Høsten 1944 møttes denne gjengen for å starte opp Arna Gutemusikklag. Hvorfor det ble oss femten, vet jeg egentlig ikke noe om, annet at ca. halvparten av oss hadde fedre med bakgrunn fra Arne Musikkforening.
Initiativet kom fra disse foreldrene med Ludvik Brudvik i spissen, han ble også lagets første formann. De aller fleste av oss startet på «scratch», det var vel bare Ole Bernestangen som vært borti dette før. Hans far var for øvrig den som lærte oss noter.
Den første kvelden ble det bestemt hvem skulle ha hvilket instrument. Vi var i alderen 11 til 15 år, og det ble stort sett slik at de største guttene fikk de største instrumentene. Jeg var den yngste, og fikk utlevert en B kornett.
Instrumentene var gamle fra Arne Musikkforening, og hadde lagt ubrukt i mange år. De meste instrumentene hadde fastgrodde ventiler og bøyler, og våre fremmøtte fedre hadde en stri jobb med å få de i orden, noenlunde.
Ventiler som hang seg opp fulgte med som en mare i år fremover.
Korpset var ikke et skolekorps, men et 100% foreldredrevet korps. Dirigenten vår, Jacob Alsaker var derimot lærer, noe som var en fordel, er jeg ble fortalt senere. Tyskerne var ikke særlig glad i organisasjoner, uansett hvilke. Så hvis de stilte spørsmål, så skulle det hele være en musikkundervisning i skolen.
Etter hvert lærte vi litt noter, og grepene på C-durskalaen, og etter en tid begynte vi å spille sammen. «Å,- den som hadde hatt et opptak.»
Vi hadde tre nummer på repertoaret denne første vinteren. Det var «Ja vi elsker» – «Gud signe vårt dyre fedreland» og en marsj av Oscar Borg som het – «Guttene kommer». Vel, det humpet og gikk, men Alsaker var glad hver gang vi klarte å slutte samtidig. Men det var disse ventilene da, de laget ulyd og falske toner, men det måtte vi leve med lenge.
Så, plutselig kom freden, og de slapp oss ut, og vi vi spilte for folket i YA ved flere anledninger dette fredsåret. Vi ble populære, folk i YA er høflige og overbærende med noen ulyder nå og da. Når vi spilte «Ja vi elsker» og «Gud signe» – da sto vi ro, da gikk det ikke så verst. Verre var det når vi skulle marsjere og spille – Guttene kommer. Men folk jublet og klappet.
Dir. Bonde ble så imponert at han impulsivt i en tale, lovte oss stoff til uniformer, vi hadde jo bare besteklærne på når vi spilte. Dette medførte opprettelse av en mødregruppe som organiserte det slik at i 1946 var vi uniformerte. Jeg glemmer aldri den 17 mai, den største som har vært i YA gjennom tiden, den første 17 mai feiringen etter krigen.
I årene som fulgte vokste korpset, nye instrumenter kom til nå og da, og det gikk fremover. Vi ble ikke så verst å spille, folk likte å høre på os. Vi deltok på kretsstevner rundt omkring Hordaland og hevdet oss bra. Vi var jo det første korpset som ble stiftet i Hordaland, men etter krigen kom det mange korps til, nesten alle skoler skulle ha et skolekorps den gangen.
For min del ble min karriere i korpset avsluttet da jeg gikk ut av folkeskolen. Samme året deltok vi på det første landskolestevnet etter krigen. For en opplevelse, og byen var Kristiansand. Det var båt til Stavanger, tog til Kristiansand, tre dager der, deretter tog til Oslo hvor vi gjester hos Ila Skolekorps et par dager, deretter tog hjem igjen. Det var det lengste vi hadde reist alle sammen.
Noen av tankene bak oppstartingen i 1944, var nok med tanke på rekrutteringen til Arne Musikkforening. I så fall lykkes de bra. Den gangen gikk de fleste av oss rett inn i voksenkorpset, det var bare naturlig.
Tiden i Arna Gutemusikklag vil jeg aldri vært foruten.
