Øst for Bergen finner vi øyen Osterøy, hvor man da finner dagens «Bruvik». I dette området har vi da både Ytre, Indre og Kirke-Bruvik – og noe innover på øya så finner vi Koppen, Veseth, Hannisdal og Løtvedt. Dette er da hovedgrunnlaget for den slekten vi er i dag.
Det er ved tilfeldigheter at slektsnavnet vi endte opp med ble «Brudvik». Slekten har valgt å benytte seg av stedsnavnet som etternavn fremfor patronymikon som da fort kunne endt med enten «Larsen» eller «Eriksen» – og det mindre brukte profesjonsnavnet. Når da slekten på den tid i stor grad enten var bønder eller fabrikkarbeidere kunne jo også slektsnavnet blitt type «Bonde» eller «Ull». Så hvorfor ble det da «Brudvik» og ikke «Brudvig» eller «Bruvik»?
Da må vi se på når familien valgte å flytte vekk fra Bruvik. Brorparten av familien endte opp med å bli fabrikkarbeidere ved Arne Fabrikker i Ytre Arna, en fabrikk som ble etablert i 1846. Før 1850 var familien på plass som arbeidere her, trolig allerede i 1848 da Erik Larsen Brudvik var en av de som var ansvarlige for å ro fabrikkbåten inn til byen.
Ser man på amtmannens kart over Hordaland i 1826 så ser man at stedet heter «Brudvik», mens rundt 1850 så er skrivemåten endret til «Brudvig».
I Postens arkiver kan man lese at «BRUDVIG poståpneri, i Brudvig prestegjeld, Nordhordland fogderi, under Bergen postkontor, ble inntil videre underholdt fra 1. juli 1870. Sirk. 12, 20. juni 1870. Fra poststedsfortegnelsen 1889 er navnet skrevet BRUVIK. Datostempel av 1-rings type med stenskrift bokstaver ble tilsendt poståpneriet først i 1876.»
Stedet fikk da trolig sin nåværende skrivemåte «Bruvik» en gang mellom 1876 og 1889. Da vår familie allerede hadde forlatt området innen denne kom til, så holdt de da på skrivemåten som området var kjent som før 1850 – nemlig «Brudvik».
Denne teorien passer også godt med en god del av de andre slektene; ser man på når folk forlot stedet, så er det gjerne før eller etter 1850 som er vendepunktet i forhold til hvilket etternavn de endte opp med å ta.
Opprinnelsen til navneformen
Den eldste kjente nedskrevne referanse er på et kalveskinn fra rundt 1350. Dette er en jordbok over kirkegods og nevner da området som «Bruvikum». «Vikum» er da dativ i flertallsform, og er en referanse til alle vikene i dette området. Artig nok kan det også nevnes at majoriteten av etterkommere har samme problemet med hårfestet – ved langstrakte viker.
Den første delen av navnet «Bru» er av det gammelnorske ordet «Brun», som betyr «kant» eller «egg». Dette er da en referanse til Bruviknipa/Brøknipa, og kombinert vil da dette være «Brudvik», eller ved å tolke betydningen; «vikene under fjellskrenten». Referansen til «ø» i «Brøk» er da at «u» ble gjerne uttalt «ø» i dette området.
