Jul i Ytre Arna rundt 1907-1915

Det er mange ulike kilder man kan sjekke ut for å lære mer om sine forfedre. Alt fra å lese gamle sakspapirer fra pensjonskasser til bursdagssanger. I denne omgang har jeg trukket frem et intervju som ble gjort med eldstebroren til min oldefar – Ole Eriksen Brudvik (1902-2001) i 1993. Da var han 91 år gammel og hadde mange erindringer og minner om en nå svunnen tid. Intervjuet gikk under tittelen «Minner fra julefeiring i Ytre Arna omkring 1907-1915» og ble utført av Arvid Midttun for årsskriftet for Arna Mållag; «Mål og Miljø». Intervjuet baserte seg på tradisjoner og minner rundt julefeiringen når han var barn og her får vi også høre om både mine tipp-oldeforeldre samt tipp-tipp-oldeforeldre. Da er vi på personer som ble født rundt 1840-tallet. Intervjuet er gjengitt nedenfor slik det ble skrevet – dog her i bokmålsform.

Jeg har utvidet intervjuet med navn og årstall på personer som er nevnt, samt at jeg i tillegg har forklart enkelte lokale ord og uttrykk som kommer frem i originalteksten slik at disse også er notert ned for ettertiden.

Ole Brudvik (1902-2001)
foto: Avid Midttun

Møter du han og kommer i snakk med mannen, vil du ikke tro at han er 91 år gammel. Denne kvikke, raske karen med et ungdommelig sinn. Han har bedt meg hjem til seg og gjestfritt ønsker han meg velkommen og byr plass i sofakroken til en god prat. Han bor i en velstelt blokkleilighet i Ådnamarka Borettslag. Salongbordet er belagt med duk og han har disket opp med kaffekopper og godkaker.

Ole Brudvik er født og oppvokst i Ytre Arna. Han er eldste gutt i en søskenflokk på 6, 3 gutter og 3 jenter. Ole kom til verden i 1902. Det var før Norge ble selvstendig som nasjon og samtidig som vi hadde samme konge som Sverige.

Ole husker godt at hans onkel Andreas Johan Olsen Brudvik (1871-1940) hadde bilde av Kong Oscar II hengende på veggen hjemme i stua og at dette ble tatt ned og erstattet med et bilde av kong Håkon 7, dronning Maud og kronprins Olav i barnevogn.

Han har og minner om faren til 2 jevngamle barn som bodde i samme inngang og med samme kjøkken som 2 andre familier i Haugavegen. Ole husker at det var mye gråt, fordi faren der var innkalt til den siste mobiliseringen i 1905 og alle trodde han skulle i krig. Han møtte til krigsmøte på Garnes. Men så kom 7. juni og alt ordnet seg. Disse barneminnene sitter godt, de gjorde sterke inntrykk.

Ole var 3,5 år gammel da utsendinger fra Norge reiste til Danmark for å hente hjem kongsemne.

Jeg har en avtale med Ole. Han skal fortelle om livet i Ytre Arna i begynnelsen på vårt århundre. I første omgang skal han fortelle om julefeiring i sin barndom, omkring 1907-1915.

Ole forteller:

«Til jul var det mye som skulle gjøres. Skitne-søndag (siste søndag før jul) var det tradisjon med julebaking. Da skulle all julebakst gjøres. Det var ikke snakk om 7 sorter da, det var nok med 2 sorter, nemlig hjortebakkels og kromkaker. Folk hadde ikke råd til mer godkaker. Ja, du kan tro det luktet godt. Over hele Ytre Arna var det baking på gang, og fra husene spredde lukta seg. Siste uka var det ikke annet enn vasking. Vinduer, tak, vegger og gulv skulle være rene til jul. Hun mor, Anna Johanna Larsdatter Koppen (1877-1976) lå på kne og skuret golv rene med skurekost og grønnsåpe. Gulvene skulle ha en skikkelig omgang, de ble rett og slett hvitskuret. Senere ble gulvene malt og det lettet på vaskearbeidet til mor. Selv om det store rengjøringsarbeidet ble gjort om våren så skulle det og vaskes til jul. Rene gardiner ble hengt opp, hvite duker skulle stives og strykes og alle klærne skulle være rene.»

Bar brød i korg på ryggen

«I dagene før jul var butikkene åpne fra 8 om morgenen til langt utover kvelden. Ja, de begynte arbeidet i butikkene allerede klokken 6. Da jeg var 10-12 år så bodde vi ved siden av Andreas Eide’s etterfølger, Olisen – som vi kalte butikken. Det var en filial av Åsgaard. Til jul så fikk alle kundene i Haugen-området gratis julebrød. Her fikk jeg en liten julejobb – jeg var på plass klokken 7 om morgenen på julaften og gikk rundt til alle kundene med julebrød. Dette bar jeg med meg i store poser og fikk 25 øre for jobben. Kundene skulle ikke bære det hjem selv, det skulle leveres på døren.»

«Selv om det var tidlig på morgenen ble jeg mottatt med et smil. De ventet på julebrødet – det hadde blitt en vane. Jeg hilse de god morgen, de takket – var glade og bød farvel. Jeg bar óg brød fra Åsgaard sitt bakeri nede ved sjøen. Da var transportmiddelet en flettet korg (kipa) jeg bar på ryggen. Betalingen var 6 øre for hver korg jeg bar rundt.»

Nytt skiutstyr til kr. 1,55

«Jeg hadde også et godt betalt arbeid med oppmåling av lysolje. Alle kom med oljespann og skulle ha olje til både kokemaskin og lys i oljelampene sine. Jeg satt på lageret i butikken om fredagskveldene og målte opp olje.»

«De første kundene kom med spanna sine i 19 tiden om kvelden. De var bare hjemom og slukte maten etter arbeidstid, så var det ut på handling. Butikkene hadde oppe så lenge det kom folk og handlet. Når det ble en stund mellom kundene, fikk jeg sitte inne i butikken. Det kunne være kaldt på lageret på vinterkveldene. Klokken ble både 22 og 23 om fredagskvelden før butikken stengte. Men i 22-tiden ble det færre kunder og jeg ble sendt hjem. For dette arbeidet fikk jeg 25 øre. På vei hjemover kjente jeg på pengene som lå i lommen og syntes jeg hadde tjent godt.»

«Som gutter fikk vi slike småjobber. Jeg var 11 år da jeg begynte som oljeoppmåler. Pengene som jeg fikk mulighet til å tjene på disse småjobbene sparte jeg for det meste og kjøpte meg nyttige ting. Fra bestefar i Koppen (på Osterøy) – Lars Nilsen Koppen (1839-1919) fikk jeg små ski. De laget han av rogn. Noe tunge var de, men de gjorde god nytte til jeg var 12 år – da kjøpte jeg meg nye ski av sparepengene mine. De var laget av furu og var mer moderne og lettere enn de hjemmelagde rogneskiene. Jeg husker godt at de nye skiene kostet 90 øre. Bindingene kostet 45 øre og båndet som gikk bak skoene kostet 20 øre. Hele skiutstyret kostet meg 1 krone og 55 øre. Skistaver hadde vi ikke, det var ikke vanlig i de dager.»

Juletre fra Varegga

«Julaften var fridag i Ytre Arna. I fabrikken var det stopp på lille julaften. Det var pussing og vasking av maskiner samt rengjøring rundt på avdelingene. Arbeiderne kunne være ferdige og ta jul i 12-13 tiden. Hjemme hos oss sto mor og tok imot alle de skitne arbeidsklærne våre og gikk i vaskehuset med de (vi hadde et lite vaskehus). Lille julaften kom gamle Marøyen. Han var fra Marøy og het egentlig Kristian Marøy, men da han flytta til Haugland tok han navnet Haugland. Han kom med juletre. Det var furutre som var hogget oppe på Åreina oppunder Varegga. I åreviks kom han med juletre til oss og til han bestefar – Ole Eriksen Brudvik (1847-1912). Men en gang var det slutt på de fine furutrærne der oppe. Det var ikke mer av de fine slaget til juletre og vi gikk over til grantre i stedet. De første årene vi hadde grantre til jul ble det ikke helt den samme julestemningen syntes jeg – jeg synes rett og slett det var forferdelig. Du vet, det er rart med den vanen.»

«De første julaftenene feirte vi sammen med bestefar Brudvik i Ytre Arna. Han levde til jeg var 10 år, og etter det var vi for oss selv. Treet ble tatt inn i stua lille julaften. Det stod på golvet og nådde nesten helt opp til taket. De var nydelig fine de furutrærne. Julaften var mor tidlig oppe og pyntet juletreet. Dette gjorde mor mens vi ungene lå og sov. Treet måtte være ferdig pyntet til melkemannen fra Askeland kom.»

Julemelk fra Askeland

«Det var tradisjon på formiddagen om julaften at melkemannen kom. Han rodde over fjorden fra Votlo. Det var Nils Askeland som kom med julemelk til oss. Da skulle det serveres kaffe og julekaker, og det ble satt frem frukt til ham. I jula kunne du ikke komme inn til noen uten at du fikk litt av hvert, det kunne være en appelsin eller julekaker – dette måtte du ta vel imot ellers bar du jula ut av huset og det var ikke bra.»

«Julaften i 12-tiden om dagen spiste vi alltid julestomp (stomp er brød) som vi kalte det til en kopp sjokolade. Dette var skiver med hjemmelaget sylteflesk, syltelabber og litt spekemat, frukt og julekaker. Til jul kom det også julehilsener med posten. Som unger var vi svært nysgjerrige etter å se hva julebåten hadde med seg. Den kom med siste julepost i 15-tiden og da var vi på postkontoret. Den siste utdelingen av post var mellom 15.30 og 17.00 – de siste julekortene måtte jo i hus før jul.»

«På vei hjemover fra posten, og som oftest var vi i Vassrøyrbrekka, begynte kirkeklokkene å ringe julen inn. Da sto ørene våre som på stilker. Vi syntes det var stemningsfullt å høre på kirkeklokkene og alle ungene måtte ut å høre på klokkespillet – nå var det jul!»

Vi ble utålmodige

«Julemiddagen var fersk torsk og den kom med siste båt fra Bergen til Ytre Arna på julaften. Det var onkel til bestefar (dette er nok oppfattet feil, det var broren til bestefaren, nemlig Lars Eriksen Vaksdal (1851-1929) som ofte var i Bergen på den tiden) som kjøpte fersk torsk på torget og sendte den til oss med båten. En gang var det så kaldt at fisken var gjennomfrossen når vi hentet den i Ytre Arna og det var med nød og neppe at vi fikk den klar til middag.»

«Om kvelden i 19-20-tiden så satte vi oss til bords, vi leste bordbønn, sang et vers av en julesang og så begynte vi på julemiddagen. Det var alltid fersk torsk og flatbrød, rømmegrøt og godt bondesmør fra besteforeldrene i Koppen på Osterøy. Da var det fest. Bestefar kom alltid til Ytre Arna med godt smør før jul.»

• Hvordan var det med julepresanger?

«Ja, julepresanger ble åpnet etter middagen. Det kunne fort bli sent. De voksne tok seg god tid, det var feststemning i stuen og alt skulle vaskes etter maten – og det skulle være ryddig i stuen. Klokka kunne fort passere 22 før det ble klart for å åpne gaver. Vi ungene var svært så utålmodige og nysgjerrige og rett som det var løp vi ut på kjøkkenet for å se hvor langt de var kommet med oppvasken. De ertet oss nok litt og strakk tiden litt ekstra til tider. De tok det med knusende ro, syntes vi – både mor min og tanta mi – Guri Larsdatter Koppen (1874-1974).»

«Vi var forventningsfulle til julegavene som lå under juletreet. Julepresangene var ikke slik som i dag. Det var ikke stort mer enn noe til å henge opp i juletreet. Det var for det meste å kjøpe juletrepynt til hverandre, julekuler og slikt. Det var da mer enn nok. Vi hadde det moro og kjekt slik som det var og fornøyde med det. En gang fikk jeg et fint munnspill – da kan du tro det var en fin stemning i stua. Presanger kunne og være hjemmestrikkede sokker – hun bestemor i Koppen – Martha Johannesdatter Hannisdal (1838-1919) strikket både sokker og underbukser til oss. Det var slikt hun jobbet med igjennom året til julepresanger – hun var fantastisk flink.»

• Spant bestemoren din ulltråden selv?

«Ja, alt i hop – hun både kårdet og spant. Bestefar var bygningsmann og snekker, han hadde verksted oppe på lemmen – men dersom han ikke var oppe og snekret så satt han i stua og hjalp bestemor. De hadde et nært og fantastisk fint samarbeid.»

«Noen kjøpte kanskje en kopp, og det ble regnet som svære presanger – men til vanlig til oss barna gikk det som oftest på juletrepynt. Jeg har forresten en slik ting fra de dager i juletreet mitt enda. Det er en engel som jeg fikk fra den ene tanta mi til den første jula mi i 1902. Da var jeg et halvt år, og nå har denne vært til pynt i 91-juletre.».

Forsiktig så hektet han engelen ned fra treet som om den skulle være laget av den skjøreste porselen. Så holdt han klenodiet opp – at dette var et kjært minne har jeg ikke vanskeligheter med å skjønne.

«Den ser eldre ut enn hva jeg gjør», sier Ole og ler.

«Litt julegodt kjøpte vi oss av sparepengene vi tjente, sjokolade til 1 øre var populært godteri. Den dyre sjokoladen het KAJE og kostet 10 øre, men den hadde vi ikke råd til å kjøpe.»

En sang-glad familie

«Når vi var ferdige med å åpne pakkene ble juletreet plassert midt frem på gulvet og så tente mor alle lysene på treet. Det var levende lys og vi måtte være forsiktige slik at ingenting tok fyr. Bestefar skrudde ned lyset i oljelampen og da var det bare lys fra juletreet som skinte i stua. Vi holdt hverandre i hendene, gikk rundt juletreet og sang de fineste julesangene våre. Alle var med, bestefar og bestemor – Ingeborg Johannesdatter Veset (1844-1912), de andre voksne og alle vi ungene. De var flinke til å synge så julesangene ljomet igjennom stuen. Vi var en sang- og musikkglad familie. Etter juletregangen serverte mor kaffe og kaker. Klokka kunne bli både 1 og 2 på natten før vi kom til ro. Vi holdt julekveld til langt utover midnatt og vi ungene var med.»

«Første juledag hadde vi sosekjøtt til middagsmat. Til dessert var det plommegrøt (svisker) med små kremtopper på.»

Hornmusikken kommer

«Juledagsmorgen i 1913 ble vi vekt tidlig. Klokken 7 stilte hornmusikken i Ytre Arna opp og spilte julesanger. De gikk rundt i Ytre Arna og spilte. Det var fantastisk fint og stemningsfullt. De begynte ved banken og turen gikk videre til Bispegården, Haugaveien, Frydenlund, ned til gamlehjemmet, ned i Elvæ, nordover og opp Liavegen som vi sa i de dager, det var en heller skral kjerrevei. Når jeg ble eldre og kunne være med i hornmusikken selv, var jeg tidlig ute på juledagsmorgenen. Ofte var det kommet snø om natten, da var det stemningsfullt å komme ut i det rene hvite landskapet. Men det var en som var tidligere på enn hva jeg var – og det var Peder Nilsen, en som bodde lengre oppe. Han var og med i musikken og hadde allerede passert. Det var bare dette ene enkle sporet i snøen nedover.»

«Klokken 7 møttes vi i Samhold. Noen ganger var det så kaldt at ventilene på blåseinstrumentene frøs fast, da gikk vi innom Åsgaard sitt bakeri og fikk legge instrumentene i ovnen. Det var mange ganger så kaldt at musikken hadde primus med for å tine opp ventilene som hadde fryst seg fast. Musikken ble tatt vel imot og det hende og at vi ble bedt inn på julefrokost hos ledelsen i fabrikken.»

«Fra annet hold ble det fortalt at da en nye prest var kommet til Ytre Arna som ikke var kjent med denne tradisjonen så var det en juledagsmorgen hvor han syntes han hørte så fin og flott musikk, men ikke kunne begripe hvor den kom fra. Han gikk rundt i huset fra vindu til vindu før han oppdaget korpset nede på veien hvor de sto og spilte. Det var så nydelig, sa han, det var helt overraskende. Han visste ikke om dette, nei – det var så fint, og gjorde inntrykk på presten.»

Ole har i flere år kjøpt og kjøper fremdeles klippekort til harmoniens konserter i Bergen. Hver torsdagskveld så møter Ole frem til konsert. Han har sin faste plass på rad nr. 9 på plass nr. 8.

Hvit jul

«Når jeg tenker på det i dag og om jeg ikke husker helt feil – så synes jeg det alltid var snø rundt juletider i mine yngre år. Jeg kan i grunnen ikke huske at det ikke var snø – men jeg er nå sikker på at det må ha vært jul uten snø den gangen også. Vi hadde en hage hvor vi lagde store snøhus med snømenn og snølykter rundt. Snøhuset kunne være stort, det var ofte plass til 4-6 stykker. Der satt vi med stearinlys mellom oss og hadde det stemningsfullt. Noe jeg også minnes med jul er hester med bjeller og kaneslede. Når det kom bønder fra Haugland og gårdene rundt Ytre Arna inn til Ytre Arna for å handle til jul – og det var sledeføre – så var det med hest og slede de kom. Det var med å lage julestemning, et fint bilde før jul. Det var heller ikke skikk å henge ut julenek i Ytre Arna, dette ble bare praktisert i distriktene og områder hvor de dyrket korn.»

Juletrefest

«Tredje dag jul var det alltid juletrefest for barna i Samhold, det var også mulig for foreldrene å være med om de ønsket. Det var en festkomite av foreldre som stelte i stand festen. Jeg husker at Magnus Blindheim var med i komiteen i mange år. Han var mye med og fikk i stand aktiviteter i de dager. På juletrefesten var også hornmusikken med og spilte – vi barna var helt ville når musikken var der og spilte for oss. Då ble juletrelysene tent på treet. Det hendte at det tok fyr i grener og det freste og brant. Da måtte de slå med våte filler som var fastsurra til lange stenger. Det måtte alltid være beredskap som passet på at det ikke ble brann.»

«På juletrefesten var det en liten tale før vi gikk rundt juletreet og sang. Det var stappfullt i Samhold av både foreldre og barn. Vi fikk vær vår pose som var fylt med kjeks, en appelsin, et eple og noen fikener som gav oss tannverk.»

Barna drakk også kaffe

«Disse juletrefestene var gjeve greier syntes vi – søndagsskolen hadde fest en uke senere, da ble det servert kaffe og tebrød.»

• Ja,, men barna, hva fikk de å drikke?

«Det var kaffe, det var ikke noe annet å drikke for oss. Den gang så fikk ikke folk mer enn 2 liter søtmelk på onsdagene og 2 liter til helgene. Denne melken skulle deles på mange. Det kunne være mange i familien. Men surmelk, det kunne vi få mer av. Nei, hjemme hos oss var det kaffe det gikk i – også til oss barna. Det var ikke snakk om noe annet. Det var helt vanlig i de dager i Ytre Arna. Jeg kan ikke huske at vi hadde annen drikke til maten enn kaffe – men vi hadde melk i kaffen.»

Det ble tvare av det

«Juletreet sto pyntet i alle år til mor sin bursdag den 27. januar og treet ble tatt ut fra stua den 28. Furutreet holdt seg grønt og fint hele denne tiden, men grantreet var det ikke alltid så mange grønne nåler igjen når vi kom til slutten av januar – til tross for at juletreet sto inne på et annet og kaldere rom som ikke var mye i bruk etter jul.»

«Når juletreet hadde gjort nytte for seg som julestas, gjorde det og nytte for seg som kjøkkenredskap. Det var et ypperlig emne som visp. Far – Erik Olsen Brudvik (1874-1953) laget tvare av det – det var toppen av treet, ca. 60-70cm som ble brukt til å lage ny tvare. Hvert år fikk mor en ny tvare til å røre i grøtgryta med. Den gamle hadde tjent sin nytte, den hadde rødt i mange grøtgryter.»

«Det kunne være grøt både 3 og 4 dager i uka, og det var fast meny de dagene mor vasket klær. Tvaren varte rundt et år, men da var hun mange ganger godt slitt også. Far pussa og slipte tvaren, hun måtte være hvit, javn og fin. Resten av juletreet gikk i ovnen som ved.»

«Til slutt vil jeg si at fremdeles har jeg den samme julestemningen i dag som den jeg hadde i yngre dager. Det er en høytid, men jeg synes at det i dag blir kjøpt alt for mye og store ting som ikke alltid har noe særlig nytte med seg.»