Erik Larsen Brudvik ble født 8. mai 1818 på gården Midt-Bruvik ute på Osterøy. Sønn av gårdbruker Lars Johannessen Midt-Bruvik (1794-1882) og kona Gjertrud Eriksdatter Kirke-Bruvik (1795-1861). Han var eldstemann i en søskenflokk på 11 – og som eldstemann hadde han også rett på å ta over bruket etter foreldrene. Han gjorde et hederlig forsøk og satt med bruket når hans første barn kom til verden – men flyttet kort tid etter til Indre Boge i Vaksdal før han da som mange andre valgte å gi avkall på gårdbrukeryrket og heller søke jobb på Arne Fabrikker AS som Peter Jebsen hadde startet i 1846.
I sine ungdomsdager havnet han ofte i trøbbel med folk i området – Erik var høy, kraftig bygd og viden kjent for å være sterk som en okse. Dette var det mange som gjerne ville utfordre; men han gav seg aldri og forble ubeseiret til lennsmann og sogneprest store fortvilelse. I ungdomstiden bodde han som nevnt på gården Midt-Bruvik – under fjellet Bruviknipa eller Brøken som den ble kalt. Dette ble da også kallenavnet hans – «Storebrøken» – siden han da aldri ble overvunnet. Alle som kom etter ham ble da bare kalt «brøkane».
Erik kom til Arne Fabrikker i 1853 og fikk da stillingen som vakt- og båtmann. Dette var da på grunn av sin styrke og i historieskriftet etter Arne Fabrikker er det nevnt flere episoder med ham. En av historiene går som følger;
«En sen vinterkveld i storm og snøføyk kom Erik Brudvik, Arne Angelskaar og Hans Nilsen Skjold roende opp mot Steinestø med båten. De andre ville opp til gjestgiveren og få seg hus for natten men Erik Brudvik ville ikke det. Han la seg i båten. Morgenen etter da de andre kom ned igjen, lå han Erik og sov med et tjukt snølag over seg. Han våknet, børstet snøen av magen og var klar til å ro videre.»
En annen historie som også er skrevet ned går som følger;
«En gang hadde Erik Brudvik en stor dampkjele på slep til Arne Fabrikker fra Bergen. Alle åpningene i kjelen var lukket og tettet – men i alle tilfellers skyld hadde Erik kniven liggende ved siden av seg i båten slik at han raskt kunne kutte slepetauet. For begynte det å lekke inn vann så ville den store dampkjelen raskt fylles og tyngden av den ville dra båten ned i dypet.»
