Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

«En fotball til besvær»

«En fotball til besvær»

Da krigen sluttet, og livet hadde vendt til det normale, så var det tid å organisere og reorganisere det meste, også idretten. Før krigen var de to idrettslag i YA. Arne Turnforening som hadde røtter tilbake til 1880 tallet, og hadde turn og ski på programmet, med vekt på turnsporten. Så var det IL. Fyk som ble startet opp rundt 1920 av en gjeng tenåringer, og hadde først bare friidrett på programmet, senere kom også fotballen til.

Friidrett kunne dei drive på skoleplassen, på Tuftna og på Bjørkhaugen i mangel på idrettsplass. Verre var det for fotballen, dei hadde virkelig trange kår. På Fabrikkstaden var det rett og slett ikke plass til ei fotballbane, så kamper måtte arrangeres andre steder. På Bustevollen på Haugland fekk dei lov å merke opp ei bane på et jorde, der ble det spilt noen kamper på 1930 tallet, men også etter krigen ble det spilt en kamp der, den var jeg tilstede på som tilskuer.

Men etter krigen ble de to lagene slått sammen og vi fikk det laget som vi alle kjenner, Arna Turn og Idrettslag. Det var litt strid om Turn skulle være med i navnet, men de gamle veteranene fra turnforeningen satte hardt mot hardt, og slik ble det. Men turn og idrett er vel samme sak!

Samme år vedtok Norges Idrettsforbund at alle idrettslag skulle ha en barne- og ungdomsgruppe, det hadde de aldri hatt før. Så plutselig var vi etterkrigsbarn klar for konkurranseidrett. Allerede samme år ble det første friidrettsstevne for gutter arrangert i Bergen.

Bare gutter, jentene kom litt senere. Vi var en gjeng fra YA som deltok på dette stevnet. Jeg husker vi defilerte inn på bana, hvor selveste ordføreren i Bergen holdt tale og ønsket oss lykke til. De neste årene kom fotballen i gang med forsøk på en serie for gutter. Serien besto av lag fra nærmeste omkrets, reisemulighetene var jo stort sett buss og båt. Forholdene for fotballen var fortsatt kummerlige, ikke bare mangel på bane, men sko og utstyr, og ikke minst fotballer. Den gang måtte vi lappe fotballene og bruke de igjen, hvis de punkterte.

Den bortekampen lengst unna var Follesø på Askøy. Da leidde vi båt i YA, det var en som tok et fotballag. Jeg husker ikke helt, men turen tok sikkert en 2-3 timer. Framme i Follesø fikk vi vite at banen lå en ca. 3 km oppover veien.

Vel, vi tilhørte den «gående» generasjonen, og var vant med å gå. Ingen av oss var vokst opp med bil i familien, så 3 km. Skremte oss ikke. Det var en grusbane selvsagt, oppmerket meg sagflis. Kampen ble jevn, og det sto uavgjort til midt i annen omgang, da følgende skjedde. Follesø slo en lang ball inn mot vårt forsvar. Der sto vår stødige midtstopper Einar Berg og tok ballen på direkten, og så sa det – puff, og ballen sprakk. Totalt ødelagt, kunne ikke repareres. Dommeren ropte på ny ball, men ingen ball kom.

Betuttet måtte arrangøren fortelle at dette var den eneste ballen de hadde, så kampen måtte bare avlyses. Dommeren var enig, og uavgjort skulle telle som endelig resultat, og slik ble det.

Hjemturen ble lang, men været var bra. Ja, slik kunne etterkrigstiden være.

Ingen dårlige minner for meg, kun mine egne barndomsminner.

I dag kjøres barna til Stadion, hvor treneren kommer med nett full av nye baller, en til hver. Vel vi skriver jo år 2021, og da er det slik.

Men jeg er glad for at ting har utviklet seg, også for idretten.

Om artikkelforfatteren

Født 1933 i Ytre Arna, som eldste sønn av Einar Arthur Brudvik (1906-1983) og Agnes Lorense Stokke (1913-2004). Bosatte seg etterhvert i Hønefoss, men har igjennom sin interesse og levende historiefortelling alltid hatt Ytre Arna med seg.