I min barndom var det ein del «rekande fant» som besøkte Ytre Arna.
Splint var dei kalla. Det var var kvinner som gikk på dørene til folk og solgte strømpeband, strikk og blonder bl.a. Det ble salg fra 25 øre, 50 øre og av til opptil flere kroner. Sedler såg ein aldri. Dei hjemmeværende tekstilarbeider-konene var uten å vite med på å bidra til næringskjeden ved å støtte ei gruppe som var rangert lavere i samfunnet. Men så var det slipestein-mannen.
Han kom trillende med slipesteinen montert på en slags trillebår som kunnefort gjerast om til ein mobil slipestad. Og budstikka gjekk, og det var me guttunger som var budstikka. Slipemannen er her, det gjalla mellom husveggene når vi sprang heim for å hente kniver. Og det var utrolig hvor mange kniver det var som trengte å slipes. Mest kjøkkenkniver, men også andre, ja til og med økser.
Prisen varierte fra 50 øre og oppover, etter hvor store knivene var. Høydepunktet for oss guttunger var når han skulle teste kniven etter slipinga. Han fant et stort gresstrå, for så å kutte det med et hugg uten at strået ble bøyd. Da smilte han godt. Jeg kan se for meg de magre senete fingrene hans, men fingertuppene var lyserøde og hovne.
Me slo vatten på slipesteinen når det trengtes, vatten hentet vi hjemme. Jeg bodde på Sætre, og sliparen skulle no på Liahaugen.
Det var bratt oppover Kobliken, men det var guttunger der og som hjalp med å dytte. Vi syntes han snakket så rart, men de voksne sa slik snakka de i Rogaland. Det er lenge siden det vandra knivslipara rundt omkring i landet. Men så er det no slik i dag at vi sliper ikke kniver lenger, vi kjøper heller nye.
