Hytta vår opp med Idrettsplassen, den gang midt i «bushen» var et eventyrrike for en 10 åring den gangen. Hytta var som hytter flest den gangen, uisolert, ikke strøm eller vann, og selvsagt utedo. Nærmeste nabohus var ned på Neset, og der bodde den eneste jamnaldrende gutten, der bodde Knut. Vi ble gode venner og fartet over hele Haugland. Vi badet i Hauglandsvannet og i Beitelen, og vi fanget småfisk med nevene i Spåkeelva. Og så var vi grindaguta.
Like etter Spåkeelvbrua, bare ca. 20/30 meter sto grinda. Der sto vi vakt når bilene kom, og «cashet» inn myntene som ble kastet ut av bilvinduet. Det var mange mynter i omløp den gangen, både et-øringer, to- øringer og 5- øringer, det var de brune pengene, og det ble mest av disse. Fra 10- øringer og oppover var de blanke, og de kom sjeldnere.
Nå var det langt mellom bilene den gangen, privatbilisme var det jo ikke. De faste bilene, bussene og fabrikkbilene visste vi når de kom! Ellers kunne det gå en time uten en bil. Bøndene med hest og kjerre ga ingenting, de kunne åpne selv da, dessuten var det deres grind. Men så var det tyskerbilene, de kom så fort på oss at vi kom oss ikke unna, men måtte åpne, «øffnen bitte» ropte de, men de gav oss sjokolade i stedet for penger. Vi hadde lært hjemmefra at vi ikke skulle ta imot noe fra tyskerne, men sjokolade var sjelden kost, så vi «brøt nok loven» der og da, så det er sagt. Går ut fra at foreldelsesfristen er utgått for lengst.
Ja, det var herlige ferier på Haugland den gangen, den gang var Haugland en bygd, med langt mellom husene, i dag må det jo minst kalles en tettbebyggelse.
Det var ingen butikk der den gangen, så det meste ble tatt med hjemmefra. Men melk og egg kjøpte vi hos bøndene på Haugland. Jeg husker best at vi var ofte hos Hjalmar i Gaupåsen og hentet melk. Melken var ny-melket og varm, ku-varm sa vi. Men slik var det jo i YA også. Bøndene kom med hest og kjerre og leverte til meieriet, og vi handlet, melk i 4- liters spann.
Men på hytta slo vi melk i fat, boller og skåler og lot det stå til det ble rømmekolle. Det var godt det. Vi hadde ofte besøk i helgene av slekt og venner, og da ble rømmekollefest. Rømmekolle med knust kavring og sukker på – gourmetmat den gangen. Tenk, jeg har ikke smakt rømmekolle siden en gang på 1950 tallet.
Ja, det var mange tunge og triste tider under krigen, mest for de voksne, men som dere forstår, så var det noen lyspunkt også.
