Et av mine eldste barndomsminner, om ikke det aller eldste, er knyttet til Tønneshola. Jeg har regnet meg frem til at det må ha vært høsten 1939, da var jeg i så fall nesten seks år. Denne lørdagen var jeg med min far til Tønneshola og ble plassert omtrent der hvor Franzen sitt hus står. Det var mye folk der, noen flere barn var også der, og stadig strømmet det folk til for å være med på den «store begivenheten.»
Det hele startet i 1924 da IL. Fyk arrangerte et folkemøte i Samhold om å skaffe stedet en idrettsplass. I en uttalelse fra herredsagronom Frank Olsen konkluderte han med at Tønneshola var det beste stedet å til dette formålet. Men kostnadene var altfor store til at dette var mulig på den tiden, og saken ble lagt på is, men ikke glemt.
Utover på 1930 tallet kom kommunen inn i bildet og fabrikken lovte også å være med å bidra, så i 1937 ble Tønneshola kjøpt av kommunen.
Dette var ikke lett, Tønneshola var en stor myr tett bevokst av kjempestor «brakje» (Einer) veldig mye brakje. Myra tok imot mye vann fra bekken som kom ned fra Gamsen. Bekken måtte temmes, ved å legge den i rør under hele banen, men først måtte brakjen vekk.
Begge deler skjedde, grøfta ble gravd med sidegrøfter, og området skulle ligge der noen år for å bli drenert. Men så var det den brakjen da, den lå i meterhøye stabler over hele området, og de ble ikke kvitt. Det var ingen vei dit den gangen, ikke engang noe vei for hest og kjerre. Nærmeste bebyggelse var på Neset. Eneste måte var å tenne på den, og håpe på det beste. Brakjen hadde lagt der en stund, og var begynt å «raudna», og alle veit vel hvordan ein raudbrakje brenn.
Dette var foranledningen til at jeg befant med der denne lørdagsformiddagen, får å bivåne det største bålet jeg noensinne har sett.
Det var satt krav om «manngard» rundt Tønneshola med min 10 meters avstand, og det krevde mye folk. Idrettslagene mobiliserte med alt de hadde, og mange var kommet av nysgjerrighet.
Så lød ropet, og etter litt bensindynking, ble fyrstikkene tent på flere steder, og så løp de i sikkerhet. Det var nesten som en eksplosjon i startfasen, raudbrakjen har den egenskapen at den brent fort, og med smell av kvister som brakk, ja mye lyd var det i tillegg til lovene sto 10 meter til værs. Røyken drev mot Spåkeelva og oppover mot Spåken. Etter en tid ble flammene lavere og en normal brenning oppsto, men gnistregnet ble et lite problem.
Men det ble bare noen få slukningstiltak, ellers gikk det hele over til kjedelig vakthold. Værmeldingen hadde varslet regn til kvelden, men nei da, intet regn, og vakthold på skift måtte organiseres. Dette varte helt til søndagskvelden, da kom regnet – alle ble permittert, jobben var gjort.
Tønneshola ble godt drenert da den fikk ligge i fred helt til 1945.
Det jeg husker er bølget, og alle menneskene. Alt annet er jeg blitt fortalt i ettertid, eller bare lest meg til. Så kom 1945, men det er en annen historie om Tønneshola og Arna Stadion.
