Familien og oppvekst

Ole Andersen Lunde ble født 6. april 1853 på gården Haugland i Os, Hordaland​. Foreldrene hans var Anders Olsen Haugland (1824–1902) og Mari Olsdatter Mobergslien (1817–1874)​. Familien hadde dype røtter i bygda – farsslekten kom fra Haugland og nabogårder som Lekven og Halhjem, mens morsslekten stammet fra plasser som Mobergslien og Grindevoll i Os. Ole vokste opp med flere søsken. Blant brødrene var John Andersen (f. 1850) og Even Andersen Haugland (f. 1858)​. Han hadde også en eldre bror med samme fornavn – Ole Andersen Haugland (1848–1936) – noe som var uvanlig og tyder på at den eldste kan ha hatt et annet kallenavn i det daglige​. Familien bodde på en typisk vestlandsgård der alle måtte bidra til arbeidet fra tidlig alder.

Oppveksten på midten av 1800-tallet i Os var preget av tradisjonelle verdier og tett samhold i lokalsamfunnet. Ole fikk tidlig kjennskap til gårdsdrift gjennom foreldrene. Faren Anders var bonde på Haugland, og moren Mari kom fra en slekt av bønder og husmenn. Rundt kjøkkenilden fikk Ole høre fortellinger om sine forfedre – om bestefaren Ole Eivindsen Haugland (1790–1871), som hadde opplevd napoleonskrigenes tid, og om slektninger på morssiden som bodde under Baroniet Rosendal og Lysekloster gods, slik mange gårder i Os på 1800-tallet gjorde. Slik ble historie og slektshistorie en del av Oles identitet allerede i barndommen.

Livet i Os på 1800-tallet

Bygda Os på 1800-tallet var et kystnært jordbrukssamfunn med rike håndverkstradisjoner. Det var en tid da moderniseringen så smått begynte å gjøre seg gjeldende, men dagliglivet var fortsatt forankret i det tradisjonelle. Innbyggerne livnærte seg hovedsakelig som bønder, fiskere eller håndverkere. Os var kjent for båtbygging – den ikoniske Oselvaren, en liten klinkbygd trebåt, hadde lange tradisjoner i området og ble flittig brukt til både daglig arbeid og kirkereiser. Sannsynligvis var Ole vitne til båtbyggere ved Bjørnafjorden som kunne “reise” en oselvartønne eller båt på imponerende kort tid, et håndverk det sto respekt av i bygda.

Da Ole var ung gutt på 1850- og 60-tallet, talte Os herred noen få tusen innbyggere, spredt over gårder og grender mellom fjord og fjell. I 1865 bodde det rundt 3 750 mennesker i Os​. De fleste familiene drev med småskala landbruk. Åkerlapper og fjøsstell ga mat på bordet, mens fiske i fjorden og jakt i utmarka supplerte kostholdet. Samtidig var pengeøkonomien begrenset, så mange drev med byttehandel og solgte overskuddsvarer i Bergen. Hver søndag rodde eller seilte familiene til Os kyrkje i sine oselvere, og kirken fungerte som et samlingspunkt der nyheter og kunngjøringer ble delt. Ole og familien hans deltok trolig jevnlig på gudstjenester – båtreisen over fjorden til kirken var en del av rutinen for folk i Os på den tiden.

Samfunnet i Os gjennomgikk store endringer i løpet av Oles levetid. Fra midten av 1800-tallet og frem mot århundreskiftet opplevde Norge en massiv utvandring til Amerika. Også fra Os reiste mange unge for å søke lykken i den nye verden. Kanskje så Ole venner eller slektninger dra av sted med dampskip fra Bergen. Selv ble han værende i hjemtraktene hele livet. Han var til stede da Norge fikk sitt folkestyre gjennom formannskapslovene – Os kommune ble etablert som egen enhet i 1837 – og han opplevde unionen med Sverige og senere den historiske unionsoppløsningen i 1905. Som voksen gårdbruker i 1905 avga han sannsynligvis sin stemme i folkeavstemningen og delte gleden da Norge ble selvstendig.

Gårdsdrift og håndverksyrke

Ole Andersen Lunde var en mann som kombinerte tradisjonell gårdsdrift med håndverkskyndighet. Etter hvert som han ble voksen, bosatte han seg på gården Lunde i Os – det var her han tok etternavnet sitt fra. Gården Lunde hadde vært i drift i generasjoner før ham, og Ole førte denne arven videre. Han dyrket jorda, holdt husdyr og levde det strevsomme men meningsfulle livet som bonde. Utover pliktene på åker og eng, hadde Ole også spesialiserte yrker som ga ekstra inntekt til husholdningen. I kirkebøker og folketellinger tituleres han som bøkker, altså tønnemaker, og han drev med treskoarbeid​.

Som bøkker lagde Ole tretønner og fat – uunnværlige gjenstander i datidens husholdning og næringsliv. Tønner trengtes til oppbevaring av sild, fisk og korn, og til brygging av øl. I Os, med nærhet til sjøen, var det sikkert etterspørsel etter solide sildetønner. Ole behersket dette eldgamle håndverket til fingerspissene. Han visste hvilke furutrær som egnet seg best, hvordan stavene skulle kløves, formes og settes sammen med tønnebånd av jern. De gamle bøkkerne sa gjerne at man ikke var ekte mester før man hadde laget 80 tønner – Ole oppnådde nok mesterlig rutine etter utallige lange arbeidsdager i verkstedet. I tillegg skar han til tresko, robuste arbeidssko av tre som folk gikk med til hverdags. Treskomakeren måtte ha nøyaktig håndlag for å hule ut treet og forme sko som passet bygdefolks føtter. Disse ferdighetene gjorde Ole høyt skattet i nærmiljøet; han byttet og solgte sine varer til naboer og på markedet i Os. Det var ikke uvanlig at bønder som Ole fordrev vintermånedene med slikt håndverk – når jorda hvilte, holdt han liv i økonomien med øks, høvel og skavjern.

Selv om Ole var håndverker, var han først og fremst en gårdbruker med ansvar for familiebruket. Gården Lunde ga korn og poteter nok til å brødfø familien, og beitene rundt gården huset kyr, sauer og kanskje noen geiter. Ole pløyde åkrene med hest og hjulplog og slo høyet med ljå om sommeren. Familien jobbet sammen under slåttonna og potetopptaket. Livet var enkelt: de bodde trolig i et laftet tømmerhus på gårdstunet, med torvtak og ildsted som varmet opp rommene. Lampelys og vedfyring var det som lyste og varmet mørke høstkvelder, og maten besto av flatbrød, poteter, sill og grøt – alt i tråd med det tradisjonelle vestlandskostholdet.

Ekteskap og etterkommere

Midt i det arbeidsomme livsløpet fant Ole også tid til kjærlighet. I en ung alder inngikk han ekteskap med Agathe Oline Arnesdatter Lunde (f. 1855)​. Agathe kom selv fra Lunde-slekten og var datter av gården. Vielsen sto i Os kyrkje en vårdag – ifølge kirkeboken giftet Ole (da kalt Ole Andersson ytre Haugland) seg med Agathe Lunde den 26. mai 1875. Ekteskapet bandt sammen to slekter og sikret at driften av Lunde-gården ble videreført. Som skikken var, tok Ole over som bruker av svigerfamiliens gård, og ekteparet ble boende på Lunde resten av livet. Etter giftermålet ble Ole omtalt med gårdsnavnet Lunde, noe som var vanlig når en mann flyttet til en ny gård gjennom ekteskap.

Ole og Agathe bygde opp en stor familie på Lunde. Gjennom flere tiår kom det barn til verden i det vesle våningshuset. En av døtrene var Anna Olsdatter Lunde, født i 1893​, som senere giftet seg med Johan Bjørkelund og førte slekten videre. De fikk også andre barn; kanskje ble den eldste sønnen oppkalt etter farfaren Anders, og en annen etter morfaren Arne. En av sønnene kan ha fått navnet Mons, et navn som dukker opp i slekten – Ole og Agathes barnebarn Halvard Monsen Lunde (f. 1920) var oppkalt etter en Mons i familien​. Det tyder på at Ole og Agathe hadde enten en sønn eller svigersønn ved navn Mons. Uansett vitner det om at familien Lunde fortsatte å vokse og forgrene seg i Os. Barna fikk oppleve en ny tid – de gikk på bygdeskolen som ble allmenn etter 1860-årene, og noen av dem tok kanskje arbeid i den moderne økonomien som vokste frem mot 1900-tallet, mens andre ble værende på gården.

Hjemmet til Ole og Agathe var sannsynligvis et sted der generasjonene bodde tett sammen. Bestemor Agathe lærte bort håndarbeid og fortellinger, mens Ole brakte tradisjoner og kunnskap videre til barna. Han var kjent for sin arbeidsomhet og sine ferdigheter; barnebarna mintes ham kanskje som den gamle mannen som fortsatt kunne spikke tresko i en fei selv i høy alder. Familien var stolt av sine røtter. Ole tok del i slektsfortellingene – han kunne peke ut over tunet og si at “her har våre folk levd i mange mannsaldre.” Slektsarven var viktig, og nettverket av slektninger strakte seg til nabogårder og nabobygder. Ole var onkel, svoger og bestefar for en stor krets, noe som gjorde Lunde til et naturlig samlingspunkt i høytider og ved store begivenheter.

Senere år og ettermæle

I sine senere år så Ole Andersen Lunde tilbake på et liv preget av store omveltninger. Fra han ble født under kong Oscar I til han døde i 1937, hadde Norge gått fra union til selvstendighet, fra seilskutetid til dampskip og elektrisitet. Ole tilpasset seg tiden uten å miste røttene. Han fortsatte å drive gården så lenge helsen tillot det, og overlét gradvis ansvaret til neste generasjon – sannsynligvis til en sønn eller svigersønn som tok over driften på Lunde. I lokalsamfunnet ble han en av de eldste og mest erfarne. Kanskje ble han rådspurt av yngre bønder om såtid og hesjing, eller av naboer om hvordan man bøter en tønne.

Ole opplevde også personlige sorger. Foreldrene hans gikk bort for lengst – moren Mari døde allerede i 1874 da Ole var i 20-årene, og faren Anders fulgte i 1902​. Også flere av søsknene forsvant med tiden; broren Even kan ha utvandret eller dødd tidlig, mens eldstebror Ole levde nesten like lenge som ham selv, til 1936​. Men Ole hadde sin kjære Agathe ved sin side gjennom over 60 års ekteskap. Sammen kunne de feire gullbryllup omkring 1925, omkranset av barn og barnebarn på tunet. Ekteparet holdt sammen til det siste.

Høsten 1937 ebbet livet ut for Ole. Den 23. september 1937 sovnet han stille inn på Lunde, 84 år gammel​. Han hadde da viet sitt liv til gården, familien og bygda. Agathe skulle leve enda noen år – hun døde i 1941, 85 år gammel​, og fikk oppleve krigsårene begynne før hun fulgte etter sin livsledsager. Ole Andersen Lunde ble gravlagt på Os kirkegård, antakelig under samme jord som generasjoner av Lunde- og Haugland-slekt før ham.

Etter Oles død levde minnet om ham videre gjennom de fortellingene familien delte. I slektsbøkene står han oppført med sine data – født på Haugland og død på Lunde​ – men tallene alene fanger ikke det levende bildet av hvem han var. Bygdefolket husket ham kanskje som “Ole på Lunde”, en stødig skikkelse med værbitt ansikt som man kunne møte langs bygdeveien eller på kirkevollen. Han representerte en svunnen tid: en tid da håndens kunnskap gikk i arv, da man kjente hver åkerteig og hvert naust i nabolaget, og da lokalsamfunnet fungerte som en stor utvidet familie.

Ole Andersen Lunde etterlot seg et rikt ettermæle. Gjennom sine barn og barnebarn ble han stamfar til nye generasjoner osinger. Slektslinjene hans binder sammen fortiden og fremtiden i Os. Historien om Ole er historien om en alminnelig, men samtidig enestående, bondemann fra 1800-tallets Hordaland – en mann som med hardt arbeid, håndlag og kjærlighet til sine nærmeste navigerte livet gjennom en epoke med store skifter. I dag kan vi takket være slektshistoriske kilder følge hans livsløp i detalj​, og vi kan levende forestille oss hvordan det var å være Ole Andersen Lunde: Å våkne i grålysningen på en gård ved Bjørnafjorden, kjenne lukten av nysprettet tønnebånd og lyden av barneføtter på trammen, og vite at man var en del av en uendelig fortelling om slekt og samfunn i Os.

Kilder

• Familien Brudviks slektsarkiv
• Lokale folketellinger og kirkebøker (Os kirkebok)
• Bygdehistorie fra Os og Hordaland (inkludert tradisjonen for Oselvar-båtbygging).