Navigasjon

Forstå historien, forstå deg selv

Vår slekt og Arne Fabrikkers Pensjonskasse

Vår slekt og Arne Fabrikkers Pensjonskasse

Det tok mange år før man fikk på plass pensjonsløsninger som vi i dag kjenner. Det ble blant annet foreslått at man skulle avløse den offentlige fattighjelpen med tvungen forsikring (trygd) allerede i 1844 – men man fikk aldri gjennomslag for dette på Stortinget. Først i 1936 så kom statlig alderstrygd på banen og innen da hadde mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder. For å motvirke dette var det mange fabrikker og lokalområder som da gikk inn og dannet egne pensjonskasser.

Vår slekt hvis «stamfar» var Erik Larsen Brudvik (1818-1897) jobbet på Arne Fabrikker i Ytre Arna innen kort tid etter at denne var kommet i gang. Han er også en av de første som da fikk støtte av en slik pensjonsordning som da Arne Fabrikker da innførte. Men først litt historikk.

Allerede 18. september 1876 så ble det stiftet en syke- og understøttelsesforening. Formålet var å gi støtte til medlemmer under sykdom samt at man gav bidrag til begravelser. Innmelding kostet den gang 1,- og løpende kontingent var 10 øre pr. uke. I 1912 så ble det innført offentlig syketrygd og denne ble da omdannet og fikk navnet «Arne Fabrikkers innskuddsfrie familiekasse» og ble da bare benyttet til å gi tilskudd til begravelser.

Når det gjelder fattigkassen som da kan sies å være en direkte forløper til pensjonskassen så var denne underlagt Haus kommune.

Flere ganger forsøkte man å få fabrikkstedet utskilt som eget fattigdistrikt men først 8. februar 1869 så ble dette avgjort ved kongelig resolusjon. Fra 1. januar 1870 var da Arne Fabrikker og fabrikkstedet utskilt som eget distrikt. Deretter ble det innført at alle arbeidere skulle innbetale 1% av sin lønn og tilsvarende ytelse skulle da gis av Arne Fabrikker for å bygge opp denne fattigkassen. Dette fremholdt i en del år før man i 1881 erklærte at fondet som da var på 25.000,- og med tilskudd på 10.000,- fra Arne Fabrikker var stort nok til å fungere for stedet.

Dette ble da ført som et sikkerhetsfond og nå ønsket både fabrikkeierne og arbeiderne å anlegge en egen pensjonskasse i tillegg til fattigkassen over samme modell. Denne skulle ha et grunnbeløp på 10.000,- men siden man bare trakk i lønnen i perioden mars til november så tok det litt lenger tid før fondet nådde den størrelsen den skulle ha. I 1890 var man da endelig i mål og 20. oktober 1892 så ble Arne Fabrikkers Pensjonskasse en realitet.

For Erik Larsen Brudvik og hans kone Anna Olsdatter Kirke-Bruvik (1823-1908) så var dette gode nyheter. De hadde når de ble gamle flyttet til sønnen Lars Eriksen Vaksdal (1851-1929) i Vaksdal – men de hadde begge rett på pensjon og oppfylte kriteriene – slik at de flyttet da tilbake til Arne Fabrikker i 1895 og mottok begge pensjon frem til deres død.

Hans sønn Ole Eriksen Brudvik (1847-1912) satt i styret for pensjonskassen i 1896-1901 og 1908-1909 – som valgt representant for arbeiderne og funksjonærene. Hans sønn igjen, Erik Olsen Brudvik (1874-1953) hadde samme styreverv i perioden 1912-1915. Ole Eriksen Brudvik og hans kone mottok tilsynelatende ikke noe pensjonstilskudd fra pensjonskassen, de er i alle fall ikke gjenfunnet i protokollene.

Fremover nå ser vi at det begynner å øke på med pensjonsutbetalinger. De som da hadde vært med å få på plass ordningen begynte å bli gamle og man har en jevn økning frem til 1929 før det avtar litt og har en nedadgående spiral i noen år før den på nytt begynner å øke. I 1940 hadde man da kommet opp i en årsutbetaling på rundt 42.000,- en ikke helt uanselig sum.

Erik Olsen Brudvik gikk av med pensjon i 1940 og mottok da pensjonsstøtte frem til hans død i 1953. Hans kone Anna Johanna Larsdatter Koppen (1877-1976) også fra 1940 og frem til hennes død.

Om artikkelforfatteren

Født 1981 i Horten som eldste sønn av Jarle Brudvik (1957) og Brit Mari Nygård (1961). Alltid hatt en dyp interesse for både lokalhistorie, slektshistorie og de lange linjer.