Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Et lite «krigsminne»

Et lite «krigsminne»

Under krigen bygget min far og Lars Åsheim en hytte på Haugland, ved den kommende Idrettsplassen. Det var en enkel uisolert hytte, kun til sommerbruk. Slik ble det til at jeg flere uker hver sommer «ferierte» på Haugland, og mange gode minner har jeg fra den tiden. Men det er et minne som gjorde sterkest inntrykk. En sommer ble Hauglandsvannet tappet ned mye mer enn normalt. Mye rart kom til syne da mer og mer sjøbunnen åpenbarte seg.

Like ut før svingen mot broa over Spåkeelva var det veldig langgrunt og vi kunne se mye av bunnen der. En eller annen i området fikk øye på noe som stakk opp av bunnen, og handle nysgjerrig og gikk for å sjekke. Han ble ganske sjokkert da ha så en udetonert granat/ bombe stikke opp av sanden. Det ble et salig oppstyr, og på en eller annen måte ble tyskerne varslet. Ryktet om funnet gikk styggfort blant folk, og skrekken for at den skulle eksplodere var stor. De nærmeste husene på Neset sto jo ikke langt unna. Vi på hytta fikk fort vite det, og jeg ble ilagt forbud mot å gå for å se, så alt jeg har er hva jeg ble fortalt da og i ettertid. Det ble ikke snakket om noe annet i dagevis.

Vel, tyskerne kom omsider med en bil, et befal og 4-5 mann. Alle trodde at tyskerne ville sprenge den der og da, og det ble en frivillig evakuering fra de nærmeste husene ble jeg fortalt. Trafikken var for lengst stoppet av frivillige.

Tyskerne gikk ned og kikket, de spadde rund så den ble liggende fritt, og alle ventet på smellet – som ikke kom. Det som skjedde var at to av soldatene tok granaten mellom seg, og bar den opp og la den i bilen, og borte ble de. Det var en lettet gjeng som sto igjen – men kanskje også litt skuffet. Det var noen som hadde sett frem til en skikkelig smell. Hva tyskerne gjorde med granaten vet ingen, men et hardnakket rykte gikk ut på at den ble dumpet midtfjords.

Det hadde vært bombeangrep mot Bergen en tid i forveien, rettet mot ubåtbunkeren på Laksevåg, men det er jo langt fra Hauglandsvannet.

Kanskje en engelsk flyger bare hadde dumpet den før han dro hjem, mulighetene er mange.

Under krigen bygget min far (Einar Arthur Brudvik) og Lars Åsheim en hytte på Haugland, ved den kommende Idrettsplassen. Det var en enkel uisolert hytte, kun til sommerbruk. Slik ble det til at jeg flere uker hver sommer «ferierte» på Haugland, og mange gode minner har jeg fra den tiden. Men det er et minne som gjorde sterkest inntrykk. En sommer ble Hauglandsvannet tappet ned mye mer enn normalt. Mye rart kom til syne da mer og mer sjøbunnen åpenbarte seg.

Like ut før svingen mot broa over Spåkeelva var det veldig langgrunt og vi kunne se mye av bunnen der. En eller annen i området fikk øye på noe som stakk opp av bunnen, og handle nysgjerrig og gikk for å sjekke. Han ble ganske sjokkert da ha så en udetonert granat/ bombe stikke opp av sanden. Det ble et salig oppstyr, og på en eller annen måte ble tyskerne varslet. Ryktet om funnet gikk styggfort blant folk, og skrekken for at den skulle eksplodere var stor. De nærmeste husene på Neset sto jo ikke langt unna. Vi på hytta fikk fort vite det, og jeg ble ilagt forbud mot å gå for å se, så alt jeg har er hva jeg ble fortalt da og i ettertid. Det ble ikke snakket om noe annet i dagevis.

Vel, tyskerne kom omsider med en bil, et befal og 4-5 mann. Alle trodde at tyskerne ville sprenge den der og da, og det ble en frivillig evakuering fra de nærmeste husene ble jeg fortalt. Trafikken var for lengst stoppet av frivillige.

Tyskerne gikk ned og kikket, de spadde rund så den ble liggende fritt, og alle ventet på smellet – som ikke kom. Det som skjedde var at to av soldatene tok granaten mellom seg, og bar den opp og la den i bilen, og borte ble de. Det var en lettet gjeng som sto igjen – men kanskje også litt skuffet. Det var noen som hadde sett frem til en skikkelig smell. Hva tyskerne gjorde med granaten vet ingen, men et hardnakket rykte gikk ut på at den ble dumpet midtfjords.

Det hadde vært bombeangrep mot Bergen en tid i forveien, rettet mot ubåtbunkeren på Laksevåg, men det er jo langt fra Hauglandsvannet.

Kanskje en engelsk flyger bare hadde dumpet den før han dro hjem, mulighetene er mange.

Om artikkelforfatteren

Født 1933 i Ytre Arna, som eldste sønn av Einar Arthur Brudvik (1906-1983) og Agnes Lorense Stokke (1913-2004). Bosatte seg etterhvert i Hønefoss, men har igjennom sin interesse og levende historiefortelling alltid hatt Ytre Arna med seg.