Jeg har ofte lurt litt på historien bak parken som ble bygget på 1930 tallet. Den er ikke nevnt i Revheims jubileumsbok om fabrikkstedet Ytre Arna som kom ut i 1946 til 100 årsjubileet. Heller ikke i Sigurd Griegs bok om Arne Fabrikker samme år. Heller ikke finner vi noe noe om en offisiell åpning av parken noe sted , så hva skjedde?
Når jeg å prøver å gi parken en bakgrunnshistorie, så har jeg ingen kilder å vise til. Det blir å huske det jeg så, jeg bodde jo 50 meter fra parken. Men jeg var 5-6 år den gangen, så hukommelsen er ikke sammenhengende, bare glimtvis. Så var det det jeg hørte da og i ettertid. Senere har jeg snakket med en del eldre som nesten alle tidfester byggingen til slutten av 1930 tallet. Arne Fabrikker sto for arbeidet og finansieringen. Dette var en fabrikkpark, det viste de to flotte smijernsportene som bar fabrikkens emblem . Portene ble laget i smia i fabrikken.
Men hvorfor da, midt i de harde tredveårene? En ting er sikkert, det var ikke noe folkekrav i Ytre Arne om å få en park! De hadde helt andre ønsker og krav i tilværelse, når faren for permittering og oppsigelse hang overhodet på dem. Da må jeg lage meg en teori, basert på rykter og ting jeg har hørt i ettertid. Jeg tror fabrikken allerede midt på 1930 tallet hadde en plan for 100 årsjubileet. Sentrum, statuene, park og trappeanlegget, men også parken inngikk i disse planene.
Men så kom fagforeningen på banen, og ba fabrikken forsere byggingen av parken for å sysselsette de som var permiterte, og det var endel. Fabrikken hadde lange tradisjoner med å sysselsette ledige arbeidere, tenk bare på byggingen av steingarden fra fjorden og langt innpå Sætrefjellet. Fabrikken sa seg enig og parken ble påbegynt antagelig engang i 1936/37. Ikke bare det, de satte og folk til å bygge den fantastiske stien fra Sætre og opp til Litleknappen, et fantastisk anlegg. Nå er den borte, men helt øverst på Litleknappen kan man se litt av den.
Så begynte arbeidet med parken med permitterte arbeidere og med noen fagfolk i tillegg. Best husker jeg lastebilene som fraktet stein opp den bratte gårdsveien fra Hauaveien og opp. Det var ingen veier på Sætre den gangen. En gang stoppet en bil midt i bakken. De måtte lesse av og bilen ble tauet ned igjen, motoren var gåen. Jeg hørte noen gloser som jeg aldri har glemt, mitt første inntrykk fra den voksne verden, kanskje. Vel, årene gikk og parken lå ferdig senhøstes 1939. Bygget av permitterte arbeidere, materiell anskaffet av fabrikken som de flotte smijernsportene med fabrikkens emblem, laget i smia i fabrikken, gjerdestolpene og all beplantningen. Tilkjørt jord kom fra fabrikkgården. Det ble ikke tid til offisiell åpning den seine høsten, så den ble utsatt til våren/sommeren 1940. Men da kom krigen og okkupasjonen.
Okkupasjonen snudde opp ned og delvis full stans i alle planlagte arrangement. Hver og en hadde nok med å tilpasse seg den nye situasjonen. Men parken lå der, fiks ferdig. Den var bygget over samme lest som alle andre parker, dog i et mindre format. Alt var bygget opp symetrisk, alt likt på begge sider av veien. Like stor plen på begge sider, like blomsterbed med roser, rododendron og noen sjeldne trær. Et gruslagt område i den nordlige delen, og hvite benker hvor man kunne nyte utsikten. Det var ingen vegetasjon, trær den gang, så man kunne se hele fjorden fra Valestrand og innover Sørfjorden.
Det første som kom på plass var skilt hvor det sto: Tråkk ikke på graset og Ballspill forbudt. Får å si det rett ut, det var rett og slett en fisefin park hvor man kunne spasere og sitte og nyte utsikten. Ren kopi av parker i byene etter engelsk modell. Nærmeste nabo til parken var bondegården på Sætre. Det var ikke mere enn 10 m fra gjerdet og bort til løa/fjøset. Gården var i drift med dyr i fjøset, og «aromaen» derfra var en konstant ingrediens i et opphold i parken, særlig når vinden kom fra nordvest. Ja, det var litt værhardt av og til.
Sætre var en utkant i YA den gangen, veinettet var ikke på plass, så det å trille en barnevogn fra Leitet og opp var ikke lett. Nei, parken var ikke så mye benyttet i starten, ble mest et søndagsbesøk. De som imidlertid tok den i bruk var tyskerne. De lagde seg en maskingeværstilling like innenfor den søndre porten. De grov seg ned en drøy meter, og der lå det konstant to soldater på vakt. Vi guttunger var oppe der og kikket. Soldatene var greie og bød oss på sjokolade. Vi hadde forbud hjemmefra å ta i mot noe fra tyskerne, men det var lenge mellom sjokoladene den gangen, så vi «sprakk» vel noen ganger. Er usikker på hvilket år de lå der, men tror det var første året, 1940.
Det strenge regimet i parken fortsatte, så det var ikke mye spreke guttunger kunne finne på der. Men så kom krigen til parken. Vi gutter i YA lå i konstant krig med hverandre. Det var de som bodde innenfor kirka, sægardsbakkarane mot Hauarane, det var vi som bodde mellom kirka og elva, og nord for elva bodde Elvarane. En gang avtalte vi på skolen at de fra Sægardsbakken skulle angripe oss, Hauarane. Vi avtalte hvor vi hadde forskanset oss, ved grinda nedfor parken, og der skulle de angripe oss. Vi var vel en 15-20 gutter på hver side.
Vel, de angrep med alt de hadde av stokk og torv og potetkastere. Så skjedde katastrofen, de brøt igjennom og vi måtte trekke oss tilbake, og vi forskanset oss i parken. De kom etter og avgjørende slag fant sted der, og parken ble rett og slett herpet. Da det det gikk opp for de stridende hva som hadde skjedd, ble det stille, og så forsvant de fortere enn svint. Ryktet om slaget spredde seg gjennom stedet som ild i gresset, og om kvelden hadde parkens sitt største besøk så langt.
«Kva ska da verta tå desse ungane våre» var det som ofte ble sagt.
Vedlikeholdet av parken gikk påomgang mellom arbeiderne, dette året var de uheldigvis min far som hadde jobben. Det er en annen historie.
Årene gikk, og det ble fred, men fortsatt ingen offisiell åpning av parken.
Heller ikke i jubileumsåret 1946 ble den tatt med i programmet, slik jeg husker det. På Sætre skjedde mye, det ble storutbygging av eneboliger der gården lå. 18 eneboliger ble bygget, og det var bare barnefamilier. En ny generasjon med barn begynte å bruke parken, og langsomt ble det litt endring i bruken av parken. Denne nye generasjonen tok seg mer til rette og det ble en mer brukspark, slik jeg så det. Jeg var jo langt oppi tenårene da.
Parken var lenge en fabrikkpark hvor de betalte arbeidere for jobben. Etter krigen ansatte de egen gartner som fikk ansvaret. Det er vel mange som husker han, Garnes het han og kom fra Garnes. Han hadde vel ansvaret helt til kommunen overtok, trur eg.
I dag er parken innlemmet i et større område hvor mange aktiviteter kan utøves, for alle aldre. Jeg håper den blir brukt av dagens unge, den ligger der med sine tilbud som motvekt mot i Internett, dataspill etc.
Eller går det så langt at man legger opp til Wi Fi tilknytning i parken?
Det skulle ikke forundre meg.
