets liberale reformlinje, som nasjonalt førte til økt selvstyre for Norge. Opphevingen av Mellomriksloven (tollfrihandel med Sverige) i 1897 fjernet mange av de økonomiske fordelene med unionen​, og Venstre var pådriver da Norge noen år senere løsrev seg fra Sverige i 1905. Det er derfor sannsynlig at Ole Brudvik, som lokal Venstre-politiker, støttet unionsoppløsningen og det nye frie Norge.

Ole Eriksen Brudviks politiske engasjement gikk i arv i familien. Hans sønn Erik Olsen Brudvik (f. 1874) fulgte i farens fotspor og ble valgt inn i ligningskommisjonen for Haus herred den 9. oktober 1905, mens Norge nettopp hadde blitt selvstendig. Også i neste generasjon engasjerte familien seg – sønnesønnen Ludvig Brudvik var aktiv i lokalpolitikken på 1930-tallet​. Både far, sønn og sønnesønn i Brudvik-familien var markante Venstre-politikere lokalt, noe som peker på en sterk familietradisjon for samfunnsengasjement.

Ekteskap og barn

Samtidig som Ole Brudvik gjorde karriere ved fabrikken og i politikken, stiftet han egen familie. Den 16. mai 1871 – på sin kones 27-årsdag – giftet han seg med Ingeborg Johannesdatter Veset (1844–1912) i Haus kirke. Ingeborg kom fra gården Nordre Veset på Osterøy, men bosatte seg med Ole i Ytre Arna der han hadde sitt virke. Ekteparet fikk til sammen seks barn i perioden 1871 til 1887. Familien bodde i arbeidernes boområde ved Arne Fabrikker, og flere av barna skulle etter hvert jobbe ved samme fabrikk som faren – typisk for industriarbeiderfamilier på den tiden.

Blant barna til Ole og Ingeborg var Andreas Johan Brudvik (f. 1871) og Erik Olsen Brudvik (f. 1874), som begge vokste opp og levde hele sine liv i Ytre Arna​. To av barna døde tragisk nok som små: datteren Malene levde bare i tolv dager i 1877, og sønnen Karl døde ni år gammel i 1889. Slike barndødsfall var dessverre vanlige på 1800-tallet. Yngstesønnen Olav Olsen Brudvik (f. 1884) valgte en annen vei enn sine brødre – i likhet med mange unge nordmenn rundt århundreskiftet utvandret han til Amerika i håp om et bedre liv. Olav dro først til Minnesota og endte sitt liv i California​. Ole og Ingeborg opplevde altså både å miste barn og å se et barn utvandre, noe som speiler de harde livsvilkårene og de globale mulighetene nordmenn stod overfor på den tiden.

Til tross for utfordringene holdt familien Brudvik sammen i Ytre Arna. Ole og Ingeborg fikk se sine eldste sønner stifte egne familier og fortsette livet i det lille industrisamfunnet de selv hadde vært med på å bygge opp. Ekteparet levde hele sitt voksne liv i Ytre Arna, tett knyttet til fabrikkens og bygdas skjebne.

Ytre Arna i endring – sosial og økonomisk kontekst

Ole Eriksen Brudviks liv strakte seg over en periode med store sosiale og økonomiske omveltninger i Norge, særlig merkbart i Ytre Arna. Da Ole ble født i 1847, fantes knapt industri i landet; da han døde i 1912, var Ytre Arna et blomstrende tettsted basert på tekstilproduksjon. Gjennom andre halvdel av 1800-tallet vokste Ytre Arna frem som Norges første industribygd, med Arne Fabrikker som hjørnesteinsbedrift​. Folketallet økte raskt i takt med at arbeidere strømmet til fra bygd og by. Fabrikkeieren Peter Jebsen og hans selskap tok et paternalistisk ansvar: de bygde boliger, skole og kirke, opprettet eget brannkorps og til og med fattigvesen for trengende​. Dette ga arbeiderne og familiene deres – inkludert Ole Brudviks familie – en viss trygghet og tilhørighet. Ytre Arna ble et mini-samfunn der dagliglivet kretset rundt fabrikksirenen.

Samtidig var industristedet sårbart for økonomiske svingninger. Mot slutten av 1890-årene opplevde Arne-fabrikkene motgang. I 1897 sa Sverige opp Mellomriksloven, som inntil da hadde gitt norsk tekstilindustri tollfordeler på det svenske markedet​. Dette, kombinert med dyrere råvarer (bomullsprisene steg) og generell nedgangskonjunktur, førte til at den tidligere så sterke veksten i Ytre Arna stanset opp​. Unge i bygda fikk vanskeligere med å finne arbeid, og mange så seg nødt til å søke lykken utenfor. Utvandringen til Amerika skjøt fart – både Ole Brudviks egen bror Peter Eriksen reiste over og bosatte seg i Minnesota på 1880-tallet​, og som nevnt utvandret også sønnen Olav i 1907. Dette var del av en bred nasjonal trend: over 800 000 nordmenn emigrerte til USA på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Til tross for perioder med stagnasjon, bestod det sterke samholdet i Ytre Arna. Lokalsamfunnet utviklet egne foreninger, idrettslag og kor, og fabrikken bestod som en livsnerve. Ole Brudvik selv opplevde at Norge i 1905 ble et selvstendig kongerike, noe som ble feiret også i industristedene. Han så også begynnelsen på en ny tid der arbeidere organiserte seg i fagforeninger og kjempet for bedre kår – 1900-tallets arbeiderbevegelse var så vidt i gang mens Ole ennå levde. Ytre Arna skulle forbli et tekstilsentrum i mange tiår etter hans død, men Ole Eriksen Brudviks generasjon – de som startet som pionerarbeidere – la grunnlaget.

Avslutning

Ole Eriksen Brudvik døde 10. juli 1912, 65 år gammel, i det samfunnet som hadde formet ham – og som han selv hadde vært med på å forme – Ytre Arna. Han ble gravlagt noen dager senere​. Bare en måned etterpå gikk også kona Ingeborg bort​, noe som må ha satt et punktum for en hel epoke i Brudvik-familien. Historien om Ole Eriksen Brudvik er historien om Norge i mini-format: en bondesønn som ble fabrikkarbeider, en familiefar som så noen av barna sine lykkes og andre bukke under, en samfunnsborger som engasjerte seg politisk for fremgang – alt sammen midt i det dramatiske skiftet fra det gamle, rurale Norge til det moderne industrisamfunnet.

Ole Brudvik levde et liv basert på etterrettelige fakta vi kan finne igjen i kirkebøker, folketellinger og lokalhistoriske arkiver. Men tall og datoer til side: Livsreisen hans fra Indre Boge til Ytre Arna illustrerer det store bildet av et Norge i endring. Som politiker for Venstre var han med på å dra lasset for lokalsamfunnet, og som industriarbeider bidro han til at Ytre Arna vokste frem som et av landets første industrisentra. Gjennom hans historie får vi et innblikk i hverdagen, utfordringene og håpet til dem som levde under den industrielle revolusjonen i Norge på slutten av 1800-tallet.