Tidlige år

Even Kristiansen Nygård ble født 5. juni 1851 på husmannsplassen Østberg-eie i Ringsaker, Hedmark. Han var sønn av Kristian Syversen Lilleringsakereie (1820–1900) og Helene Halvorsdatter Kluftmoen (1821–1915)​. Foreldrene var husmannsfolk – de leide jord under en bondegård – noe som var vanlig i Ringsaker og Øst-Norge på 1800-tallet. Familien var stor; Even vokste opp med minst syv søsken. Blant søsknene var den eldste broren Simen Christiansen (født 1845) og søstrene Maria (født 1848) og Helleborg (født 1853)​, i tillegg til flere yngre søsken som Andreas (født 1862) og Marie (født 1865)​. Å ha en stor barneflokk var typisk for tiden, både for å bidra som arbeidskraft hjemme og som en forsikring mot høy barnedødelighet.

Oppveksten til Even fant sted i en periode da husmannsvesenet sto sterkt i Norge. Midt på 1800-tallet utgjorde husmennene om lag en fjerdedel av landets befolkning​. Husmenn som Evens far arbeidet hardt på jorda til bonden (gårdeieren) og hadde ofte lite tid og ressurser til å forbedre egen kår. De var teknisk sett frie, men i praksis økonomisk bundet til gården, og fram til slutten av 1800-tallet manglet de også stemmerett siden de ikke eide egen jord​. Disse krevende levekårene førte til at mange husmannsfamilier valgte å utvandre til Amerika utover 1800-tallet​. Familien til Even ble imidlertid værende i Ringsaker. Even fikk sin grunnskoleopplæring på bygda slik det var påbudt ved lov fra 1860-årene, og ble konfirmert i Ringsaker kirke i tenårene, noe som markerte overgangen til voksenlivet i samtiden.

Arbeidsliv

Som ung mann gikk Even inn i de voksnes rekker i et samfunn i endring. Norge gjennomgikk gradvis modernisering mot slutten av 1800-tallet – med bedre kommunikasjoner, økende folkeopplysning og politiske reformer – men for en husmannssønn som Even var det fremdeles det harde gårdslivet som dominerte hverdagen. I folketellingen omkring år 1900 finner vi ham bosatt på gården Amb i Ringsaker, hvor han arbeidet som inderst (leieboer uten egen jord) og skinnfellmaker. En skinnfellmaker laget skinnfeller – det vil si store tepper eller fell av dyreskinn med pelsen på​. Dette var et tradisjonshåndverk der man sydde sammen saueskinn til varme sengetepper dekorerte med trykk, et nyttig håndverk i det kalde innlandsjordbruket. Even livnærte seg altså ved en kombinasjon av håndverksarbeid og dagarbeid på gården Amb. Ifølge opptegnelser bodde han på Amb i drengestuebygningen, sammen med andre tjenestefolk. Livet som inderst innebar at han ikke eide eget hus eller jord, men leide bosted mot arbeidsinnsats; dette var et steg under husmann i sosial rang, og vitner om beskjedne kår.

Etter hvert klarte Even å forbedre sin situasjon. Tidlig på 1900-tallet flyttet han til en liten gård kalt Nygård i Ringsaker. Navnet Nygård betyr «ny gård», og ofte ble slike bruk etablert som nye oppdyrkede jordstykker eller utskilte plasser. I 1910 er Even registrert som bosatt på Nygård. Det kan tyde på at han da enten hadde blitt selveier av en liten gård eller fått feste på en bruksenhet, noe som var en betydelig bedring fra tilværelsen som inderst. Overgangen fra å være jordløs arbeider til å ha en egen (om enn liten) gård reflekterer en større samfunnsutvikling: antallet husmenn sank drastisk mot slutten av 1800-tallet, og innen 1910 utgjorde husmannstanden under 5% av befolkningen​. Mange tidligere husmenn – som Even – fikk mulighet til å kjøpe jord eller fikk bedre kår som arbeidsfolk på egne bruk etter hvert som gamle ordninger opphørte. På Nygård fortsatte Even trolig med en kombinasjon av småbruk og skinnfellmaking for å forsørge familien. Ringsaker-regionen var kjent for jordbruk, særlig korn- og potetdyrking, og Even drev sannsynligvis med noe husdyrhold og dyrking til eget bruk på Nygård.

Familie

Even giftet seg relativt sent i livet. Den 5. januar 1891 inngikk han ekteskap med Kristine Johannesdatter Nyhuseie (1870–1946)​. Bryllupet fant sted i Ringsaker, og Kristine var da 21 år gammel mens Even var 39. Kristine var født og oppvokst på Nyhuseie i Ringsaker som datter av Johannes Evensen og Kjerstine Torstensdatter, og hun kom fra et lignende bygdemiljø som Even. Som navnet hennes antyder, var også hun av husmannslekten (etternavnet Nyhuseie peker på en plass under gården Nyhus). Ekteskapet mellom Even og Kristine bandt sammen to slekter av arbeiderfolk i bygda.

Paret bosatte seg først på Amb og senere på det lille bruket Nygård. Etter mange års ekteskap kom omsider barna. Even og Kristine fikk to sønner relativt sent: Karl Johan Nygård (født 1907) og Harald Nygård (født 1910)​. Da eldste sønnen Karl Johan ble født i 1907, var Even 56 år gammel og Kristine 37. Tre år senere fulgte Harald. Det var uvanlig, men ikke ukjent, at en familie ble stiftet så sent; det kan ha sammenheng med økonomiske årsaker eller helse og omstendigheter tidligere i ekteskapet. Begge sønnene vokste opp på Nygård. Barna tok slektsnavnet Nygård etter gården de bodde på, i tråd med skikken i Norge på den tiden. Familien levde et rolig liv på landsbygda, og Kristine tok seg av hjem og barn mens Even forsørget dem gjennom gårdsdriften og sitt håndverk.

Som foreldre sørget Even og Kristine for at sønnene fikk skolegang på den lokale folkeskolen i Ringsaker. Guttene vokste opp i en tid preget av store samfunnsendringer – da de var unge, fikk Norge sin fullstendige selvstendighet fra Sverige i 1905, og nasjonen opplevde fremgang og nyvunnet stolthet. Hjemme på Nygård var nok hverdagen likevel mest preget av det lokale: årstidene, avlingene og det sosiale livet i grenda. Familien Nygård tilhørte ikke de velstående, men de klarte seg gjennom samhold og nøysomhet, verdier som var vanlige i det rurale Norge.

Senere liv

Even Kristiansen Nygård levde et langt liv og opplevde store skiftende tider. Han gikk fra å bli født under den svensk-norske unionen til å se Norge bli en selvstendig nasjon i 1905. Som en eldre småbruker i 1910- og 1920-årene så han også moderniseringen ta fart: Veier og jernbane (Dovrebanen gikk gjennom Ringsaker fra 1894) bandt bygda nærmere byene Hamar og Lillehammer, og nye redskaper og maskiner ble gradvis vanlige i landbruket. Even holdt likevel på de tradisjonelle håndverksteknikkene sine. Skinnfellmakingen – det gamle håndverket han behersket – var etter hvert mindre etterspurt i takt med industriell fremstilling av tekstiler og tepper, men lokalt kunne det fortsatt være behov for en varm skinnfell eller reparasjon av en gammel fell. Som eldre mann kan det tenkes at Even lærte bort sin kunnskap om skinnarbeid til yngre generasjoner, eller at han tok på seg lettere arbeid mens sønnene overtok det tyngste på gården.

I 1920-årene opplevde Even alderdommens ro samtidig som verden utenfor var i endring. Første verdenskrig (1914–18) påvirket også Norge økonomisk, men landet hadde vært nøytralt. Lokalt i Ringsaker kan rasjonering og spanske­syken ha vært merkbare, men Even kom seg gjennom disse utfordringene. På sine eldre dager så han sønnene bli voksne; Karl Johan og Harald etablerte seg etter hvert i yrkesliv og samfunn. Even selv forble boende på Nygård sammen med sin kone.

Even Kristiansen Nygård døde den 8. juli 1931, 80 år gammel. Dødsårsaken ble oppgitt til “hjertelammelse” (hjertesvikt), et begrep datidens leger brukte om akutt hjertesykdom (trolig hjerteinfarkt eller hjertesvikt). Han fikk en verdig begravelse ved Ringsaker kirke den 11. juli 1931. Ringsaker kirke er en middelaldersk steinkirke fra 1100-tallet​, og det var den samme kirken der Even ble døpt som spedbarn og konfirmert som ungdom. Nå ble han stedt til hvile på kirkegården samme sted, omgitt av slekt og sambygdinger. Hans bortgang markerte slutten på et langt liv som spente over en betydelig epoke i bygdas historie.

Kristine ble enke etter 1931 og levde i 15 år til. I sine siste år bodde hun på Onsums hjem for gamle (et aldershjem i Ringsaker) og døde der 12. desember 1946, 76 år gammel​. Dermed var en hel generasjon borte.

Ettermæle

Even Kristiansen Nygård etterlot seg et ettermæle først og fremst gjennom sin familie og sin livshistorie som er et eksempel på mange vanlige nordmenns kår på 1800- og tidlig 1900-tall. Han begynte livet som husmannssønn i en trang økonomisk tid, men endte som selveiende småbruker – en reise som illustrerer den sosiale mobiliteten som kunne finne sted når muligheten bød seg. Etterkommerne hans, gjennom sønnene Karl Johan og Harald, levde videre og førte slekten inn i moderne tid. Familien Nygård ble en del av det norske etterkrigssamfunnet; begge sønnene levde til slutten av 1960-årene, og barnebarna og videre slektsledd spredte seg trolig utover andre deler av landet. I dag finnes det genealogiske oversikter og slektsbøker som dokumenterer Even Nygårds liv og familie i detalj.

Som person trådte ikke Even Nygård frem på den nasjonale arena – han hadde ingen berømt posisjon eller verk. Men i lokalsamfunnet var han kjent som en arbeidsom mann med et særlig håndlag for skinnfellarbeid. Kanskje var det mange gårdbrukere i Ringsaker som husket ham for de varme skinnfellene han laget, eller for hans historier om hvordan livet som husmann var i gamle dager. Even tilhørte den generasjonen som bandt fortiden til fremtiden: født under unionen med Danmark-Norge’s ettervirkninger, vokste opp under unionen med Sverige, og døde i et fritt og selvstendig Norge. Hans liv speiler dermed de store omveltningene landet gikk gjennom, alt mens han selv levde et stille og nøysomt liv på landsbygda. Dette ettermælet – av et strevsomt, men stabilt liv i en brytningstid – gjør Even Kristiansen Nygård til en representant for mange i hans kull, og hans historie er bevart som en del av Norges rike lokalhistorie.

Kilder

1. Familien Brudvik – Slektsdatabase. Oppføring for Even Kristiansen Nygård (person I86) med familieinformasjon, fødsels- og dødsdata.
2. Wikipedia (engelsk) – Tenant farmer (Husmann). Beskrivelse av husmannsvesenet i Norge på 1800-tallet​.
3. Wikipedia (nynorsk) – Skinnfell. Forklaring av skinnfell som tradisjonelt skinnarbeid​.
4. Wikipedia (bokmål) – Ringsaker kirke. Kort om Ringsaker kirkes historie (middelaldersk steinkirke fra 1100-tallet)​.