Minner fra en svunnen tid

11. mai 2021

Røvarhålå og flyveblad

Som barn under krigen fant jeg og søskenbarnet mitt Egil flyveblader fra engelskmennene i skogen ved Sætre. Vi trodde vi hadde gjort noe stort – men onkel Ludvik ble blek og ba oss brenne dem. Først som voksen fikk jeg vite at de i all hemmelighet ble delt ut til folk i Hjemmefronten.
1. mai 2021

Mitt Samhold, slik jeg minnes det

Samhold preget hele min oppvekst – fra barnelosjen GRO til musikkøvelser, basarer og dans i ungdomsårene. Her lærte vi å holde rundt hverandre, bokstavelig talt, og tok steget inn i voksenlivet. Samhold var mer enn et navn – det var et ekte «Folkets Hus», fylt av fellesskap, rytme og arbeidernes stolthet.
1. april 2021

Hytteliv på Haugland, med «grindaguta og rømmekolle»

Feriene på Haugland under krigen var fulle av små eventyr – grindvakt ved Spåkeelva, bading i Hauglandsvannet og sjeldne øyeblikk med tysk sjokolade. Hyttelivet var enkelt, men rikt på minner. Rømmekolle med kavring og sukker samlet slekt og venner – et lite lyspunkt i en ellers mørk tid.
22. mars 2021

Et lite «krigsminne»

En sommer under krigen ble det oppdaget en udetonert granat i det nedtappede Hauglandsvannet – til stor forskrekkelse for både hyttefolk og fastboende. Tyskerne ble tilkalt, men i stedet for å sprenge den, bar de den bort i bil. Lettelse og skuffelse blandet seg – og ryktene lever fortsatt om hvor bomben havnet.
2. mars 2021

Pionerer

Høsten 1944 ble Arna Gutemusikklag stiftet – et foreldredrevet korps midt under krigen, med gamle instrumenter og hengende ventiler. Vi lærte noter, spilte «Ja, vi elsker» og ble uniformert i 1946. Jubelen var stor da vi marsjerte for folket. Korpset ble starten på noe større – og et minne for livet.
28. februar 2021

«En fotball til besvær»

Etter krigen ble idretten i YA reorganisert – Arne Turnforening og IL Fyk ble slått sammen til Arna Turn og Idrettslag. Som etterkrigsbarn fikk vi prøve oss i friidrett og fotball, med lapper på ballene og båttur til bortekamp. Det var enkle forhold, men store opplevelser – og minner jeg aldri ville vært foruten.
1. januar 2021

Den «stille dagen»

1. juledag var den stilleste dagen i året i min barndom – fabrikkene sto, gatene var tomme og bare kirkeklokkene brøt stillheten. Det var tradisjon å holde seg hjemme og «bli kjent med sine egne». En roens dag, dypt forankret i bygdekulturen, som aldri helt kan gjenoppleves i dagens tid.
1. januar 2021

Ein julekveld under krigen

En julaften under krigen møtte vi en tysk soldat på vei hjem fra familieselskap. I mørket og stillheten virket han truende – helt til vi forsto at han bare ønsket oss «Gute Weinacht». En stille julehilsen som satte spor i minnene, og som hvert år vender tilbake i tankene mine.
1. januar 2021

Tran og suppe

Under krigen sørget Arne Sanitetsforening for gratis tran og «svenskesuppe» til skolebarna i YA. Tranen smakte pyton, men suppene – særlig ertesuppa med kjøttbiter – ble et høydepunkt. Jeg savnet aldri tranen, men ertesuppa glemmer jeg aldri. En takk i ettertid til de som sto på for oss barn.